Essay

Sverige 2020: En kollektiv lærdom

Den 9. mars ble idéhistorikeren Sverker Sörlin svært syk av covid-19. Mens han følger med på pusten sin, funderer han på den store øvelsen i praktisk etikk som Sverige går gjennom akkurat nå.

---

Sverker Sörlin (f. 1956-)

Svensk forfatter og professor i idéhistorie.

Hans siste bok, Till bildningens försvar (2019), ble anmeldt i Morgenbladet i januar 2020. Han mottok Augustpriset for litteratur i 2004 og har siden 2018 vært representant i Klimatpolitiska rådet, som vurderer den svenske regjeringens «samlede politikk» for å nå klimamålene.

9. mars ble han alvorlig syk av covid-19. Denne teksten ble først publisert i svenske Dagens Nyheter 5. april i år, og er oversatt for Morgenbladet med forfatterens tillatelse. I ukens papirutgave av Morgenbladet har han en nyskrevet tekst om betydningen av Sveriges politiske veivalg, også før epidemiutbruddet.

---

Vi har alle vår fortelling om når vårt eget liv ble berørt. På samme måte som vi kan si hva vi gjorde da flyene fløy inn i tårnene, eller da Olof Palme ble myrdet. Jeg satt ved middagsbordet, og av en eller annen grunn som jeg har glemt, føltes det relevant å si at det som skjer i Kina faktisk også berører meg nå, siden studenter og kollegaer på arbeidsplassen min som hadde besøkt risikoområdet, skulle i to ukers karantene. Jeg viste meldingen. «Nå angår det også meg», sa jeg, men uten å egentlig leve meg inn i hva det kunne innebære på noen dypere måte. Ingen var interessert. Samtalen fortsatte i andre retninger. Mange uker senere ble jeg svært syk. Jeg visste ikke hvorfor.

Formodentlig har menneskeheten aldri noensinne tidligere delt skjebne på en like påtagelig måte som den gjør i dette øyeblikk. Sånn sett er verden mer globalisert enn noensinne. Jeg ser menn i India som sager og spikrer senger for de tusentall som snart kommer til å trenge dem. Jeg hører om alkoholforbud på Grønland, for å redde barn fra de arbeidsledige foreldrene deres. Ministere, kongelige, kjendiser, det er ingen som blir skånet. Milliarder lever under restriksjoner, snart sannsynligvis hele verdens befolkning. Likevel skal det vise seg at det som alltid er de svakeste som rammes hardest. Det er budskapet fra epidemihistoriens klassiske verk, Plagues and peoples (1976) av den amerikanske historikeren William H. McNeill. Nyskapningen hans var å se epidemiene som et speilbilde av samfunnene. Altså ikke bare som en blind invasjon av pest, meslinger eller kopper, en ansiktsløs «fiende» som herjer på sine egne skjebnebestemte biologiske premisser, men derimot som et produkt av de vilkårene som historien har formet. Det finnes ikke én pandemi, hvert samfunn har sin egen, som man på en måte selv har forberedt.

Viruset er «the great equalizer», var Madonnas hilsen fra sitt roseprydede badekar her om dagen. Slik er det ikke på noen måte, og slik har det heller aldri vært. Den norske demografen og pandemieksperten Svenn-Erik Mamelund har høstet anerkjennelse for sine analyser av hvordan klasse og sosial bakgrunn påvirker dødeligheten. Fattige dør mest. Mary Bassett ved Harvard har gjort samme observasjon: I USA er det de som mangler sykeforsikring, i hovedsak svarte, latinoer, overvektige, fattige og folk med flere sykdommer som kommer til å utgjøre majoriteten av dødsfallene. På global skala er dette enda mer tydelig. Der ulikheten er stor og ressursene små, kommer flest til å rammes, også av den økonomiske nedgangen.

Allerede første kvelden jeg var syk, den 9. mars, ringte jeg helsevesenet. Jeg kom frem ved totiden på natten. Jeg fikk vite at jeg ikke måtte testes siden jeg ikke hadde besøkt et risikoområde. Det het seg at vanlig smittespredning ikke forekom i Sverige. Etter den logikken kunne jeg ikke ha det nye viruset. Det var så klart gode nyheter. Det var bare det at jeg ikke trodde på det. Samme kvelden begynte jeg å lese Victor Klemperers dagbøker 1933–1945, Jeg skal vitne til siste stund, i Karin Mossdals oversettelse. Jeg hadde lest Klemperer tidligere, i korte avsnitt. Men som så mange andre hadde jeg blitt mer og mer interessert i å forstå polariseringens hverdagsliv, og ville lese alle de ni hundre sidene. Det ble den boken jeg senere tydde til i de stundene jeg orket å lese. Boken viste seg å være svært annerledes fra slik jeg kunne huske den. Klemperer undersøker ikke. Han iakttar, kjenner. Han er, hvert sekund, et urolig, fortvilet menneske. Han virker alltid klar til å kaste inn håndkleet. Er ikke herr Hitler veldig populær, ja, tilnærmet uovervinnelig?

