Debatt

Marsdals moralisme

Magnus Marsdal reduserer en akutt og komplisert problematikk til et moralsk drama.

Det var en blandet fornøyelse å lese Magnus Marsdals essay om den danske sosialdemokratiske regjeringen, «Er Mette Frederiksens harde linje den beste medisinen mot høyrepopulisme, eller er den sykdommen selv?» (Morgenbladet 4. juni). For selv om det er mange gode grunner til å kritisere Mette Frederiksens beinharde prioriteringer i innvandringspolitikken, er det ingen grunn til å avvise hele pakken, slik Marsdal gjør i sitt innlegg.

Det problematiske ved innlegget hans springer ut av Marsdals tvilsomme påstander (å oppsummere Mette Frederiksen som en «nyliberal» politiker og «en ivrig EU-tilhenger» vil komme brått på mange dansker), men det er ikke disse momenter som anfekter meg mest. Det mest problematiske ved innlegget hans er at Marsdal reduserer en akutt og komplisert problematikk til et moralsk drama.

Problemet oppstår især når man som Marsdal benytter seg av et gammelt retorisk triks: man diskrediterer på forhånd sine meningsmotstandere ved å plassere dem i moralsk forkjært selskap. Ved å ikke eksplisitt ta avstand fra Mette Frederiksens regjeringsprosjekt i min rapport om det danske sosialdemokratiet (Morgenbladet 7. mai) er jeg ifølge Marsdal, «mellom linjene», innstilt på «å kaste minoriteter under bussen». Hvis Jonas Gahr Støre lar seg inspirere av Mette Frederiksen, må han drikke av «Fremskrittspartiets brune brønnvann». At Sylvi Listhaug og Hege Storhaug liker Mette Frederiksens innvandringspolitikk, sier liksom det hele, ikke sant – litt på samme måte som bildet i Morgenbladet av Mette Frederiksen i Mussolini-positur.

Hvor presise er slike retoriske parallellkjøringer? Ville Sylvi Listhaug for eksempel, slik regjeringen Frederiksen planlegger, gå inn for fysisk å flytte rundt på befolkningsgrupper for å utfordre sosiale og etniske klasseskiller, og blant annet tvangsblande gammelnordmenn og nye nordmenn i landets daginstitusjoner og skolevesen? Jeg tror en slik kvotetenkning ville stride mot den liberalistiske ideologi og de etnosentriske grunninstinkter i Fremskrittspartiet. Jeg tror heller ikke det ville være noe for Jonas Gahr Støre. Muligens heller ikke for meg og Marsdal.

Visst er det en del å undre seg og grøsse over i Mette Frederiksens politikk. Hvor autoritære og ytterliggående, eller rett og slett horrible deler av hennes politikk enn kan forekomme, så utfordrer den på en tiltrengt måte klisjétenkningen rundt «høyre» og «venstre». For noen er dette det horrible i seg selv! Fremfor alt trosser politikken til Mette Frederiksen hva hun selv har kalt «det apatiske» bak vanetenkningen vår om globaliseringen. De negative konsekvenser av globaliseringen er i mange år politisk blitt møtt med et «det kan vi ikke riktig gjøre noe med», uttalte hun nylig i Weekendavisen (27. mai). Den meget store migrasjon til Europa er blitt møtt med det samme «det kan vi ikke riktig gjøre noe med». Foruten den stigende ulikhet og den voldsomme sentraliseringskraft, tilføyer hun – «det kan vi ikke riktig gjøre noe med».

Denne apatien eller manglende evnen til riktig å gjøre noe med tingene omfatter i mine øyne også store deler av venstrefløyen. «Jeg mener venstresiden må anerkjenne at det finnes integreringsproblemer», fastslår Magnus Marsdal modig, men så er også alt sagt om det. Det slår meg hvor kraftløse folk på venstresiden ofte fremstår hvis man utfordrer dem på substans: Hva er deres alternativ i migrasjons- og integreringsdebatten? Antallet flyktninger vil fordobles i løpet av 20 år – hva er venstrefløyens svar på det? Hvor mange asylsøkere skal et land motta for ikke å være inhumant? 50 000 i året? 100 000? Hva stiller vi konkret opp med overfor et flyktningsystem som er utdatert og brutt sammen? Og hva mener Jonas Gahr Støre?

Arbeiderpartiet og venstresidens såreste punkt i denne sammenhengen er velferdssamfunnet. Her har man tradisjonelt basert forventningene om et bedre liv på tiltroen til nettopp denne samfunnskonstruksjonen. I tillegg har mange av oss basert våre høye forventninger på en historisk periode fra 1945 til 1970-tallet, hvor sosialdemokratene i Skandinavia faktisk leverte. Å levere i samme målestokk og på den samme måten er siden da blitt vanskeligere og vanskeligere. Dette gjelder for hele politikerstanden. Politikerne i vår tid har masser av ansvar, men ofte ingen innflytelse.

Så hva kan vi forvente? Hva er de politiske handlemulighetene? Innenfor hvilke rammer kan politikerne skaffe befolkningen konkrete fremskritt etter et valg som det vi skal ha den 13. september? Og altså helt konkret: Hvordan sikrer vi oss bærekraften til vårt elskede velferdssystem i det lange løp? Det er mulig det virker platt, men det må sies høyt: Et samfunn basert på skatter, offentlig omfordeling og forsørgelse bryter hurtig økonomisk sammen hvis store nye grupper i en stadig strøm kommer til og står utenfor arbeidsmarkedet.

Konfrontert med slike grunnleggende dilemmaer, kryper store deler av venstresiden, især den svenske og norske, i skjul bak sin konfliktsky snakk om ledighetsproblemer og «systemfeil». Eller man nøyes med forargelsen over dem, som vil kaste mennesker under bussen. En slik retorikk er et effektivt redskap for å opprettholde geisten i baklandet, men den virker ofte verdiløs som politisk analyse. Paradoksalt nok forekommer den også konserverende: I skrekk for å bli assosiert med «høyrekreftene» opptrer venstresiden ofte mer systemlojal enn systemkritisk når det kommer til stykket.

Det er kort og godt grunn til å tiltenke Mette Frederiksens regjeringsprosjekt en større tyngde og substans enn Magnus Marsdal gjør når han avviser det som et kynisk, opportunistisk markedsanalysenummer. Jeg synes han skal følge bedre med på hva for eksempel ledelsen i Socialistisk Folkeparti (SVs søsterparti) eller Rune Lykkeberg, Informations sjefredaktør og en skikkelig kul venstresidetenker, har uttalt om Mette Frederiksens uapatiske regjering de siste to årene. De har stort sett støttet prosjektet, innimellom med stor begeistring. Altså, Marsdal, det må da være godt selskap?