Som medlem i Mont Pelerin Society og ansatt i Civita, er det ikke rart Lars Peder Nordbakken går til frontalangrep på alle kritiske innvendinger mot nyliberalismen. Dette er tross alt ideologien de to nevnte forvalter og fremmer. I Morgenbladet for noen uker siden får han tildelt en hel side for å skrive om min bok Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur. I etterkant har han skrevet et 20 siders notat (!) om Ola Innsets bok Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920 – 1947), og i begge tilfeller tyr Nordbakken til det gamle Civita-trikset: å sette spørsmålstegn ved hele begrepet nyliberalisme og konsekvent gå for varianten «nyliberalisme».
Men Nordbakken tar feil. Nyliberalisme finnes, og det er ikke slik at det kun er meg og mine meningsfeller som bruker begrepet, slik han skriver, og det er heller ikke omdiskutert, mangehodet og diffust, slik han skriver til Innset.
Store norske leksikon definerer nyliberalisme slik: «Nyliberalisme er en samlebetegnelse på økonomiske og politiske ideologier og teorier, som har det til felles at de mener samfunnet i stor grad bør være organisert i henhold til markedsøkonomiske prinsipper.» Det Internasjonale Pengefondet (IMF) har selv gitt ut rapporten «Neoliberalism. Oversold?». Financial Times diskuterer nyliberalisme rett som det er, og Nordbakken må gjerne ta en tur til Chile og hevde overfor en tilfeldig person på gaten at nyliberalisme ikke finnes og rapportere responsen hjem.
I Norge er nyliberalisme anbudsrunder, privatisering av offentlige tjenester, av tog og annen infrastruktur, av sykehjem, av barnevern, barnehager, hjemmesykepleie og annen velferd. Det er da personalsjefen ble HR, da New Public Management inntok arbeidsplassen din, det er målstyring på jobb og skole, tellekanter på universitetene, det er en økende økonomisk ulikhet som bevist av Thomas Piketty og andre, det er midlertidige arbeidsplasser, massiv fagforeningsknusing verden over, kutt i den ene velferdsstaten etter den andre, og det er ikke minst: den psykologiske og sjelelige konsekvensen av denne type samfunn for mennesker som lever der. Angst, uro og depresjon kan bli konsekvensene dersom vi selv er ansvarlige for om vi blir vinnere eller tapere på et av de mange markedene som ligger åpne for oss. Det er miljøødeleggelser som pågår i fullt monn, tross vitenskapelige fakta om konsekvensene, fordi jakten på rask profitt innbakt i nyliberalismen ikke har noe lojalitet til annet enn nettopp det. Og alt dette kom ikke fra intet. Det kom fra realpolitiske reguleringer og tillatelser som la til rette for denne type markedssamfunn, og som fikk oss til å tro: Det finnes ikke noe alternativ.
Det er artig at Nordbakken inkluderer et utdrag fra Norsk Monitor (Ipsos) i sin kommentar. Her måles folks holdninger, og Nordbakken forsøker via dette å bevise at han har rett og jeg tar feil fordi folks holdninger til likestilling (?) og skoleskatter er positive, mens folks holdninger til private selskaper er negative. Dermed mener han at utviklingen ikke er privatisert og nyliberal, men tvert imot skattevennlig og statlig.
Det er ikke uten humor å lese at folk flest ikke er enige med Civitas eget prosjekt. Men det mer alvorlige er at det ikke er «holdninger» som styrer verden, men derimot penger og konsentrasjon av makt. Det kan godt være folk er imot private sykehus når de blir spurt. Likevel har vi de siste tiårene stadig flere av dem, sammen med privat barnevern, barnehager og sykepleie. Det kan godt være folk flest er for et høyt skattetrykk, likevel gir makthaverne skattelette, og særlig til dem som har mest fra før. Og hvorfor har vi da ikke et folkelig opprør, dersom holdningene er imot alt dette? Jo kanskje, foreslår jeg, fordi nyliberalismen har etablert seg som «sunn fornuft». Det er dette som er en av nyliberalismens seire.
Min bok og mitt prosjekt er ideologisk drevet. Der har Nordbakken rett. Akkurat som han også er sterkt ideologisk drevet.
Det er Nordbakken og kompani som nå har bevisbyrden å bære for nyliberalismens fortreffelighet. Det er bare å komme med det.
Linn Stalsberg