Se for deg en amerikansk forstad i 1950. Livet ser lyst ut. Det er jobb til omtrent alle og veien inn i fremtiden er brolagt med stadig økende velstand. Dette er tiåret hvor ideen om den amerikanske drømmen står sterkere enn noensinne før eller siden. Men en blodrød skygge skimtes i horisonten, for innbyggerne i dette glansbildet vet godt at alt dette kan tas fra dem på et blunk. Året før gjennomførte nemlig Sovjet sin første prøvesprengning av atombomben, og erkjennelsen av dette faktum på virker nå dagliglivet til alle amerikanere. Skolebarn over hele landet blir heretter drillet i hva de skal gjøre i tilfelle et Sovjetisk atomangrep og disiplinen er påtagelig. For å unngå å få kroppen gjennomboret av glass legger elevene seg ned under pulten. For å unngå få ansiktet smeltet av varme og stråling krøller de seg sammen i en ball. Og alle barn vet at man for guds skyld ikke må få panikk, ettersom panikk i etterkant av bomben er like farlig som bomben selv. Dette var altså den lett bisarre situasjonen 1950-tallets USA, der selv barn ble instruert i korrekt oppførsel skulle nasjonen angripes med atomvåpen. Både voksne og barn fikk disse atom-vett-reglene innprentet gjennom en rekke ulike informasjonskampanjer satt i gang av amerikanske myndigheter utover i den kalde krigen. Absurditeten topper seg i filmer som «Survival under atomic attack» fra 1951, hvor en betryggende stemme akkompagnert av oppløftende musikk forteller om nødvendigheten av å være konstant forberedt på atomkatastrofen – den kan inntreffe når som helst – men sier samtidig; fortvil ei – mange i Hiroshima og Nagasaki overlevde, strålingsskader er forbigående, og er vi godt forberedt vil vi ikke lide samme skjebne som japanerne.
Fortvil ei – mange i Hiroshima og Nagasaki overlevde, strålingsskader er forbigående, og er vi godt forberedt vil vi ikke lide samme skjebne som japanerne.
Med den kalde krigen på avstand virker 1950-tallets katastrofeforberedelser lettere komisk, men kanskje har trangen til å le stilnet noe i den senere tid. For da Russland nylig annonserte sitt nye atomvåpenprogram blåste et gufs fra forhenværende tider gjennom verden. Med ett så det nemlig ut til at den skismogenetiske atompendelen for alvor var satt i sving igjen, da USA raskt etterfulgte Russland ved å legge frem planer om å utvikle mindre og smartere kjernevåpen. Kombinert med Nord-Koreas atomvåpenprogram virker det optimistiske snakket om nedrustning som resulterte i START-avtalen i 2010 som en fjern drøm, og den kalde krigens advarsler om atomkatastrofe kan synes nærmere enn den har vært på lenge. Men slapp av, det blir verre. For snarere enn å være et tilfelle av historien som gjentar seg, sammenfaller den kalde krigens visshet om potensiell gjensidig selvutslettelse med annen dystopisk erkjennelse av den menneskelige tilstand; Antropocen. Siden begrepet ble gjort kjent i akademiske kretser av klimaforskeren Paul Crutzen ved tusenårsskiftet, har ideen om en antropocen tidsalder for alvor entret det offentlige ordskiftet i de senere å r. Kort oppsummert er dette teorien om at jordens geologiske tidsalder har skiftet fra den tidligere stabile Holocene epoken, til en nåværende Antropocen epoke, oppkalt etter mennesket – antropos – som den største kilden til geofysisk forandring på kloden. Og med ideen om et skifte i planetens geo-historiske tilstand, skimtes interessante likheter til den kalde krigens atomtrussel.
På 50 tallet argumenterte den tyske filosofen Günther Anders for at atombomben innvarslet en ny verdenshistorisk epoke. Gjennom det faktum at menneskehetens fremtid i sin helhet nå ble usikker skapte atomtrusselen et skjebnefellesskap som markerte en ny og endelig global historie, med Hiroshima og Nagasaki som år null i den nye tidsregningen. Anders mente atombomben gjorde det moderne mennesket til «inverterte utopister» – i betydning: Der utopister jobber mot et forestilt samfunn de ikke klarer å frembringe, frembringer mennesket nå teknologi vi ikke klarer, eller vil erkjenne de endelige konsekvensene av. Og dette misforholdet mellom evner og forståelse, samt skjebnefellesskapet som skapes i dette rommet har vel ikke akkurat forsvunnet siden den gang. Erkjennelsen av en antropocen tidsalder inviterer på ny til store verdensomspennende diagnoser, men om mulig med et kanskje enda dystrere tilsnitt. For til forskjell fra atomvåpen som i det minste er konkrete objekter – føles antropocen lett mer abstrakt og uhåndterlig der det sikter til massive, kumulative forandringer på tvers av tid og rom på en kvalitativt ny måte. I møte med disse epokeforandrende kreftene er det som om vi kan spørre oss selv; hvordan stoppe menneskehetens forandringer av planeten nå som de står skrevet i stein – i geologien?
