I Runar Døvings essay, Da Terje Vigen rodde over matfatet etter brød i Morgenbladet 21. august, er han i tvil om kystbonden brukte fiskestang til sjøfiske. I min barndom på sekstitallet var fisketrøer vanlig utstyr, særlig under makrell- og småseifiske når sjøen «kokte» av fisk. Tre stenger i båten, en til hver side og en rett bakover, alle med svært kort snøre. Når seien tok kroken, ble den løfta inn i båten på særdeles elegant vis. En utstrakt hånd grep fisken i lufta, rev den av kroken og slapp den ned i båten, før kroken ble lagt i sjøen igjen. En effektiv måte å fiske på, og det var aldri noe krøll med snører som lå i båten der småseien sprella.
Etter mitt syn tar derfor Døving feil når han skriver at det ikke var en kar med kystbakgrunn som var opphavet til folkevisa Eg rodde meg ut på seiegrunnen, men heller en innlandsbonde, siden det i ei verselinje står: Då treiv eg til han med fiskestongi.
I kanskje den aller største romansyklusen i norsk litteratur, Juvikfolke (1918-1923) av Olav Duun, kan vi i fjerde roman, I eventyre (1921), lese om sjuåringen Odin som blir med på seisjøen for første gang: Det hadde vore ein sei i venstre trøa, men han sat ikkje. (…)
«Dér! dér!» skreik Odin, og no stod trøa i boge, og fisken og Bendek regjerte med einannan så guten gol høgt».
Dette kan tyde på at fisketrøer har vært i bruk i norsk kystkultur i lang tid og jeg tror nok Døving kan være enig i det – etter dette.
Ivar Sognli