Essay

Seniorsaken

Det ligger en klima-avgrunn skjult i norsk akademia. Det er de gamle mot de unge, klimaskeptikere mot troende. En av grupperingene kommer til å styrte ned og bli borte. Vi vet hvilken, skriver Bjørn H. Samset og Henrik H. Svensen.

ESSAY

6. juni tok NRKs diskusjonsprogram Debatten for seg de pågående klimaendringene. I panelet satt ingen klimaforskere. En akademiker var likevel invitert, tidligere professor i kjemi Ole Henrik Ellestad. Han har også vært til stede de to foregående gangene Debatten har diskutert klimaendringer. Ellestad er en av Norges mest markerte «klimaskeptikere» og styreleder i Klimarealistene – «en organisasjon for deg som ikke er enig med FNs klimapanel», for å sitere fra deres nettside.

Betegnelsen «klimaskeptiker» kan brukes om en person som stiller seg kritisk til det fagekspertene har etablert om hvordan klimasystemet fungerer. Hva får så en akademiker fra et annet fagområde, som Ellestad, til å sette til side konklusjonene til et helt forskningsfelt? Burde ikke en forsker vite bedre?

De tre prosentene

«Skeptiske nestorer er svært effektive til å forsure gryende samarbeid mellom yngre forskere.»

Interessant nok er ikke Ellestad alene. En studie konkluderte nylig med at en liten andel, rundt tre prosent, av forskerne som skriver fagartikler om klimaendringer er skeptiske til «klimakonsensus». Det overveldende flertallet mener derimot at samfunnets utslipp av drivhusgasser forårsaker klimaendringer. Studien, som ble ledet av John Cook og publisert i Environmental Research Letters i mai, undersøkte fagartikler utgitt i perioden 1991–2011. Antall artikler årlig som ikke anerkjente antropogene klimaendringer holdt seg stabilt i hele perioden.

Det finnes åpenbart en standhaftig gruppe akademikere som ikke lar seg overbevise. Hvem er disse akademiske skeptikerne? Hva er begrunnelsen for deres valg av side i en av samtidens viktigste debatter? Og hvordan skal vi – politikere, media og privatpersoner – forholde oss til kunnskapsrike personer som taler konsensus midt imot?

Vårt perspektiv

Vi som skriver dette essayet jobber innen fagfelt som på hver sin måte bidrar til klimaforskningen – geologi og fysikk. En av oss er i dag klimaforsker på heltid. Vi har brukt mye tid på å sette oss inn i klimasaken, og har etter hvert kommet frem til at vi er enige med de 97 prosentene.

I prosessen med å ta et velbegrunnet klimastandpunkt har vi møtt og diskutert med kollegaer fra mange felt innen naturvitenskapen. Overraskende ofte møter vi klimaskeptiske holdninger fra personer vi generelt har stor respekt for. Klimarealistene opplyser på sin nettside at «mange av våre medlemmer har faglig stor tyngde og vi har blant annet flere med professortitler i kjemi, fysisk geografi, geologi, marin biologi, oseanografi og astrofysikk.» Dette kan vi bekrefte fra våre egne nettverk og erfaringer.

Noen grupper er imidlertid overrepresentert blant de akademiske skeptikerne. De klart fleste er menn, og de er aldrende – gjerne pensjonister ved et av våre universiteter. Hvorfor er spesielt denne gruppen i dag klimaskeptikere? Vi tror vi aner et svar.

Hva er egentlig klimaforskning?

Klimaforskning handler om å forstå hvordan atmosfæren, havene, solen, skyene, vinden, luftfuktigheten, og en lang rekke andre faktorer, sammen bestemmer værforholdene ved Jordens overflate. Hvor varmt er det, hvor mye regner det, og hvordan varierer disse faktorene gjennom et typisk år? Dersom gjennomsnittlig temperatur eller nedbør er forskjellig fra én tyveårsperiode til en annen, snakker vi om at klimaet har endret seg. Forutsetningene for landbruk, dyrehold, plassering av bebyggelse, tilgang på ferskvann, og så videre, har da endret seg, noe som kan kreve at vi gjør større eller mindre endringer i samfunnet.

For å forske på noe så sammensatt, holder det ikke bare med innspill fra ett fagfelt. Selve klimafaget er en kombinasjon av fysikk, geologi, kjemi, biologi, metrologi, statistikk og matematikk. Studiet av klimaendringer trenger i tillegg innspill fra samfunnsfag, historie, økonomi og antropologi, for å nevne noen. Først da kan man vurdere hvor mye en endring i klimaet faktisk vil bety for oss.

