Debatt

Dette er Japans nye statsminister

Han er en bondesønn uten eliteutdanning eller tilknytning til de politiske dynastiene. Likevel betyr valget av Yoshihide Suga først og fremst videreføring av arven etter Shinzo Abe.

For et halvt år siden ville nok ikke mange ha satt pengene sine på at Japans neste statsminister ville hete Yoshihide Suga. Statsminister Shinzo Abes plutselige avgang, kunngjort bare få dager etter at han gikk inn i historien som Japans lengstsittende statsminister, kunne heller ingen forutse. Tydeligvis har det siden vært jobbet iherdig i kulissene i regjeringspartiet LDP for å komme frem med en kandidat som kan videreføre arven etter Abe. Etter å ha blitt garantert støtte av politiske tungvektere som LDPs generalsekretær Toshihiro Nikai og tidligere statsminister Taro Aso, trer Suga nå frem fra skyggen og inntar posisjonen som leder av LDP. Selv om han i skrivende stund formelt ikke er valgt som statsminister, er dette en formalitet som faller på plass onsdag denne uken. At Suga flere ganger refererte til seg selv som statsminister på pressekonferanse mandag – før han riktignok rettet det til partileder – illustrerer at utnevnelsen til statsminister bare er en formsak.

Hvem er så denne Suga? For de av oss som følger japansk politikk, vil han være kjent som Abe-regjeringens talsmann i nær åtte år. I skyggen av Abe har han fremstått som en noe mutt og anonym figur. Daglig har han holdt sine orienteringer om regjeringens politikk og tiltak ved å strengt holde seg til et manuskript han sjelden ser opp fra. Hans måte å møte kritiske spørsmål fra journalister på kan noen ganger inngi et avvisende og kaldt inntrykk – i den grad at han har fått tilnavnet «jernveggen» (japansk: «teppeki»).

I sitt første intervju som ny leder av LDP fremhevet Suga sin bakgrunn. Faktum er at han i motsetning til avtroppende statsminister Abe (og mange andre tidligere statsministre) ikke kommer fra noe politisk dynasti. Fra vanlige kår i et av de minst befolkede fylkene i Japan har han navigert seg frem til denne posisjonen uten å ha hatt partifraksjoner i ryggen. Han kan ikke skilte med eksamener fra prestisjeuniversiteter – hverken i Japan eller utlandet, slik andre fremtredende japanske statsministre har hatt for vane – men derimot fra det lite renommerte private universitetet Hosei i Tokyo. At det har vært mulig for en mann med slik bakgrunn å klatre til topps i LDP, er ifølge Suga et tegn på at demokratiet fungerer.

Suga kom inn i nasjonalpolitikken i 1996, da han ble valgt til representant i Underhuset. Før det hadde han vært representant i byrådet i Yokohama. Som minister for indre anliggender og kommunikasjon i Abes første regjering fra 2006 til 2007, ble han kjent for å «oppdra» byråkrater i departementer og direktorater til å adlyde regjeringens politikk ved hjelp av omplassering og degradering. Etter at han ble hentet inn som talsmann for Abes andre regjering i 2012, tok Suga initiativet til opprettelsen av Regjeringskontoret for personalsaker – noe som banet veien for at statsminister fikk fullmakt til å utnevne elitebyråkrater etter eget forgodtbefinnende. Han har videre tatt til orde for å styrke turisme og økonomisk aktivitet i distriktene, redusere kostnadene ved bruk av mobiltelefon, og å gi skattebetalere i byområder fradrag på skatt hvis de i stedet vil donere penger til sitt opprinnelige hjemsted (japansk: «furusato noozei»).

Som trofast alliert og rådgiver for Abe, antas det at Suga skal ha rådet Abe til å vektlegge den økonomiske politikken fremfor å bruke krefter på revisjon av grunnloven. Det er likevel ingen tvil om at Suga er minst like nasjonalistisk og konservativ som sin forgjenger. Han har for eksempel stilt seg kritisk til den såkalte Kono-deklarasjonen, som innrømmet japansk ansvar for at koreanske kvinner ble sendt til bordeller for japanske soldater under andre verdenskrig. Som Abe og en rekke andre fremtredende LDP-politikere, har han tilknytning til Nippon Kaigi, en ultranasjonalistisk og erkekonservativ organisasjon langt ute på høyresiden.

Hans visjoner for nasjonen begrenser seg til å videreføre arven etter Abe. Det er også derfor han er blitt støttet av mektige partifraksjoner. Disse ønsker ingen brå politiske skifter og retningsforandring, men en garanti for stabilitet. Åtte år som lojal støttespiller for Abe har veiet tungt når de har landet på Suga som den beste garantisten. I dagens situasjon med store utfordringer – både på grunn av selve koronasmitten og det den har medført av økonomiske tilbakeslag – har Suga derfor ingen nye løsninger. Medisinen blir å fortsette Abes økonomiske politikk; altså mer av det samme. Førsteprioritet er uansett å få bukt med koronasituasjonen for å få folk tilbake til arbeid, slik at de økonomiske hjulene kan rulle igjen.

Utenrikspolitisk er Suga uerfaren. Den eneste diplomatiske erfaringen han kan vise til, er et møte med USAs visepresident Mike Pence og utenriksminister Mike Pompeo i Washington i 2019. Hva hans manglende erfaring på den internasjonale arenaen kan føre til når han skal håndtere Nord-Koreas Kim, Russlands Putin eller Kinas Xi Jinping, er vanskelig å si. Uansett slipper han ikke unna en rekke utenrikspolitiske oppgaver, som Abe ikke klarte å løse til tross for åtte sammenhengende år som Japans statsminister.

Hvor lang tid Suga får som statsminister er uvisst. Spørsmålet er om han tar sjansen på å oppløse underhuset i dagens nasjonalforsamling og skrive ut nyvalg. Uttalelser tyder på at han vurderer muligheten, men at tiden ikke er moden før koronasituasjonen er under kontroll. Når det kan bli, vet ingen – og tiden går. Muligens må Suga derfor vente til valget som er planlagt om ganske nøyaktig ett år. Om han lykkes der, vil være avhengig av om pandemien er under kontroll, om OL har vært avholdt med suksess, om han har greid å etablere et godt forhold til USAs leder, og så videre. I motsatt fall vil Suga gå inn i historien som et midlertidig redskap for sterke fraksjoner i LDP.

Saken er oppdatert 22.09 kl. 10.00: I en tidligere versjon av teksten hadde siste avsnitt falt ut. Morgenbladet beklager dette.

Mer fra Debatt