Debatt

Den kulturelle skolesekken trenger et felles foreldreskap

I år markerer Den kulturelle skolesekken 20 år som en nasjonal ordning. Hvordan skal vi jobbe videre for å sikre at ordningen forblir relevant også i de neste tiårene?

Oslo 09.03.2020: 
Øystein Strand, konstituert direktør i Kulturtanken.
Foto: Knut Egil Wang / Moment

La meg først gi uttrykk for at jeg applauderer alle som løfter frem betydningen av Den kulturelle skolesekken (DKS) og behovet for at budsjettrammene for ordningen holder tritt med kostnadsutviklingen. I år prioriterte Kulturdepartementet å øke tilskuddet fra spillemidlene med 21,5 millioner kroner, det vil si en økning på rundt 7,5 prosent. I tillegg er det avsatt fire millioner kroner i statsbudsjettet til utvikling av nytt innhold i DKS. Det er altså tatt et steg i riktig retning i år.

Jeg stiller meg selvsagt hundre prosent bak Vidar Thorbjørnsens beskrivelse av DKS som en fantastisk ordning i Morgenbladet 2. juli. Vi har all mulig grunn til å være stolte av en ordning som i 20 år har sikret kunst- og kulturopplevelser til alle skoleelever i landet, og uten å gå inn i gamle farskapsdiskusjoner så fortjener de som var med og sette det hele i gang ros for det!

Thorbjørnsen uttrykker at han frykter for fremtiden til DKS, og at det som i første omgang trengs, er en diskusjon om hva DKS skal være: « … og det er kultursektoren som må ta den debatten», uttaler han. Kultursektoren bør absolutt ta debatten, men det blir helt feil å gjøre det uten skolesektoren. Og jeg synes det kan være vel så viktig å diskutere hva DKS ikke skal være. DKS må ikke brukes som argument for mindre satsing på de praktisk-estetiske fagene i skolen. Det er tvert imot behov for en styrkning av disse fagene og skolens egen kompetanse på feltet for at DKS skal fungere optimalt.

Jeg er derfor glad for at stortingsmeldingen Oppleve, skape, dele – Kunst og kultur for, med og av barn og unge er tydelig på dette i målbeskrivelsen for ordningen: «Sidan starten av DKS-ordninga har det blitt poengtert at ordninga er eit supplement til vanleg undervisning, og at tilboda ikkje må komme til å erstatte ei satsing på dei praktisk-estetiske faga i skolen».

Helt siden jeg på slutten av 90-tallet jobbet som produsent for skolekonserter i Buskerud fylkeskommune, har jeg vært på arenaer der engasjerte aktører fra kultursektoren snakker om manglende engasjement og forståelse fra skolesektoren – uten at skolesektoren deltar i samtalen.

Det er et faktum at samspillet mellom skole- og kultursektor har vært den store utfordringen i ordningen hele veien. Da Rikskonsertene fikk nye oppgaver i 2015, var bakteppet at det var helt essensielt å sikre en bedre forankring av DKS i skolen. DKS ble omtalt som en av «tidstyvene i skolen» og dersom ordningen skulle fortsette å få tid og rom i en presset skolehverdag, så måtte noe gjøres.

I tillegg er det verdt å merke seg at det på den tiden var mange kritiske stemmer til den statlige dominansen som Rikskonsertenes skolekonsertordning representerte. Det var viktig å løfte andre kunst- og kulturuttrykk enn kun musikk i kunstformidlingen til barn og unge.

Rikskonsertene, som etter hvert fikk det nye navnet Kulturtanken, fikk et tydelig oppdrag om å skape bedre samhandling og forståelse mellom to sektorer. Oppdraget ble gitt fra både Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet og rollen Kulturtanken fikk, innebærer altså å bygge bro mellom skolesektoren og kultursektoren. Dette er viktig fordi de gode kunstmøtene i skolen er avhengig av at dette samarbeidet fungerer, og det er avgjørende for skolesekkens legitimitet at ordningen bidrar til at begge sektorer oppfyller sine mål og visjoner.

At de to departementene har samarbeidet tett i arbeidet med den nye stortingsmeldingen, har også resultert i samarbeid på nivået rett under departementene, mellom Kulturtanken og Utdanningsdirektoratet. Vi er ikke i mål med å forankre DKS i skolen. Men Kulturtanken arbeider systematisk og målrettet med dette sammen med fylkeskommuner, kommuner og i samarbeid med kommunesektorens organisasjon KS, og vi begynner nå å se resultater.

Vi som har vårt ståsted i kultursektoren kan ikke ensidig stille krav og forvente tid, rom og oppmerksomhet i skolen uten å ta innover oss at DKS-ordningen må bidra til måloppnåelse også i skolesektoren. Dette mener jeg er fullt mulig å få til uten at kunstens autonomi og egenverdi trues. Men det fordrer at kvalitetsdiskursen er bredere i DKS-sammenheng enn i kunstfeltet for øvrig.

Kunstnerisk kvalitet alene er ikke tilstrekkelig dersom et kunstmøte i DKS skal fungere. Kvalitet i selve formidlingen er også helt avgjørende. Kunsten og kulturen må formidles og settes i kontekst for målgruppa. Skal vi med noen som helst legitimitet gjøre krav på tid og rom i skolen, så må vi forstå, og forholde oss til, kvalitetsdefinisjonene i skolesektoren. Jeg mener at vi må ha med oss flere perspektiver og snakke om «kvaliteter» – i flertall.

Det utfordrende samspillet ble poengtert av kulturministeren og kunnskapsministeren i en felles kronikk i år: « … et tilbakevendende tema i DKS er at samarbeidet mellom kultur og skole ikke har fungert godt nok. Dette går ut over barn og unge og deres opplevelse av det kunstneriske innholdet.» (Klassekampen, 11. mai 2021).

Om 20-åringen vår skal ha en fremtid, så må endring til. Skal vi lykkes med å skape eierskap og forankring i skolesektoren, så må vi snakke mer med, og mindre om skolen, og nærme oss hverandre med gjensidig respekt for ulike kvalitetsforståelser og faglige ståsteder.

Avslutningsvis ønsker jeg å poengtere noe jeg mener er viktig og riktig: Stortingsmeldingen løfter frem betydningen av å lytte til barn og unges stemmer i utvikling av politikk og virkemidler på dette feltet.

Personlig mener jeg at det er på tide at vi våger å overlate noe av definisjonsmakten til målgruppen vi jobber for. Jeg tror ikke vi skal være redde for å streve etter relevans og representativitet i kulturpolitikken. Snarere tvert imot.

Kanskje er det nettopp der vi finner nøkkelen til at interessen for kunst og kultur videreføres til stadig nye generasjoner av barn og unge. Ja, kanskje er det akkurat det som skal til for å sikre at 20-åringen, som vi alle er så stolte av, får et virkelig godt og langt liv? Og det i et ekte og naturlig felles foreldreskap mellom skolesektoren og kultursektoren.

Mer fra Debatt