Klimaforskning er i høyeste grad tverrfaglig. Historiker Spencer Weart omtaler det som den første virkelige tverrfaglige suksesshistorien. Menneskets påvirkning på klimaet ville helt ha unnsluppet søkelyset vårt, om ikke forskere med totalt ulik fagbakgrunn hadde våget å sette seg sammen og utvide sine individuelle horisonter.

De akademiske skeptikerne tilhører gjerne ett av feltene som er med og legger grunnlag for klimakunnskapen. De forstår deler av saken svært godt, og ser hvilke begrensninger den delen av kunnskapen vår har. Samtidig har de sjelden investert den ganske betydelige arbeidsinnsatsen som kreves for også å forstå innspillene fra alle de andre fagfeltene. I dag er «klimaforskning» et eget fagfelt, nettopp fordi å sette seg inn i alt det relevante stoffet krever en dedikert forskerkarriere.

Et nytt paradigmeskifte

Mange av de klimaskeptiske akademikerne ble utdannet i en tid da alle visste at Jordens klima lå utenfor den menneskets påvirkningssfære. Grunnholdningen var at klimaet styrte seg selv. Utover 1970- og 1980-tallet endret dette seg, og både holdninger og forskningsresultater pekte mot en tydelig antropogen påvirkning av klimaet. Det er vanskelig å tenke seg en mer fundamental erkjennelse enn denne. Luften er usynlig for det blotte øye, men målinger har vist at mennesket har endret dens sammensetning – og dermed Jordens overflatetemperatur via drivhuseffekten.

Går vi et par generasjoner tilbake, gikk akademia gjennom en like fundamental endring i synet på Jordas geologiske utvikling. Fra midten av 1960-tallet, i løpet av en tiårsperiode, ble flere hundre år med spekulasjoner omkring Jordens utvikling feid til side. Nye observasjoner og data fra havbunnen viste at Jordens overflate består av bevegelige plater som flytter seg horisontalt. Dette kan forklare hvorfor Jorden ser ut som den gjør, med hav og fjellkjeder, jordskjelv og vulkaner.

Vitenskapshistorikeren Thomas Kuhn brukte denne nye erkjennelsen som et eksempel til å belyse hvordan en etablert kunnskapskultur, et paradigme, blir erstattet med en ny og uforenelig. I boken Vitenskapelige revolusjoners struktur, først utgitt i 1962, beskrev han paradigmeskifter som dramatiske omveltninger, som revolusjoner. Forskerne som var troende til det gamle paradigmet ble heller ikke en del av det nye forskerfelleskapet. De holdt på med sine ting i periferien, møttes på små konferanser, publiserte utenom de vanlige tidsskriftene. Ingen var lenger interessert i det de hadde å si. Forsøk på meningsutveksling ble alltid til skyttergravskriger.

De siste forkjemperne for alternativet til platetektonikken er nå pensjonister. Og her kommer vi tilbake til de aldrende akademiske klimaskeptikerne. Sett i lys av vitenskapshistorien, generasjonskløften og uforenelige teorier, er vi nå vitne til et nytt paradigmeskifte? Vi tror det. Faktisk tror vi skiftet snart er vel gjennomført.

Den typiske akademiske skeptiker

Hovedtyngden av norske skeptiske akademikerne er i dag aldrende eksperter innen et tilgrensende felt. De sitter med kunnskap og bakgrunn, men mangler kanskje overskuddet og åpenheten som skal til for å akseptere en konklusjon med såpass mange konsekvenser som klimaendringene tross alt har. Dette bildet er så klart ikke dekkende for alle, men for en god andel av dem vi har møtt og diskutert med.

Skepsisen er i dag også et undergrunnsfenomen. For ti-tjue år siden var det utbredt at fagfolk ikke trodde noe særlig på «disse klimagreiene». Klimaskepsis var mer stuerent. Nå for tiden, etter at temaet er blitt både betent og en del av den offentlige diskurs, er akademikere typisk litt mer forsiktige med hva de sier og til hvem. Likevel: Forskere vi kjenner som svært dyktige og nyanserte, ja verdensledende innen sine felt, blottlegger overraskende ofte en grunnleggende klimaskepsis når anledningen byr seg. Skeptikeren kommer gjerne til syne i uformelle situasjoner, og etter inntak av alkoholenheter. En øl eller to senker hemningene, og vekker samtidig behovet for å diskutere. Fester med kolleger fra andre forskningsfelt forløper sjelden uten minst én eksistensiell klimadiskusjon.

