Professor i statsvitenskap Arild Underdal har stilt en rekke spørsmål av aller største viktighet i Ciceros nettmagasin Klima. Spørsmålene Underdal stiller er: Hvorfor er det et så stort sprik mellom forskernes kunnskapsbaserte advarsler om at vi er på feil kurs, og tiltakene som faktisk gjennomføres, nasjonalt som globalt? Hvilken rolle spiller menneskelig psykologi når det gjelder vilje til å ta kostnadene ved tiltak som smerter på kort sikt og som primært vil komme senere generasjoner til gode? Er vi fremdeles bastet og bundet av forskjellen mellom nærhet og avstand, og mellom nåtiden som noe konkret og fremtiden som noe abstrakt? Og hva med ansvaret for å bidra til klimaløsninger hos stater som Kina, India og Brasil, som lenge har hevdet at de, til forskjell fra rike vestlige i-land, ikke har et historisk ansvar for problemet?
Jeg vil bruke Underdals artikkel som springbrett for å skissere et syn på spørsmålene som avviker fra hans vurderinger, som jeg oppfatter å uttrykke mainstream i norsk klimaforskning og klimapolitikk.
Hvilken rolle spiller menneskelig psykologi når det gjelder vilje til å ta kostnadene ved tiltak som smerter?
Det første spørsmålet gjelder spriket mellom nødvendige (forskeranbefalte) tiltak og faktisk iverksatte sådanne fra myndighetene. Underdal nevner flere relevante faktorer som ikke skal gjentas her. Men han sier ingenting om kapitalismen, det økonomiske systemet som har global dominans og rekkevidde i dagens verden, og som har hatt dette i den epoken hvor CO2-utslippene, habitatkrympingen og artsutryddelsen på verdensbasis har skutt fart for alvor – som i tid også er sammenfallende med nyliberalismens gjennombrudd, først i de ledende vestlige i-landene, med USA og Storbritannia i spissen, for deretter å bli dels adoptert, dels påtvunget stadige flere land verden over.
Kjernen i kapitalismen slik vi kjenner den er tvillingimperativene vekst og profitt – imperativer ved at de overordnes alle andre hensyn, verdier og interesser, samt at de ikke bare favoriserer, men fremtvinger et kortsiktig snarere enn langsiktig tidsperspektiv – bunnlinjen neste kvartal er trumf, slik investorer minner enhver som tror noe annet om ved første anledning.
Underdal sier ingenting om kapitalismen, det økonomiske systemet som har global dominans i dagens verden
Så kan man si at veksten kapitalismens dynamikk har skapt, har kommet svært mange mennesker til gode og gitt dem en tilværelse med høy grad av materiell velstand. Velstandsøkningen omfatter i dag også land med en offisiell kommunistisk ideologi, med Kina som fremste eksempel, skjønt det forhindrer ikke at konsumerismen hos de store massene, og nyrikdommen hos de få, som tidligere var assosiert med kapitalistiske land, nå preger Kina med rekordfart. Uansett, tendensen verden over er at en vestlig-inspirert materiell livsstil basert på økt privat forbruk fra år til år, fra generasjon til generasjon, nå anses ikke bare som ønskverdig av en stadig voksende verdensbefolkning, men som mulig, ja som en «menneskerett». Realiteten er imidlertid at en de facto globalisering av livsstilen det er tale om, med tilhørende økologisk fotavtrykk, er det stikk motsatte av bærekraftig. Når alle vil opp på et forbruksnivå tidligere hittil nytt av et fåtall, går det galt: Livsstilen og samfunnsmodellen den uttrykker er ikke universaliserbar.
Underdal skriver at «menneskelig påvirkning av klimasystemet som regel tar form av utilsiktede bivirkninger av virksomhet som ellers i utgangspunktet ansees som legitime, blant annet produksjon og distribusjon av varer og tjenester». Fullt så liketil er det ikke – virksomhetene som bidrar til klimaendringer har mistet den uskyld de engang måtte hatt. Jeg vet ikke hvordan Underdal definerer hva som utgjør «utilsiktede bivirkninger»; en vid definisjon innebærer at alle typer menneskeskapt miljøødeleggelse – fra forurensning til artsutryddelse – ansees som noe vi ikke har intendert når vi har laget eller gjort noe presumptivt ønskverdig, som vareproduksjon.
