Under fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett gjorde Jan Tore Sanner opp status for et budsjettår preget av pandemihåndtering. 229 milliarder kroner er den foreløpige sluttsummen for gjennomførte og planlagte krisetiltak. Sanner er imidlertid klar på at denne typen ekspansive budsjetter ikke er noe vi skal venne oss til, og at det blir en prioritering for regjeringen å få ned pengebruken etter hvert som covid-19 slipper taket. Vi går med andre ord kuttpolitikken i møte – igjen.
I likhet med Norge har de fleste land i den rike delen av verden banket gjennom økonomiske støttepakker i en størrelsesorden man knapt har sett maken til for å håndtere koronakrisen. Land som ikke har et oljefond å støtte seg på, har sikret den nødvendige finansieringen til krisepakkene ved å sette til side budsjettregler som ellers ville lagt begrensninger på offentlig låneopptak og budsjettunderskudd. Tjenester som tidligere var privatisert, er blitt tatt tilbake i offentlig eie for å brukes mer aktivt i krisehåndteringen. På handelsområdet fremmes kritikk av langstrakte og fragmenterte forsyningslinjer knyttet til just in time-produksjon fra de mest uventede hold.
Toneangivende finansinstitusjoner som IMF og Verdensbanken har begynt å ta til orde for underskuddsbudsjettering, midlertidige «solidaritetsskatter» for de rikeste, grønne offentlige investeringer, og til og med belyst fordelene ved (visse former for) statlig eierskap. Kanskje mest overraskende har vært de ukarakteristisk radikale initiativene fra USAs regjering de siste månedene: først da finansminister Janet Yellen gjorde et uventet fremstøt for en internasjonal selskapsskatt i april, og så mer nylig da Biden-administrasjonen trosset de store legemiddelselskapene og gikk ut med støtte til et unntak fra det internasjonale patentregelverket for vaksineproduksjon.
Flere skribenter har tolket disse nye taktene som et tegn på at nyliberalismen står for fall – at vi befinner oss i overgangen til en ny utviklingsmodell der stater har en mer aktiv rolle. Kan det være sånn at de nevnte snuoperasjonene peker i retning av et reelt politisk skifte, der vedtatte sannheter om forholdet mellom stat og økonomi er i ferd med å skrotes? Betyr det at den norske regjeringen er i utakt med tidsånden når den setter seg mål om offentlige innstramninger de kommende årene?
En nylig utgitt rapport fra blant andre den internasjonale faglige samorganisasjonen ITUC tyder dessverre på at dette ikke er tilfelle. Basert på tall fra IMFs World Economic Outlook viser rapporten at 154 land forventes å stramme inn offentlig pengebruk i løpet av 2021, med tiltagende innstramninger i årene frem mot 2025. Reduksjonen ser ut til å bli spesielt dramatisk blant land i det globale Sør, der covid-19 har utløst en ny bølge av gjeldskriser. Tendensen gjelder også i de rike landene.
ITUC-rapporten står som et illevarslende tegn på at vi er i ferd med å gjenta feilene vi gjorde forrige gang vi hadde en verdensomspennende økonomisk krise. I etterkant av finanskrisen i 2008 ble det iverksatt enorme offentlige redningspakker for å redde finansbransjen og bøte på effektene som krisen hadde i realøkonomien. Også da så vi en rekke uttalelser fra økonomer, politiske ledere og etablerte medier om at krisen hadde anskueliggjort betydelige svakheter i det økonomiske systemet. Det var tid for strengere finansregulering og en mer ekspansiv økonomisk politikk.
Men hva skjedde så? Et tiår med omfattende offentlige nedskjæringer, rettferdiggjort med henvisning til statsgjelden som var blitt tatt opp for å håndtere krisen. EU iverksatte et spesielt drakonisk spareregime, først og fremst gjennom redningspakkene til de mest kriserammede landene, men også via innføringen av nye bestemmelser som skjerpet reglene om budsjettunderskudd og låneopptak i medlemslandene. Enkelte land gikk lenger på eget initiativ, som Storbritannia.
Resultatet ble drastiske nedskjæringer i og privatiseringer av offentlige tjenester. Det ble også introdusert en liberaliseringer av arbeidslovgivningen i en rekke land, et vesentlig bidrag til den økende prekariseringen av arbeidslivet vi ser i dagens Europa. De enorme kuttene og privatiseringen av offentlige tjenester ledet til en sosial krise i flere land, med økt antall selvmord, dårligere mental helse, sult og redusert livskvalitet. I Storbritannia er det blitt anslått at 120 000 dødsfall kan kobles direkte til sparepolitikken. I Hellas førte nedskaleringene i det offentlige helsevesenet blant annet til tilbakekomsten av tidligere utryddede sykdommer som malaria, en eksplosjon i hiv/aids-tilfeller, og en økning i barnedødeligheten på 43 prosent.
Kuttene ser ut til å bli mer omfattende enn de som fulgte 2008-krisen. I gjennomsnitt står vi overfor nedskjæringer tilsvarende 3,3 prosent av BNP per år, mot de ca. 2,4 prosentene vi så rundt 2010. I en del land, spesielt i det globale Sør, legges det opp til kutt som vil medføre lavere offentlige utgifter enn før pandemien. Det vil ha enorme konsekvenser for landenes sårt trengte investeringer i offentlige tjenester og infrastruktur. Resultatet vil kunne være at multinasjonale selskaper og investorer overtar enda mer av det offentliges oppgaver.
Tiltak som kan komme, ifølge ITUC, er: kutt eller frysning av lønninger, reduksjoner i subsidier, kutt og privatisering av pensjon og sosiale ytelser, økt behovsprøving av sosiale støtteordninger, liberalisering av arbeidsmarkedet, økning i regressive skatter (moms), og privatiseringer. Noen år frem i tid kan vi også kunne se nedskjæringer og innføring av mer brukerbetaling i helsevesenet.
Dette er det komplett motsatte av hva vi trenger når verden står overfor parallelle helse-, ulikhets- og miljøkriser. Slike tiltak er heller ikke en nødvendighet med tanke på den store gjelden som mange stater har tatt på seg for å gjennomføre krisetiltak. Det finnes gode alternativer vi i Norge kan innføre allerede nå, fra nasjonalt til internasjonalt nivå.
Noen av de viktigste tingene vi må gjøre, er: 1) øke skatter på storselskaper, høye formuer og inntekter, finanstransaksjoner, eiendom, import/eksport, utvinning av naturressurser og digitale plattformer, 2) slå ned på skatteunndragelse og andre ulovlige kapitalstrømmer, 3) reforhandle og slette illegitim gjeld til land i Sør, 4) fjerne krav om kuttpolitikk fra støtteordningene til IMF og Verdensbanken, 5) gå i front for å reformere handelsavtaler slik at land får mulighet til å drive demokratisk og bærekraftig utvikling på egne premisser.
Å aktivt jobbe mot kuttpolitikk betyr å sikre bærekraftig, demokratisk og rettferdig utvikling. Vi kan ikke falle inn i de gamle mønstrene og bruke store mengder offentlige midler nå, for så å «stramme inn» senere, slik som Jan Tore Sanner har uttrykt innstendig i sin fremleggelse av revidert nasjonalbudsjett.