Bildet av et stort antall skapskeptikere rimer imidlertid dårlig med studien vi nevnte innledningsvis, som hevder at kun tre prosent av akademikere i dag er uttalte klimaskeptikere. Forskjellen ligger i hva man legger i egen skepsis, og hva man gjør med den.

Forskere er trenet til å være skeptiske til absolutt alt de ikke selv har erfart og etablert. Påstanden om menneskeskapte klimaendringer rokker ved et paradigme, og da er det forskeres jobb og natur å stille spørsmål ved det. Klimasaken er her i en særstilling nettopp fordi den er så tverrfaglig. Det blir da mange flere spørsmål å stille, mange flere måter kunnskapen kan vinkles på, og mange flere kilder til tvil.

Den akademiske skepsisen kan grunne i at noen forskere ennå ikke føler seg vitenskapelig overbevist. Da har de nok ikke tatt seg bryet med å finne svar på alle sine umiddelbare innvendinger. Likevel er denne typen skepsis både naturlig og ønskelig. Kritikk fra kunnskapsrike personer tvinger et fagfelt til stadig å sjekke sine argumenter og faktagrunnlag. Enn så lenge har klimaforskningen, i våre øyne, besvart alle seriøse innvendinger. Det er derfor vi er enige med de 97 prosentene i Cook-studien.

Noen forskere har imidlertid en idé eller en overbevisning om at de observerte endringene skyldes noe annet enn menneskelig påvirkning, og søker å begrunne dette faglig. De jobber aktivt for å fremme sitt syn i media – og i noen tilfeller i akademiske tidsskrifter. Her finner vi de tre prosentene Cook-studien omtaler. Det er gjerne disse som er synlige i det offentlige ordskiftet om klimaendringer.

Den skeptiske geografen

Professor i naturgeografi ved Universitetet i Oslo, Ole Humlum, er en av klimaskeptikerne som også utgir fagartikler om klima. Han virker overbevist om at naturlige endringer driver klimaet, snarer enn våre utslipp av CO2 og andre klimagasser. Sammen med to andre forskere publiserte han i 2011 en artikkel i et tungt, akademisk tidsskrift der de hevder at periodiske endringer i månens og solens påvirkning på Jorden sammenfaller med historiske og nåværende klimaendringer.

Som akademikere applauderer vi denne formen for skepsis. Humlum og hans kolleger presenterer et alternativt syn, og dokumenterer det etter fagfeltets spilleregler. Tankene de fremfører er i utgangspunktet besnærende, for de fratar oss ansvaret for at det blir varmere på Jorden.

Før vi kjøper argumentene må vi imidlertid utvise den samme skepsis som Humlum og medarbeiderne retter mot fagfeltet. Forskere har gått argumentene deres etter i sømmene, og flere har vist at de ikke holder mål. En av innvendingene går ut på at statistikk er anvendt galt. Humlums arbeid vil ikke få mange tilhengere utenom skeptikere. Humlum bestrider motargumentene, og debattene er for tiden betente.

Skeptiske helter

Mens debatten om Humlums artikkel ruller videre, og motdebattantene mener å ha knust hans alternative argumenter, skjer imidlertid dette: Blant skeptikere med mindre faglig tyngde, både i og utenfor akademia, blir Humlum raskt en helt. Argumentene hans spres ukritisk, og blir brukt og resirkulert i klimadiskusjoner langt utenfor fagkretsene. Personer som ikke selv har egne argumenter, men bare et grunnleggende ønske om at klimaendringer ikke skal være et reelt problem, får to ting i fanget. De får skyts mot forskere som følger «klimakonsensus», og de får en ledestjerne. En rebell, som har våget å tale flertallet midt imot.

Humlum er ikke alene. Nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver, er en annen av rebellene. Han har gang på gang uttalt offentlig at han ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, gjerne med den begrunnelse at «å måle Jordens temperatur går ikke an». At vi ikke prøver å måle «Jordens temperatur», bare dens gradvise endring, at metoden er dokumentert i et hundretalls artikler og at selv hardbarkede skeptikere godtar den delen av diskusjonen, har vist seg vanskelig å forklare ham.