Med den kalde krigen på avstand virker 1950-tallets katastrofeforberedelser lettere komisk, men kanskje har trangen til å le stilnet noe i den senere tid
Både snakket om antropocen og rasling med atomvåpen er talende for hvordan det virker stadig lettere å se for seg verden i ruiner. Ser vi til hvordan nåtidig media omtaler politiske, miljømessige eller teknologiske forandringer, flommer det over av advarsler og fremtidsvisjoner som ligner millenaristisk tankegods, med fremtiden som forespeilet apokalypse. Tar vi «worst case scenario» for god fisk vil robotene og algoritmene gjøre oss overflødige, industrien forpeste luften og vannet vårt, jorden utarmes og etter hvert vil menneskehetens forurensende handlinger snu seg mot oss i et gigantisk malthusisk mareritt. Alt dette og mere til er vi selvfølgelig tjent å ta på største alvor. Men med de stadige advarslene om dette riket som vil komme, er det samtidig verdt å spørre om vi vet hva denne dommedagstenkningen gjør med oss? Kan det hende den påvirker tanker og handlinger på måter vi ikke er klar over? Vet vi hvordan skal vi snakke om apokalypsen nå som den synes så selvfølgelig, og trenger vår dystopiske tenkning kanskje noen bremsemekanismer?
Et spor verdt å følge tar oss tilbake til den kalde krigens våpenkappløp og den amerikanske kulturviteren Joseph Masco. I artikkelen «Survival is your Business» fra 2008, hevder Masco at den kalde krigens mest dyptgripende ettervirkninger i USA først og fremst er de emosjonelle og psykologiske. Ifølge Masco lever amerikanere åpenbart ikke i de fysiske ruinene etter sovjetiske raketter, men snarere i emosjonelle ruiner etter årtier med advarsler om en nært forestående atomkrig. Stadige prøvesprengninger på egen jord, det masseproduserte bildet av soppskyen, samt TV-snutter vist i beste sendetid hvor kopier av amerikanske forsteder ble sprengt i filler, skapte kollektive psykologiske ringvirkninger. Ifølge Masco initierte dette en ny samfunnskontrakt basert på det å stadig forestille seg sitt eget samfunn i ruiner. Fra myndighetenes side var den umiddelbare hensikten bak dette å forberede amerikanere på et atomangrep gjennom å skape emosjonell uniformitet i befolkningen, hvor tanken var at dette kunne forhindre sosial fragmentering i etterkant av et sovjetisk angrep. Atombomben og dens potensielt apokalyptiske konsekvenser disiplinerte dermed den amerikanske befolkningen inn i en mental tilstand hvor katastrofen alltid var nært forestående, og det med politiske konsekvenser.
Masco hevder dette ødeleggelsesteateret skapte bredere konsensus rundt en rekke kontroversielle praksiser i amerikansk politikk, som hemmelighold i statlige anliggender og bruk av militærmakt, men også at spørsmål angående samfunnsutviklingen generelt, spørsmål som omhandlet ting som økonomi og rase, i lang tid ble lagt i bakgrunnen i etterkrigstidens USA. Her påpekes dermed noe sentralt om hvordan vi forestiller oss tidens gang når apokalypsen synes nært forestå ende; fremtiden enspores og homogeniseres. Med katastrofen rundt neste sving stiller man færre kritiske spørsmål om hvor samfunnet er på vei. Men til forskjell fra våre dager var denne forestilte apokalypsen i det minste balansert av en forespeilet utopi. Et sentralt poeng i Mascos arbeider er nemlig hvordan USAs kjernefysiske prosjekt historisk har innebåret amerikanske myndigheters emosjonelle balansering av to fremtider – en utopisk og en apokalyptisk. I tillegg til å være potensielt katastrofalt, var kjernekraft i etterkrigstidens USA i like stor grad fremstilt som en positiv kraft som støttet opp under løfter om progressiv forbedring. Dette var tilsynelatende drivkraften som satte i gang Manhattan-prosjekter på tvers av ulike felt, og det sammenfalt da også rent faktisk med utbygging av offentlige velferdstilbud, samt sterk statlig involvering i forskning, utdanning og teknologisk utvikling. Masco mener denne balanserende, alternative fremtidsvisjonen i stor grad har forsvunnet i takt med nyliberale økonomiske reformer, samtidig som den politiske bruken av bildet av en eksistensiell altomfattende trussel opprettholdes gjennom mer ulne og upresise kategorier som «weapons of mass-destruction» og terrorisme.
