Debatt

Hamsun bidro til å verve mange til østfronten

Hamsun var favorittforfatteren til nazister i alle ledd.

Bjørn Westlie skriver i sitt tankevekkende essay «Blomster og blod» at Hamsun bidro til at faren ble SS-soldat. Hvor mange Hamsun klarte å mobilisere til å verve seg på tysk side er det umulig å si noe om, hevder han. At det kan ha vært mange bør vi kunne slå fast i dag.

Baldur von Schirach, lederen for Hitlerjugend, hevdet i en tale til ungdommen i 1935 at Hamsun med Markens Grøde (1917) hadde «skapt den tyske ungdoms tros- og bekjennelsesskrift». Organisasjonen bidro i rekruttering av SS-soldater. «Ærer de unge», skrev Hamsun selv i 1941 om soldatene i den norske legion, avdelingen av Waffen-SS. Forfatteren forherliget SS-soldater og Hitlers utryddings- og erobringskrig, og skrifter av og om Hamsun ble trykket side om side med verveannonser for frontkjempertjeneste.

Hamsuns appeller for nyordningen ble trykt i tidsskrifter som «Det unge Europa», beregnet på frontkjemperne blant Europas akademiske ungdom. Nobelverket ble på oppdrag fra Oberkommando der Wehrmacht (OKW) utgitt som egen frontbokutgave og i særtrykk utdelt som julegave til troppene til Norden, mens Marie Hamsun leste det høyt for frontsoldater på Østfronten.

I 1945 fastslo kriminalsjef L’Abée-Lund i samtale med Dagbladet at Hamsun med sin nazi-propaganda hadde imponert og begeistret lett påvirkelige unge gutter som dermed vervet seg. Avisen mente Hamsun med sitt forpliktende navn hadde vært en større landssviker enn frontkjemperne, noe oberstløytnant M.T. Knausen også hevdet i 1946.

Victoria (1898) ble i 1940 utgitt i et særtrykk for Luftwaffe, nazi-Tysklands flyvåpen. I 1943 ble verket distribuert i en «frontbokutgave» og i 1944 trykket i to nye Wehrmacht-utgaver. Dermed inngikk boken i nazistenes agitasjon på lik linje med Markens Grøde. Hamsun var ikke bare elsket av ledende nazister som Joseph Goebbels og Alfred Rosenberg. Han var favorittforfatteren til nazister i alle ledd, slik som den norske SS-offiseren Egil Hoel.

Selv om det er umulig å vite hvor mange Hamsun bidro til å verve, så peker kildene mot at han kan ha bidratt til å rekruttere mange. Hamsuns litteratur og agitasjon ble også spredt i tyske soldatmiljøer. Markens Grøde (1917) fremtrer i et spesielt uhyggelig lys på grunn av sitt problematiske innhold og virkningshistorie, men heller ikke kjærlighetshistorien fra 1800-tallet kan frigjøres fra nazismen. Etter blomstene fulgte det utvilsomt blod.