Giæver har en akademisk historie det står stor respekt av, men hans kunnskap om det tverrfaglige feltet klimaendringer er utdatert. Likevel gis han ofte taletid, mye på grunn av nobelprisen han fikk i 1973. Norske skeptikere bruker ham stadig som et sannhetsvitne. Hvordan kan vi unge klimaforskere argumentere mot en vaskeekte nobelprisvinner?

Slike sannhetsvitner representerer det virkelige problemet med akademiske skeptikere. Selv om skepsisen deres kan være naturlig og sunn i hvert enkelt tilfelle, så gir de en kunstig legitimitet hvis man unnlater å svare på innvendingene deres.

Skyttergravskrig og skoleretninger

Ole Henrik Ellestads tilstedeværelse i Debatten utløste et skred av kommentarer i sosiale medier. På Twitter ble det krevd at NRK måtte forklare seg. På Debattens Facebookside svarte redaksjonen at «vi valgte derimot å ha med én forsker som hevder at klimaendringene ikke er menneskeskapte, fordi én av fem nordmenn faktisk støtter dette synet.» Pål Prestrud ved Cicero kommenterte NRKs valg av Ellestad: «Er det en tilfeldighet at NRK slipper til denne materialforskeren tre ganger på rad uten at det er klimaforskere til stede som kan ta til motmæle?» (AP, 20. juni). Ellestad slo tilbake mot Prestrud i et innlegg i Aftenposten 22. juni, der han skrev at «min formidling er solid forankret i den internasjonale skoleretning om naturlige variasjoner (også i Arktis). Prestruds agenda er å hindre informativ formidling.»

Paradoksalt nok satte Ellestad fingeren på problemets kjerne, det han kaller «den internasjonale skoleretning om naturlige variasjoner». For skeptikerne er ikke en del av det etablerte fagmiljøet som utgjør klimaforskningen i dag, men legger all vekt på at svingninger i klimaet er naturlige. Tyngden av klimafaget ser derimot på samspillet mellom menneskeskapte og naturlige variasjoner, og finner at de siste femti årene har førstnevnte totalt dominert. Denne forskjellen i utgangspunkt umuliggjør i øyeblikket reell debatt og utveksling av ideer mellom klimaforskere og skeptikere. Ingen av partene ønsker å fire én tomme. Ingen vil bytte side eller godta motpartens argumenter. Skyttergravskrigen har pågått i årevis, også mellom Ellestad og Prestrud, akkurat slik den gjorde mellom andre forskere da platetektonikken ble etablert som modell for Jordens geologiske utvikling.

Når diskusjonen har kjørt seg såpass fast kan det være på sin plass å minne om at klimasaken ikke er en politisk debatt. Den er et forsøk på å forstå naturen og å forutsi hva som vil skje hvis vi ikke gjør endringer i utslipp og samfunn. Gjør vi ingenting så vil naturen selv utrope en vinner av debatten, og det innen ikke alt for lang tid. Forskjeller i vitenskapelig kultur mellom to sider i en årelang ordkrig må ikke få lov til å tåkelegge dette faktum.

Skaper skeptikerne problemer?

Er de skeptiske akademikerne ved norske universiteter og høgskoler et problem? Både ja og nei. I første omgang utgjør de en naturlig, til og med ønskelig, reaksjon til et fagfelt som kommer med ekstraordinære og konsekvenstunge påstander. Klarer ikke fagfeltet å svare på innvendingene, så har vi et problem. Per i dag klarer vi imidlertid å svare på det aller meste, men enkelte av spørsmålene som reises er også av en slik natur at de vanskelig kan gis presise svar. Kjernespørsmålet «hvor varmt blir det» er av sistnevnte type, siden det krever at vi både vet hvor følsom Jorden er for alle tenkelige utslipp og gjetter riktig på hvor mye vi vil slippe ut i årene fremover.

Problematisk blir det likevel når avvisende, snarere enn nysgjerrig, skepsis fra nestorer får gjennomsyre nettopp de tilgrensende fagene som skal utøve slik kontroll. Unge forskere plukker raskt opp holdningene til sine seniorer. Dette fører til at lovende og potensielt klimainteresserte forskertalenter ser andre veier etter utfordringer, eller fører skepsisen videre uten å ha satt seg inn i grunnlaget. Tidvis gjør det også at det tverrfaglige klimafeltet, som er avhengig av samarbeid med andre norske institusjoner for å nå frem med for eksempel søknader om EU-midler, mister potensielt sterke og konstruktive samarbeidspartnere. Skeptiske nestorer er svært effektive til å forsure gryende samarbeid mellom yngre forskere.