I ledd av denne tankerekken argumenterer han i artikkelen «The Crisis in Crisis» fra 2017 for at krise er blitt en overveiende konservativ kraft i det amerikanske samfunnet. Ordet krise brukes nå i hovedsak for å opprettholde status quo så lenge som mulig snarere enn å bidra til noen dypere strukturell forandring. Ifølge Masco har det å påberope seg krise, samt advarsler om den altoppslukende katastrofen muliggjort en rekke paradoksale faktum i USAs moderne historie, som at atomvåpenprogrammet ment å sikre USA mot Sovjet har gjort USA til det mest atombombede landet i verden – med enorme konsekvenser for miljøet både lokalt og globalt, samt folks helse – eller at myndighetene har forpliktet seg til nedrustning og før Trump snakket om en fremtid fri for kjernevåpen, samtidig som atomarsenalet moderniseres og sikres inn i uoverskuelig fremtid. Og nettopp her skimtes overføringsverdien til hvordan vi tenker og håndterer en krise som antropocen. Masco hevder nemlig at den nåtidige forståelsen av krise er gjennomsyret av en uheldig presentisme – i betydning; en tankegang som unnlater å ta inn over seg spenn i tid som går utover det nåværende og umiddelbare. Informert av trusselbildet under den kalde krigen hvor atomvåpen-raslende supermakter sto mot hverandre blir dermed krise, løsninger på krise og sikkerhet forstått gjennom utdaterte modeller som ikke klarer å begripe et massivt fenomen som antropocen.
For der detonering av kjernevåpen skjer på et blunk, er antropocen mer preget av det miljøtenkeren Rob Nixon kaller slow violence; en voldsutøvelse som skjer gradvis, gjennom eksponensielle kurver spredt utover tiår, men med fremtidige og nåtidige konsekvenser som ikke lar seg stoppe slik atomvåpen lar seg stoppe. Og her er verdt å spekulere om vi som samfunn tolererer, eller rett og slett overser denne sakte volden nettopp på grunn av det Masco skriver om kjernevåpnenes spektrale effekt i amerikanske borgeres sinn, der de ble bedt om å stadig se for seg utslettelsen av sitt eget samfunn, samtidig som middelet mot dette ble oppgitt å være mer kjernekraft og atomvåpen. Ifølge Masco lærte dette amerikanere at de kunne leve på kanten av total selv-utslettelse – og det tilsynelatende inn i evigheten bare man holdt balansen godt nok. Dette peker på hvordan presentismen som skapes av den forestilte, fremtidige apokalypsen kan føre til en paradoksal ignorering av ødeleggelse i nåtid – i både sosial og miljømessig forstand. Sett i forhold til de altoppslukende ødeleggelsene som potensielt kan komme, virker de nåværende med ett relativt små.
For der detonering av kjernevåpen skjer på et blunk, er antropocen mer preget av det miljøtenkeren Rob Nixon kaller slow violence
Ser vi dette i relasjon til fremtidsvisjonene som skapes av et begrep som antropocen, blir vi klar over hvordan begrepets store penselstrøk risikerer å male over de små, men kanskje livsviktige detaljer – i det de kan være kimen til fremtidig håp. Det vi kan lære av Masco er hvor virkningsfulle apokalyptiske fremtidsvisjoner er, og at de paradoksalt nok kan ha en mer konservativ enn forandrende virkning kanskje nettopp fordi de er drepende for fantasien, for hva vi tenker oss er mulig. For å unngå at en idé om en antropocen tidsepoke skal ha en lammende effekt som den Masco beskriver, kan det derfor være nyttig å ha en mer reflektert debatt rundt fremtidsvisjonene vi omgir oss med. Spørsmål som med fordel kan stilles er derfor; hvilke krefter påvirker hvordan vi kollektivt ser for oss fremtiden? Finnes det en fremtid eller flere, og hvilke er mulige? Og hvordan påvirker ideer om fremtiden handlinger og tanker i nåtid? Spørsmålene tar oss til hjertet av hva sosialt konstruert tid er, og hvordan samfunnet skaper veien inn i fremtiden i nåtid, i friksjonen mellom forestilte og faktiske begrensninger og muligheter.
En utvidet diskusjon rundt disse spørsmålene kan med fordel ta form i både en akademisk og en mer folkelig drakt. Og kanskje kan dette være med på å skape faktisk forandring, ved å skape jordnære, mer positive fremtidsvisjoner som fungerer som bremsemekanismer til ideen om verden på vei mot en irreversibel, uunngåelig apokalypse. Med disse spørsmålene i mente fremstår filmer som «Survival Under Atomic Attack» med ett mer forståelige og positive. For selv gjennom det vi i ettertid ser som åpenbar propaganda, hinter de i det minste mot nye begynnelser etter katastrofen. I takt med de dypt alvorlige og menneskeskapte forandringene av jordens ulike geo-fysiske systemer, er vi også tjent å tenke kollektivt rundt hva nye begynnelser kan innebære. Er det liv verdt å hegne om i de nåværende og fremtidige ruiner?
Thomas Jacobsen
PhD-student ved Socialantropologiska Institutionen, Stockholms Universitet