I sitt siste innlegg om «Kjærlighetstortur», artikkelen min om Torborg Nedreaas' roman Av måneskinn gror det ingenting (31. juli) er Per Buvik blitt enig med meg i at det er forskjell på å skrive for Morgenbladet og på å skrive i et vitenskapelig tidsskrift (28. august). Men han forsøker fremdeles å trekke opp grensene for hva som er «akseptabelt» og «uakseptabelt» i litteraturforskningen, denne gangen ved å minne oss om hva vi «alle vet». Det vi alle vet er at det finnes «visse grenser for hva som er rimelige utlegninger», at en «nylesning nødvendigvis må foregå i dialog med andre lesninger», at det er «uakseptabelt å bidra til å gjøre en tekst mer entydig og mindre kompleks enn den er», og at det også er «uakseptabelt å la være å bry seg om hvorvidt man slår inn åpne dører eller ikke».
Jeg antar Per Buvik mener at «Kjærlighetstortur» begår alle disse syndene, for ellers ville han vel ikke mene at jeg trenger å bli minnet på noe han hevder alle vet. Men Buvik sier ingenting om hva det er med min artikkel om Nedreaas som utløser slike beskyldninger. Derfor vil jeg svare helt konkret.
Jeg stolte på at leserne mine ville gå ut fra at jeg hadde gjort grundig arbeid inntil de eventuelt kunne bevise det motsatte. Men Buvik gjentar påstanden om at det ikke finnes nok forskning i mitt arbeid om Nedreaas. Hjelper det om jeg sier at manuset jeg sendte til Nasjonalbiblioteket, som den forkortede utgaven i Morgenbladet er basert på, har 37 fotnoter, der de fleste viser til Nedreaas-forskning? At listen over siterte verk har 26 referanser? At min egen bibliografi over verk jeg konsulterte under arbeidet har 39 referanser, selv om jeg naturlig nok ikke siterer alle i foredraget? Alt dette for et såkalt populærvitenskapelig foredrag. Jeg har sett artikler i vitenskapelige tidsskrifter med færre kildehenvisninger.
Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor Buvik mener at jeg «slår inn åpne dører», altså at jeg argumenterer intenst for et synspunkt det allerede hersker full enighet om. Her gjør mangelen på eksempler det umulig å diskutere videre.
Jeg forsøker å skrive slik at det litteraturvitenskapelige arbeidet mitt også blir tilgjengelig for ikke-profesjonelle lesere. En måte å gjøre dette på (men langt fra den eneste) er å vise leseren hvorfor en selv er så engasjert at en har lyst til å skrive om emnet. Men denne skrivemåten innebærer også at jeg forsøker å gi en allmenn presentasjon av verket det gjelder, at jeg prøver å legge fram kompleks tenking i et klart språk, og at jeg ikke synes det er nødvendig stadig å understreke hvor kompleks og spenningsfylt min egen lesning er.
At lesningen min skal være entydig og reduserende forstår jeg heller ikke. I artikkelen viser jeg (1) at Av måneskinn fremstiller et syn på kjærligheten som bidrar til å låse hovedpersonen fast i et ødeleggende forhold. Siden jeg ikke tror det var romanens eksplisitte hensikt, skaper dette sterke spenninger. Jeg understreker selvsagt også (2) at romanen er en klar protest mot samfunnets moralistiske fordømmelse av ugifte mødre og mot abortloven. Men (3) siden romanens abortsyn ligger tett opp til NKPs abortsyn, fremstiller den abortspørsmålet som om det handler mer om klassekamp enn om kvinnefrigjøring. Men her må en samtidig (4) ta høyde for at forståelsen av hva «kvinnefrigjøring» er endret seg på 1970-tallet. I 1975, skriver jeg, sa Nedreaas selv at hun i Av måneskinn ikke tar stilling til kravet om selvbestemt abort. Dermed blir det enda mer komplisert for oss som lever senere å forstå romanens holdning til abort.
Jeg viser også (5) at fremstillingen av kropp og seksualitet i romanen samtidig insisterer på alle barns rett til å bli født og på elskende kvinners naturgitte ønske om fruktbarhet. Dette kompliserer romanens holdning både til kjærlighet og til abort. I tillegg viser jeg (6) at siden romanen har islett både av modernisme, realisme, naturalisme, og melodrama, er den svært sammensatt stil- og formmessig. Til slutt understreker jeg (7) at hovedpersonens taushet — hennes undertrykthet — i forhold til den elskede Johannes, er et vesentlig element i fortellingen. Selvsagt skaper denne tausheten et spenningsforhold til hennes poetiske og innsiktsfulle fortelling om sin egen taushet. Det skulle være åpenbart at disse sju elementene ikke går opp i en reduserende og entydig enhet.
---
Nedreaas-debatten
31. juli publiserte Morgenbladet essayet «Kjærlighetstortur» av Toril Moi.
Det var basert på et foredrag hun holdt på Nasjonalbiblioteket tidligere i sommer, og handler om Torborg Nedreaas' bok Av måneskinn gror det ingenting (1947).
Av måneskinn er Nedreaass’ første roman og også hennes gjennombrudd som forfatter, og skildrer en ung kvinne som blir gravid etter en affære med gift mann.
I ukene etter Mois essay har professor emerita Irene Iversen og professor emeritus Per Buvik, begge litteraturvitere, gått ut mot det de mener er en privat og ikke spesielt relevant lesning av Nedreaas.
---
Alle disse påstandene kan selvsagt diskuteres. Det er jo nettopp det forskere gjør. Men om Buvik mener at noen av dem ligger så langt utenfor rimelighetens grenser at de ikke lenger kan regnes som litteraturvitenskap, bør han forklare hvorfor.
Om det finnes noe uvanlig ved «Kjærlighetstortur» er det helheten, altså holdningen jeg inntar til disse innsiktene og hva jeg bruker dem til, altså prosjektet Nedreaas-lesningen inngår i. På oppdrag av Nasjonalbiblioteket forsøker jeg å forstå norsk litteratur og kultur på 1950-tallet, men ikke som et abstrakt objekt. Det teoretisk interessante ved dette prosjektet er nettopp forsøket på å utvikle en lesemåte som samtidig er både personlig og historisk, og som derfor kanskje klarer å få fram både hvordan en kultur former et subjekt som selv ikke vet at det blir formet, og hvilke muligheter subjektet har til respons.
Å tenke personlig er å bruke seg selv som eksempel, som jeg forklarte i mitt forrige svar til Buvik (21. august). Å tenke historisk er blant annet å være opptatt av historiske forskjeller. Dette er ikke moraliserende. Det handler ikke om å vise at dagens syn er bedre enn romanens. Det handler derimot om å forsøke å forstå hva kulturen gjorde «tenkbart» i 1947. Men om vi skal forstå det, må vi nødvendigvis reflektere over forskjeller i kvinners bevissthet og levekår i 1947 og i dag. Det er jo disse forskjellene som gjør at vi kan stille nye spørsmål til romanen. Om vi ikke kunne det, ville den ikke angå oss annet enn som et historisk uttrykk fra en annen tid. Min lesning viser derimot at Av måneskinn fremdeles har stor kraft.
Buvik avslutter med å skrive at vi lever i et samfunn der «det narsissistiske individet har fått altfor stor plass». Jeg vokste opp i et samfunn der ingen lærte meg forskjellen på å være selvopptatt og narsissistisk og å være interessert i å forstå sine egne erfaringer. Men siden den tid har jeg innsett at om det første er en etisk feil, er det siste en filosofisk og eksistensiell dyd.
Toril Moi