Velstandsøkningen omfatter også land med en offisiell kommunistisk ideologi
Den tunge faktoren her er kunnskap. Den har både faktisk og moralsk betydning. Vi vet i dag at den vareproduksjonen og det forbruket som involverer fossile energikilder (olje, kull, gass) er svært miljøskadelig – så skadelig at virksomheten ikke kan fortsette i dagens omfang uten alvorlige og uopprettelige negative konsekvenser. Jo mer kjent denne kunnskapen er blant produsenter og forbrukere, samt myndigheter, desto mindre dekkende blir å omtale konsekvensene som «utilsiktede bivirkninger». Kunnskapen gjør dem snarere tilsiktede for så vidt som de er dokumenterte og forutsigbare. Å bidra til erkjente negative følger virker kanskje kontraintuitivt, for ikke å si irrasjonelt. Men gitt imperativene vekst og profitt som de ulike aktørene innen det gjeldende politiske og økonomiske systemet ser seg tvunget til å agere i lys av, vil det å endre adferd i form av å gjøre miljøhensynet overordnet, fremstå som det irrasjonelle og uansvarlige. Kortsiktighet trumfer langsiktighet, slik har vi ordnet oss, slik ordner systemet det for oss. Systemtvangen i en kapitalisme som ideologisk seiler under flagget individuell valgfrihet kan knapt overvurderes.
Det andre spørsmålet gjelder betydningen av nærhet og avstand. Her er mange ulike dimensjoner, og de fleste må ligge. I akademisk debatt er begrepet «diskontering» mye brukt: Vi har en tendens til å gi høyere verdi og viktighet til det som er nær oss i tid; jo lenger unna i tid, men også i rom og opplevelsesmessig, desto mindre betydning for hvordan vi nå handler og prioriterer.
Den tunge faktoren her er kunnskap.
Underdal peker på asymmetrien mellom generasjonene: De nålevende som (eventuelt) tar kostnadene ved miljøtiltak vil ikke oppleve fordelene slik de arter seg i fremtiden, det vil bare fremtidens mennesker gjøre. Hvordan da skape motivasjon for nødvendig handling i nåtiden?
Hvorvidt dette stemmer avhenger av hvilke tiltak vi sikter til. Dagens kinesere vil oppleve umiddelbare fordeler i egen hverdag dersom tiltak mot luftforurensning iverksettes i storbyene – selv med den kostnad at bilen må stå. På den annen side kan man si at nålevende nordmenn bare vil oppleve kostnader, og ingen fordeler, ved en rask avvikling av norsk oljeindustri: Mange vil miste jobben og få økonomiske problemer, helseplager ved ledighet også videre. Dette er ikke et teoretisk argument, snarere uttrykker det gjeldende norsk politikk på området, uansett regjering: Hensynet til nålevende generasjon og deres behov for arbeidsplasser, og til den norske statens behov for inntekter for å finansiere velferden alle nålevende nordmenn ønsker å bevare i all overskuelig fremtid, teller tyngre enn gevinsten for miljøet ved å avvikle den fossile industrien. (Ad hoc-argumentet som er norsk oljelobbys – les: Karl Eirik Schjøtt Pedersens glansnummer om at norsk oljeeksport er «renere» enn nær sagt all annen, samt uvurderlig for å løfte milliarder av mennesker ut av en fattigdom de ellers er dømt til – lar jeg ligge.)
Er så mennesket av natur kortsiktig – nærmest dømt til å prioritere nåtid fremfor fortid, en liten fordel i dag fremfor en mye større om noen tiår? Hvor egoistiske er vi, og hvor begrenset er vår forestillingskraft, den som kan gjøre det abstrakte konkret og dermed viktig her og nå? I hjemlig debatt er Jørgen Randers eksponent for et dystert syn på vår kortsiktighet, forstått som naturgitt og dermed et evolusjonært mistak som besegler en ublid skjebne. Vi har kunnskapen om hvordan vi bør endre oss for å sikre en fremtid for dem etter oss – men vi vil ikke, klarer ikke, å handle deretter.
Dagens kinesere vil oppleve umiddelbare fordeler dersom tiltak mot luftforurensning iverksettes i storbyene
Underdal går ikke inn i denne debatten. Min posisjon er en annen enn Randers'. Det avgjørende er i og for seg ikke hvordan vi forestiller oss «menneskenaturen», en hvilke krav og føringer som samfunnet vi er medlemmer av utsteder til oss. Et gitt samfunn, ved dets ledende institusjoner, kan søke å kompensere for, ja aktivt motvirke vår tilbøyelighet til å agere kortsiktig, for eksempel ved å gjøre adferd som vi vet er skadelig, og som er drevet av ønsket om instant gratification, mer kostbar, mer begrenset, eller regelrett forbudt. Utenlandske flyreiser for ferieformål er en god kandidat.
Mitt syn – som burde være ukontroversielt, gitt alvoret og hvor dårlig tid vi har – er at våre myndigheter snarest bør iverksette slike tiltak, hvor upopulære de enn måtte være hos konsumsugne individer og de kommersielle aktørene som 24/7 gjør alt de kan for å forsterke suget. Hvis slike tiltak ikke iverksettes fra overordnet nivå, sier det noe om motkreftene mot å gjøre det – jevnfør tesen om imperativenes forrang i vårt nåværende system. Det som trengs er systemendring. Alt annet, inklusive techno-fix og troen på «decoupling» (å øke produksjonen uten å øke presset på miljøet), er symptombehandling, sidespor og utsettelser som gjør endringene som tvinger seg frem enda vanskeligere enn de behøvde å være, i en enda alvorligere situasjon for verdens klima og miljø. Barn og barnebarn, som vet hvor mye vi har visst, vil ikke se til vår unnlatelse og endringsvegring med storsinn, men med berettiget raseri. Business as usual er tyveri fra fremtiden.
