Debatt

Mangelfullt generasjonsportrett

I en tid der det bygges mindre nytt, fokuset på gjenbruk øker og koronakrisen endrer samfunnet, vil også arkitektene måtte forandre seg.

I Morgenbladet 12. august forsøker Gaute Brochmann å skrive et slags portrett av en tapt generasjon norske arkitekter. Dessverre inneholder portrettet både flere feil og en konvensjonell arkitekturforståelse som gir et snevert bilde av samtidens arkitektur.

Brochmanns analyse tar utgangspunkt i magasinet Wallpapers liste over verdens mest lovende arkitektkontorer. Han mener det hviler en «forbannelse» over Wallpaper-listen, ettersom to norske arkitektkontor som har vært på listen (inkludert undertegnedes tidligere kontor Superunion), i dag er oppløst.

For å gi litt mer kjøtt på beinet, refererer Brochmann også til Nasjonalmuseets utstilling med arkitektkontorer under 40 år i 2013, der seks av elleve kontorer ikke lenger eksisterer eller har endret form.

I Brochmanns vinkling fremstår det som om også disse arkitekturpraksisene har «mislyktes». Da overser han at de fleste virksomhetene i dag er videreført i nye, dyktige konstellasjoner. Dessuten inneholder analysen flere feil. Brochmann trekker frem Atelier Oslo som eneste kontor fra utstillingen som har realisert større prosjekter. Det stemmer ikke. Blant annet har MDH arkitekter realisert Moholt studentby i Trondheim og flere T-banestasjoner i Oslo, mens Rodeo arkitekter har jobbet med en lang rekke byutviklingsprosesser over hele Norge de siste årene.

Jeg mener heller ikke det er relevant, som Brochmann gjør, å måle arkitekters suksess gjennom hvor mye de bygger. Denne tradisjonelle arkitekturforståelsen utelater mange viktige samtidsarkitekter. Blant deltagerne i Nasjonalmuseets utstilling i 2013 var eksempelvis Joar Nango, som i år er festspillkunstner i Bergen (som første arkitekt i historien). Han utforsker grensene mellom billedkunst og arkitektur, med utgangspunkt i en uformell estetikk og temaer knyttet til urfolksidentitet. Sammen med flere andre (for eksempel de sosiale prosjektene til Eriksen Skajaa, som nå er videreført i henholdsvis Fragment og Skajaa arkitekter) bidrar Nango til en stor bredde blant vår generasjon arkitekter, til forskjell fra forrige generasjon.

Denne generasjonskløften har Brochmann oversett før. Uten å ta hensyn til virkeligheten til arkitekter i dag, spør Brochmann i en annen relatert artikkel 25. mars om koronakrisen kan legge til rette for en ny gullalder av unge (byggende) arkitektkontorer. Som en sammenligning trekker han frem et utvalg fra en eldre generasjons arkitekter, som er mest kjent for sine enkeltstående arkitekturverk, og viser til at disse syv arkitektene startet sine praksiser under finanskrisen rundt 1990.

Men denne sammenligningen er ikke relevant, ettersom dagens kontekst er en helt annen. I et nært sagt ugjennomtrengelig konkurransemarked preget av strenge offentlige anbudsregler og store kontorer som sluker de små, er det mer interessant å spørre seg hvordan de unge arkitektene kan bidra gjennom alternative praksiser.

Istedenfor å gå i forrige generasjons fotspor kan de sette en egen agenda ved å utvide arkitekturens virkefelt, påvirkningskraft og mulighetsrom. Dagens generasjon har en vilje til å utforske faget på andre måter gjennom for eksempel samfunnsplanlegging, urbanisme og byutvikling (Rodeo arkitekter), kunst og aktivisme (FFB), kurator- og gallerivirksomhet (Galleri 0047, som også har gått videre som praksisen Transborder, med byen som utgangspunkt). I disse arenaene handler det mindre om å realisere enkeltstående arkitekturverk, men heller om et samfunnsengasjement ved å stille spørsmål, problematisere og debattere i kanaler som påvirker krefter i samfunnet.

I en tid der det bygges mindre nytt, fokuset på gjenbruk øker og koronakrisen endrer samfunnet, vil også arkitektene måtte forandre seg. Det gjør at kriteriene for hva som regnes som god arkitektur og suksessfull arkitektpraksis også må endres. Arkitektur er mer enn å bygge hus.

Vilhelm Christensen