Akademiske skeptikere kan også bli et samfunnsproblem. Det skjer når de får lov til å bruke sin akademiske tyngde og autoritet til å komme med motargumenter som feltet selv ikke får lov å besvare. Vi har diskutert med studenter som har møtt ensidige, klimaskeptiske undervisningsopplegg i kjemi og geologi ved Universitetet i Oslo. Klimarealistene, ved akademikerne Jan Erik Solheim, Kjell Stordahl, og allerede nevnte Humlum og Ellestad, bruker sin vitenskapelige tyngde til å få innpass for propagandapregede pamfletter sendt til samtlige norske videregående skoler. Det er greit at Ellestad har stilt opp i Debatten ved flere anledninger. Vi har derimot et problem med at han og andre stadig godtar å stille uimotsagt. De vet godt at de representerer et mindretall. Alt dette skjer i Norge i dag, og gjør både undervisning og offentlig debatt skjev.

En siste utfordring er at skeptikere, både akademikere og andre, ofte trekker politikk inn i diskusjonen. Det er ingen tvil om at klimasaken har politiske konsekvenser, men de ligger ikke i den grunnleggende forståelsen av hva som skjer – og som er det skeptikerne først og fremst angriper. Ellestad er igjen et godt eksempel. Han skrev i 2009 en lang artikkel i Samtiden der han anklager IPCC, FNs klimapanel, for å være politisk styrt både i sin sammensetning og arbeidsmåte og i sine konkusjoner. Dette er alvorlige anklager som ikke bør avfeies som propaganda. I kjølvannet av «Climategate» i 2009, der eposter mellom klimaforskere ble stjålet og offentliggjort, ble det gjennomført flere internasjonale undersøkelser og evalueringer av klimaforskningen generelt og av rollene til IPCC og andre organer. Konklusjonen ble, for å bruke et begrep fra politiattester: Intet å anføre.

Klimaforskere er mennesker og kan være ufine seg imellom, som alle andre, og IPCC-modellen kan definitivt forbedres, men de kan ikke anklages for fusk, uredelighet eller politisk spill. Forskere som bruker sin vitenskapelige tyngde til å nære opp under slik tvil representerer imidlertid en av de største utfordringene for å føre en saklig klimadebatt. Anklager om fusk og politisering er en avsporende hersketeknikk.

Endringer fra innsiden

Skeptiske akademikere finnes i Norge innen de fleste felt som grenser til klimafaget. Som vi har påpekt, utgjør disse en forståelig motreaksjon og har en nyttig kontrollfunksjon. Interessant nok kan vi i dag spore en annen gryende motreaksjon. Mange ser seg lei av at fagene deres knyttes til klimaskeptikere og et dødsdømt paradigme. Et eksempel er geovitenskapene, der en klimaskepsis er utbredt. I nettmagasinet geoforskning.no, der Humlum har pågående debatter med klimaforskere, ble en slik frustrasjon luftet tidligere i år. Geologene Astri Kvassnes og Arvid Nøttvedt tok bladet fra munnen:

«Det er viktig at geologene i Norge følger med og bruker sin kunnskap i et helhetlig perspektiv. At vi forkaster teori og advarsler om menneskelig klimapåvirkning, uten å ha satt oss inn i et minimum av underlag og dokumentasjon, er i beste fall ignorant, og i verste fall uetterrettelig. Det legitimerer synspunkter fra lobbygrupper som har helt andre interesser enn de vitenskapelige.»

Det vites ikke om akademiske skeptikere i Norge er politisk motiverte. De fleste er nok ærlige forkjempere for den vitenskapelige kulturen de ble oppdratt i. Men alle som leser norske aviser kan se at lobbyister med klimaskeptiske undertoner eksisterer også her, innen politikken og der forskning skal omsettes til handling. Akademiske skeptikere er nyttige redskaper for dem som ønsker å så tvil. Tvilen forplanter seg deretter utover i befolkningen. Og er det først en tvil om hvordan vi påvirker klimaet, er veien uendelig mye lenger til politiske løsninger. Det er på tide at skeptikerne tenker over hvilket spill de er blitt en del av, og hva som fortsatt motiverer deres innbitte skyttergravskrig. Verden trenger handling og det kan snart bli for sent å hoppe av det synkende paradigmet.

Henrik H. Svensen er seniorforsker ved Senter for Jordens utvikling og dynamikk ved Universitetet i Oslo. Bjørn H. Samset er seniorforsker ved Cicero.

ideer@morgenbladet.no

Mer fra Essay