Det virkelige problemet hva angår nærhet og avstand er således ikke individualpsykologisk, i et tidløst sosialt og kulturelt vakuum, men systemisk. Problemet er at strukturene vi er del av, som forbrukere på alle slags arenaer, overveiende legger til rette for det stikk motsatte av det som Underdal, Randers og jeg vil være enige om at trengs i form av incentiver for mer miljøvennlig adferd, mindre skadelig. Tvert om, det som er satt i system er nettopp kortsiktighetens trumf: at vi, via reklame og annen påvirkning, forbruker mer og mer, også av det vi for lengst vet er skadelige produkter.
Et gitt samfunn, ved dets ledende institusjoner kan aktivt motvirke vår tilbøyelighet til å agere kortsiktig.
Her er plast et godt eksempel. Vi vet nå at mikroplast er i ferd med å gå inn i hele det marine økosystemet. Kort sagt, vi vet at plast bokstavelig talt er livsfarlig, farlig for livet i havet som vi, og en rekke andre skapninger, avhenger av. Plast er et oljeprodukt. Det vil være vinn-vinn å avvikle en type produksjon som har som veldokumentert «bivirkning» at livet i havet ødelegges. Men vil det skje? Vil vi gå til roten av ondet og forby det livsfarlige, slutte å lage det? Hvis svaret er nei, så er det fordi det har med et helt system å gjøre, snarere enn enkeltindividets psykologi.
Endelig til det tredje spørsmålet, som gjelder ansvaret for å løse klimaproblemet.
Underdal nevner at Kina i dag står for 30 prosent av de globale CO2-utslippene. Det skyldes kombinasjonen av befolkningsøkning (1,3 milliarder) og økning i materiell levestandard per capita. Man har lyktes med å løfte enormt mange mennesker ut av fattigdom, med eller uten god hjelp fra norskprodusert olje. India, og i mindre grad Brasil, er i ferd med å komme etter, slik at deres bidrag til globale klimagassutslipp vil øke tilsvarende.
Vil vi gå til roten av ondet og forby det livsfarlige, slutte å lage det?
Hvilken rolle spiller det mye omtalte historiske ansvaret her? Slik jeg ser det har de sittende lederne i et land som Kina et enormt ansvar. De vet, med en langt større og sikrere dokumentasjon enn noen generasjoner ledere før dem, hvor skadelig et sterkt økende fotavtrykk per innbygger, kombinert med fossil energibruk, vil være – ja, hvor skadelig det allerede er. Derfor hviler ansvaret for å fortsette i et spor hvis negative konsekvenser for mennesker og natur er godt kjent, tungt på deres skuldre. Kunnskapen gir et moralsk ansvar overfor nåtid og fremtid som gjør at spørsmålet om historisk (fortidsrettet) ansvar mister betydning og blir en avsporing.
Så vil noen si at det genuine moralske spørsmålet er et annet, nemlig: Hvilken rett har vi, i et av verdens rikeste land, basert på inntekter fra fossil energi, til å si til kineserne at det vil være moralsk galt av dem å adoptere vår livsstil? Har kinesere mindre rett til hver sin privatbil og feriereiser til fjerne land enn det vi i Norge, eller USA, har nytt godt av? Trekker verdens rikeste stigen opp etter seg?
Trekker verdens rikeste stigen opp etter seg?
På sett og vis gjør vi det, hvis vi – slik jeg tar til orde for – insisterer på at dagens kinesere har et ansvar for å la være å imitere livsstilen vi har praktisert i et par generasjoner nå. Foreliggende kunnskap om konsekvensene av livsstilen tilsier at den er en advarsel, ikke et forbilde.
Kinesere, som vi i Norge, må ta stilling til hvordan en sammenligning mellom to scenarioer arter seg: 1) en fremtid der verdens folkerikeste land har oppnådd samme forbruksnivå med dertil hørende økologisk fotavtrykk som nordmenn og amerikanere har hatt de siste tiårene, versus 2) en fremtid der de som av ulike grunner ikke har oppnådd et så høyt forbruksnivå gir avkall på aspirasjonen («retten») til å gjøre det, i tråd med allment kjent kunnskap om hvor skadelige følgene av en slik livsstil for så mange mennesker ville være – med berørte i samtlige land. Å nekte å ta ansvaret det handler om, i form av å gi avkall på det som lenge var ansett som et udelt gode, men som har mistet sin uskyld, ville være direkte umoralsk.
En kortere versjon av artikkelen ble publisert i nettmagasinet Klima 26. januar 2018.