Noen ser ut til å tro at dersom du kan sies å tilhøre en mektig gruppe, gjelder ikke ytringsfriheten for deg. Jeg vil heller si det slik at alle, også de som har posisjoner i samfunnet, har rett til å slåss for en så grunnleggende rettighet, både på vegne av seg selv og andre. Den som bruker posisjonen sin til å slåss for retten til å ytre seg, for alle, hjelper dessuten også den avmektige, den som ikke har samme tilgang på spalteplass og publikum.
Mot slutten av kronikken «Det undertrykte kommentariatet», som sto på trykk i Morgenbladet tidligere denne måneden, skriver førsteamanuensis Mathias Slåttholm Sagdahl noe svært avslørende. Han skriver: «Kommentariatets klager ser i stor grad ut til å være et forsøk på å hegne om egen makt (…) uten å måtte møte konsekvenser for problematiske ytringer.» Her sier han mer om seg selv enn om dem han argumenterer mot.
Sagdahl henviser både til meg og til de andre norske kommentatorene som har vært kritiske til hetsen mot forfatter J.K. Rowling, som hun opplevde på Twitter etter at hun kom med uttalelser om transpersoner som noen omfattet som transfobiske, og til de 153 intellektuelle som undertegnet et brev i Harper’s Magazine. Brevskriverne oppfordret til forsvar mot en ytringsfrihet som står under press fordi aggressive kampanjer i sosiale medier gjør det vanskelig å uttale seg om betente spørsmål. Men spørsmålet som står igjen etter å ha lest hans kronikk, er: Hva mener han egentlig er «konsekvensene» som disse intellektuelle ikke tåler? Han kan umulig mene at de ikke tåler motstand og motargumenter. Folk som Noam Chomsky, Anne Applebaum og Gloria Steinem er ikke akkurat kjent for å vike unna en idékamp; snarere kan man si at de har brukt hele det voksne livet sitt på å debattere hardt med andre. De norske kommentatorene som kronikkforfatteren sikter til, har også som levebrød å være uenig med folk. Så akkurat hvilke konsekvenser er det han mener de ikke tåler?
Kan det være å bli kalt «hore» og «fitte» og bli beskyldt for å være hatefull og sette andres liv i fare, slik J.K. Rowling ble etter å ha presentert et kontroversielt, men saklig, ståsted i transdebatten? Kan det være å miste jobben som seniorkurator ved San Francisco Museum of Modern Art, slik Gary Garrels gjorde, etter å ha blitt beskyldt for rasisme på grunn av utsagnet «vi kommer fortsatt til å kjøpe kunst av hvite kunstnere?». Kan det være opplevelsen av ikke å bli møtt med motargumenter, men med trusler om at du bør miste bokkontrakten din eller stillingen din fordi noen ikke liker det du sier? Hvis dette er konsekvenser Sagdahl mener er rimelige, vil jeg minne om at de regimene der folk ikke kan ytre seg kritisk til rådende ideologi uten at det har alvorlige følger for livet og karrieren deres, er de vi kaller totalitære. Det pleide å være slik vi så folk bli behandlet i andre, lukkede land, og grøsse.
I stedet synes Sagdahl å mene at alt kan reduseres til maktkamp, og at dette ikke handler om fundamentale rettigheter, men om de avmektiges rett til å utfordre de mektige. Hvis du kan defineres som mektig, er du i praksis fritt vilt. Om Harper’s-brevet skriver kronikkforfatteren at «de som har signert dette brevet, er utelukkende mektige kulturpersoner med enorme plattformer». Her er det verdt å kremte og påpeke at det blant underskriverne finnes folk som har ofret og lidd for ytringsfriheten. Blant disse er Salman Rushdie, som måtte leve i skjul i en årrekke etter å ha blitt offer for ayatolla Khomeinis fatwa, og Garry Kasparov, som måtte søke om statsborgerskap i Kroatia da livet som demokratiforkjemper i Putins Russland ble for vanskelig. Men dette kan Sagdahl, en trygg akademiker i det moderne Norge, tillate seg å overse.
For ham teller det bare at Rushdie, Kasparov og de andre kan karakteriseres som «mektige», og settes opp mot de «marginaliserte», som transpersoner og andre minoriteter, i en kamp om plassen i offentligheten. Her baserer han resonnementet sitt på en fundamental misforståelse. Det er sant at plassen i den tradisjonelle offentligheten er begrenset, og at de som har størst tilgang til flater og spalter, er en gruppe som ikke er så mangfoldig som mange skulle ønske. Kampen om å gi plass til flere stemmer er helt legitim. Men ytringsfriheten, retten til å si hva man mener uten å frykte for livet, friheten eller fremtiden, er ikke et nullsumspill. Med mindre det er snakk om hets eller trusler, er det ikke slik at min ytringsfrihet går på bekostning av din. Snarere er det motsatt: Ved at de som har en enklere vei til talerstolene, pukker på at ytringsfrihet er en ukrenkelig rettighet, for alle, bedres vilkårene også for dem som ikke har samme tilgang til publikum. Når selv en så populær og berømt forfatter som J.K. Rowling kan få omdømmet sitt lagt i ruiner av en mobb på internett, vil det gjøre at en som ikke sitter på hennes ressurser, kvier seg enda mer for å delta i ordskiftet.
Sagdahl er påfallende opptatt av hvorvidt jeg er enig med J.K. Rowling eller ikke når jeg tar henne i forsvar, og konkluderer med at jeg nok synes at hennes syn er helt på sin plass. Også her bommer han. For det første tviler jeg på at jeg er enig med Rowling i alt hun har sagt, mitt ærend var å undersøke om uttalelsene hennes med rimelighet kan tolkes som fulle av hat eller fobi. Det mener jeg ikke de kan. For det andre er det irrelevant om jeg er enig med Rowling eller ei. Kronikkforfatteren har en rørende omtanke for alle som opplever at de ikke blir opplevd som troverdige når de uttaler seg fordi de tilhører en gruppe eller minoritet som ikke blir tatt helt alvorlig. Det er en omtanke jeg deler. Jeg nærer til og med et lite håp om at Sagdahl vil komme til å se at disse minoritetenes rettigheter og Rowlings rettigheter, er ett og det samme. Begge skal kunne uttale seg uten å bli mobbet ut av samtalen, og kampen på vegne av den ene er også en kamp for den andre.