Debatt

Historieløs Thrane?

Niri Ragnvald Johnsens innvendinger er så originale at det kanskje kan bli interessant å se doktorgradsavhandlingen hans.

Boka Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat er ikke, som doktorgradsstipendiaten Niri Ragnvald Johnsen ved Universitetet i Agder misvisende kaller den i Morgenbladet 14. mai, enda en biografi over Thrane. Som undertittelen Et portrett i politisk idéhistorie sier, er den konsentrert om å prøve å fylle et hull i Thrane-litteraturen, nemlig om å se nærmere på hans politiske tenkning, dens plass i idéhistoria og i den allmenne sammenhengen den var en del av.

Som leser er Johnsen enda lengre ute på viddene når han påstår at jeg i stedet for å dra linjene fra tidligere århundrer, trekker Thrane ut av sin egen samtid og ser han i lys av den moderne arbeiderbevegelsen fra slutten av 1800-tallet. Fra første til siste side insisterer boka snarere på å forstå og forklare Thrane og hans eklektiske og ofte sjølmotsigende tenkning ut fra det overgangssamfunnet Norge var på hans tid. Den består i store deler av et forsøk på å vise hans idéhistoriske røtter, i særlig den naturrettslige tradisjonen fra John Locke og fram til tidligsosialistiske utopister og anarkister, med P.J. Proudhon som hans aller viktigste inspirator.

I undersøkelsen lener jeg meg åpent dels på den kritikken av tidligsosialistene, og særlig av den samme Proudhon, som Thranes jamnaldrende Karl Marx baserte seg på i utviklinga av sin historisk-materialistiske teori. Når jeg i bokas innledningskapittel tillater meg å hevde at alt taler for at Thrane neppe kan ha lest Marx, er det, som jeg sier, ikke ut fra en tanke om at Thrane i motsatt fall nødvendigvis ville ha slutta seg til Marx, men at han var en såpass oppegående leser at han ville ha blitt synlig berørt av det, det være seg negativt eller positivt.

Doktorstipendiat Johnsen er derimot en langt mindre oppegående leser når han, igjen sterkt misvisende, presenterer denne enkeltstående påstanden som hovedfunnet i boka. At han kanskje kjenner og misforstår Morgenbladets journalistiske bruk av blikkfang i presentasjonen av boka bedre enn boka sjøl, kan ikke sies å være en formildende omstendighet.

Johnsen reagerer for øvrig på den spissformulerte karakteristikken av Thrane som en foranskutt sosialdemokrat med nærmest å hevde at det er vanntette skott mellom Thrane og den moderne sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen som vant fram i Norge i siste fjerdedel av 1800-tallet. Og han ser det som en «halvkomisk anakronisme» å kalle Thranes rival i arbeiderforeningene 1850–1851, jusstudenten Theodor Abildgaard, som konspirerte med bondeopposisjonens Ole Gabriel Ueland og Larviksadvokaten Johan Sverdrup for å overta regjeringsmakta fra det «ministerielle» embetsmannspartiet, for en «foranskutt Venstre-mann».

Begge innvendinger er så originale at det kanskje kan bli interessant å se dem bli argumentert for i ei doktorgradsavhandling.

Mer fra Debatt