Verden brenner, og i disse dager i California i særdeleshet. I Morgenbladet 25. september, leser tidligere klimaminister Vidar Helgesen, som fremdeles har sentrale roller norsk arbeid med bærekraftig utvikling, blant annet i Erna Solbergs internasjonale havpanel, to bøker som på hver sitt vis peker ut retning for en grønnere fremtid. Den ene peker på kapitalismen og vekstlogikk som selve problemet, mens den andre mener det er nettopp her vi kan finne løsningen, gjennom såkalt «grønn vekst».
Denne uenigheten er selvsagt ikke tilfeldig. Den representerer to distinkte politiske løsninger og diametralt motsatte oppfatninger av hvilken verden vi trenger. Jeg har tre kommentarer til Helgesen sin lesning av Klein.
For det første, Helgesen avslører en grunnleggende manglende evne til å forestille seg andre typer samfunn og andre måter å leve på. Han forstår Klein, i hennes essaysamling «Det Brenner», som en drømmer som ikke skjønner at å bryte med kapitalismen innebærer, i Stoknes ord (sitert av Helgesen): «å fornekte begjæret og […] stoppe lengselen etter vekst». Denne forståelsen av kapitalismens grunnleggende prinsipp, å alltid ville ha mer, som en naturtilstand; som ligger dypt i mennesket (som et naturgitt «begjær», en «lengsel»), er ikke ny, men det er likevel uforståelig at man ikke er i stand til å sette spørsmålstegn ved dette i møte med vår tids store klima og miljøkrise.
Antropologer har lenge vist at økonomi generelt og kapitalisme spesielt er historiske og kulturelt spesifikke ideer. Mennesket er ikke drevet av det samme begjæret etter økonomisk vekst og akkumulasjon overalt. Den amerikanske antropologen Marshall Sahlins viste allerede tidlig på 1970-tallet at å leve i samfunn uten vekstlogikk og uten moderne pengesystemer antagelig innebar mindre arbeid, mer fritid og et bedre liv. I artikkelen «Cosmologies of Capitalsim» viser han bl a at ideen om knapphet og dermed begjæret etter mer og lengselen etter vekst oppstod med kapitalismen, og er drevet fremover av ideen om kapitalismen som en naturtilstand.
For det andre, Helgesen setter opp motsetningen mellom Klein og Stoknes, ikke som motsatte ideer eller motsetninger i ideologi, men som en motsetning mellom en som er drevet av følelser (Klein) og en som er drevet av forståelse, av intellektet (Stoknes). Helgesen bruker dermed en typisk kjønnet retorikk. Klein er «drømmende», «flammende» og «engasjert», men Stoknes er «systematisk», »velformulert» og «konkret». Stoknes er også «faglig». Det som undergraves her, er selvsagt at også Stoknes er drevet av et ideologisk og politisk standpunkt. Han er en tilhenger av ideen om vekst, selv om den (riktignok) skal være grønn.
Dette leder meg til min tredje, og kanskje viktigste kommentar: Helgesen karakteriserer Klein sin bok som «å koke suppe på en spiker». Han er selvsagt litt leken i stilen, fordi Stoknes i sin bok peker på at alle brødrestene som blir kastet i England, vil være tilstrekkelig til all ølproduksjon i landet.
Selv om dette er et forsøk på å sammenligne ved hjelp av mat-analogier, tror jeg dette karakteriserer noe dypere: Helgesen har lite til overs for stemmer som krever grunnleggende økonomisk endring. Han fremhever at finansmarkedene nå er på vei bort fra fossil og investerer i grønn teknologi. Men hva om det er selve grunnideen i kapitalismen som er problemet; at det alltid må hentes mer ut enn det investeres? Ideen om utbytte, som hentes enten fra arbeidskraft eller fra naturen, er selve problemet. Det globale nord baserer seg på nettopp denne utbytte-logikken enten det gjelder tekstilarbeiderne i Bangladesh eller mineraler til mobiltelefoner. Jeg foreslår at Helgesen leser Klein en gang til.
Annelin Eriksen