Som redaktører av Agora er vi takknemlige for at temanummeret vårt om populisme fører til debatt. I sitt innlegg, publisert 9. september, kritiserer Jonas Jakobsen, en av bidragsyterne i dette nummeret, måten vi anvender Jan Werner Müllers populismeteori på i kronikken «Frykten for folket» (Morgenbladet 31. august). Vi er enige med Jakobsen i at det er problematisk å gjøre Müller til representant for det vi kaller «liberal populismekritikk». Det skyldes ikke minst at han – slik Jakobsen ganske riktig påpeker – definerer populisme så snevert at begrepet (i hvert fall i dagens vestlige verden) kun omfatter bevegelser på høyresiden.
Dette rokker imidlertid ikke ved poenget vårt om at det finnes en utbredt liberal populismekritikk som innebærer en forakt for folket, og som derfor har antidemokratiske implikasjoner. Her kan vi for eksempel vise til den profilerte populismeforskeren Yascha Mounk, forfatter av boka The People vs. Democracy, som sier rett ut at alle former for populisme (innbefattet partier som spanske Podemos) truer demokratiet. Videre har Der Spiegel kalt Alexis Tsipras, lederen for greske Syriza, for en av verdens farligste menn, og Hillary Clinton har som kjent beskrevet Trump-tilhengere som «a basket of deplorables».
Jakobsens innlegg og den diskusjonen som ellers har foregått om populisme i norske medier de siste ukene, viser med all tydelighet at det er en grunnleggende uenighet om selve populismebegrepet. På den ene fløyen har vi Müller, som altså vil avgrense begrepet til å omfatte antiliberale bevegelser på høyresiden, slik at venstrebevegelser som Podemos og tilhengerne av Bernie Sanders ikke er å anse som populistiske. På den andre siden finner vi her hjemme blant annet Bjørgulv Braanen som i Klassekampen 8. september (basert på Thomas Frank) argumenterer for det stikk motsatte: Betegnelsen populisme må forbeholdes bevegelser på venstresiden, mens høyrepopulismen egentlig ikke kvalifiserer som populisme.
Denne grunnleggende uenigheten viser at det er viktig og nødvendig å gi populismebegrepet et mer presist innhold – slik vi i Agora har forsøkt å gjøre – ikke minst for å kunne ta politisk stilling til de ulike bevegelsene som går under denne fanen. Et hovedpoeng i flere av Agora-artiklene er at populisme best kan forstås som en bestemt type retorikk knyttet til «folk og elite» – en retorikk som kan benyttes av hele det politiske spekteret. Men som vi også var inne på i kronikken vår, er det samtidig mulig å skjelne klart mellom høyre- og venstrepopulisme. Det avhenger helt av hvordan disse bevegelsene definerer «folket» og på hvilket grunnlag «elitene» kritiseres. Og vi er helt enig med Jakobsen i at en venstrepopulistisk kritikk, ikke minst av økonomiske eliter, er både legitimt og ønskelig.