Hans Petter Gravers diskusjon om myndighetenes håndtering av pandemien frem til i dag synes solid (Morgenbladet 13. april). Mot slutten prøver han seg imidlertid på noen spekulasjoner om hvilke strategier myndighetene kan komme til å legge til grunn fremtiden. Her forfaller diskusjonen til det meningsløse. I den første delen bygger Graver på empiri, i den siste delen er det kun spekulasjoner som avslører en urovekkende kunnskapsløshet om den empirien som faktisk eksisterer.
I det faglige grunnlaget for regjeringens planer om gjenåpning presenterer FHI og HDir tre mulige fremtidige alternativer: 1. Holde smitten nede og under kontroll; 2. Eliminering (null-covid); 3. Frislipp. Graver diskuterer de to første og påstår at eliminasjons-strategien er enda mer skremmende enn holde-nede strategien. Begrunnelsen for er at den «vil føre samfunnet inn i en permanent tilstand der smittevernmyndighetene (...) dikterer for alle andre områder når de kan fungere som normalt og når de må stenge mer eller mindre ned. Samfunnet vil fungere på smittens og smittevernmyndighetenes nåde, og politikk vil bare være mulig og nødvendig innenfor de rammene som disse myndighetene setter.» Hvor Graver har dette skremselsbildet fra sier han ingenting om.
Empirien fra New Zealand, hvor null-covid-strategien har vært brukt siden april 2020, viser at Gravers fantasibilde ikke stemmer og at det er det stikk motsatte som skjer. Da smitten var utradert fra befolkningen, skrumpet smittevernets myndighetsområde inn til kun å gjelde grensen, og de få tilfellene når viruset likevel kommer inn i landet. Fordi det er så få tilfeller av at smitten kommer inn, blir smitteverntiltakene begrenset i både tid og rom. Til alle andre tider, på alle andre steder og på alle områder fungerer alt som normalt, ikke på smittevernmyndighetenes «nåde», slik Graver hevder. På alle de andre områdene har politikk fortsatt å være både mulig og nødvendig og innenfor de rammene som ble satt før pandemien skjedde.
Dermed blir ikke konsekvensen av null-covid-strategien at smittevernmyndighetene «dikterer for alle andre områder når de kan fungere som normalt.» Myndighetene i New Zealand har hittil maktet å spore og eliminere smitten. Vi som bor her, opplever dem ikke som diktatorer, men som legitime beskyttere som faktisk klarer å vedlikeholde et system som sikrer vår daglige frihet.