Det finnes ikke én pandemi, hvert samfunn har sin egen.

Klemperer innser at han trolig kommer til å havne i leirene. I tolv år nærmer han seg dag for dag en nesten sikker død. Han er redd, veldig redd. Likevel gjør han alt han må. Leser daglig høyt for sin syke kone. Står på videre med sine arbeider om fransk opplysning. Gjennom store deler av denne perioden går han nesten aldri ut. De jødiske butikkene som de handler i, blir stengt. Han får ikke lenger låne bøker til forskningen sin. Venner emigrerer, «flytter bort», altså myrdes, eller bare forsvinner. Parets verden består til slutt kun av den stusselige, klaustrofobiske leiligheten i «jødehuset» i Dresden, omgitt av en farsott som virker grenseløs og uten ende. Men krigslykken snur. Russiske tropper nærmer seg Berlin. Klemperer lever tross alt, og håpets omveltende kraft farer gjennom ham. Var det verdt strevet? Var det verdig å forsøke? I friheten og lyset finnes ikke noe annet svar enn: ja! Det trenger seg ut av kroppen, det lengtende, ventende.

Nå var jeg blitt enda sykere, og helsetjenesten hadde endret budskapet sitt. Så klart forekom intern smittespredning i Sverige, men vi tester bare dem som legges inn på sykehus. Jeg kunne altså absolutt ha fått viruset. Når sant skal sies, var jeg allerede overbevist. Jeg hadde alle symptomene på listen, hadde til og med mistet lukt og smak. Åndedrettet ble min store interesse nattestid. Jeg kunne ikke slutte å tenke på mennesker jeg kjente, som allerede lå i narkose på sykehuset. Klemperer tålte tolv år i uvisshet. Hos oss gikk det bare en uke før vi kunne høre hvordan en og annen i finanslivet allerede var klar til å gi opp. Man ville ha en sluttdato på vårt selvpålagte moratorium. Hvordan? Som vi pleier: «Ekspertise» kan fortelle oss hvordan vi skal avveie mellom menneskeliv og økonomiske tap. Slik blir det heldigvis ikke, og dermed er kanskje det viktigste sagt om den merkelige måneden vi har lagt bak oss.

Det som i stedet kjennetegner Sverige i mars 2020, er til slutt noe helt annet: en kollektiv lærdom. En erkjennelse av at selv om det store mønsteret er det samme overalt, og selv om vi deler skjebne med resten av menneskeheten, så finnes det avgjørelser som må treffes i hvert land og hver region. Vi gjennomfører en intensiv, felles innsats for å finne en vei – der det aldri har vært en vei før. Da det ble klart at den brede veien fremover for de aller fleste land måtte bli restriksjoner på bevegelse og frihet, innså alle at det ville få dyptgående konsekvenser. Det bekreftes nå. Mennesker permitteres. Foretak stenger, noen for godt. Foreningslivet stopper opp. Gamle og syke isoleres. Tragedier er uunngåelige, feil likeså. Regjeringen har truffet avgjørelser hurtig, Riksdagen har godkjent ved behov. Det har vist seg å være mest meningsfullt, eller i hvert fall mest farbart, å gjøre dette arbeidet trinnvis, siden det ikke finnes noen ekspertise som har forrang. Det mangler ikke stemmer som mener at man burde gå enda ivrigere til verks. Alle skoler burde stenges. Restriksjonene på bevegelse må være mer drakoniske. Flere virksomheter – treningssentre, restauranter, skiheiser, kafeer – burde forbys. Innbyggernes frihet burde innskrenkes ytterligere – spesielt for dem fra Stockholm.

Jeg medgir: Jeg har vaklet. Og jeg er nok ikke den eneste. Kanskje er det det man må gjøre når man skal finne en vei. Å vakle er også å drøye litt, ta inn nye inntrykk. Også jeg har grunnet over de matematiske modellene over eksponentiell smittespredning som finnes i stort antall på nettet. Man er en stein om man ikke blir ydmyk. Og i neste øyeblikk rørt til tårer over det som fremstår som en åpenbar sannhet: Hvis vi ikke gjør alt vi kan nå, kommer vi til å angre så lenge vi lever, de som lever. Ingen moral i verden kan brukes for å hevde at vi kan ta oss friheter nå som fører til at tusenvis og atter tusenvis (i hele verden – millioner?) ikke kan få adekvat helsehjelp og derfor dukker under. Ingen skal tilhøre «de altfor-mange», som Nietzsche snakket om, de som like gjerne kan ofres for at noen skal få fly igjen og andre unngå konkurs. Det kjennes i hele kroppen når jeg hører nyhetene – staten betaler det det koster. Staten er vi. Vi har alle bidratt. Er «koster» i det hele tatt riktig ord? Er ikke nettopp dette den vakreste måten som finnes for å bruke det vi har skapt? Det «koster» ikke, for vi har en annen oppgave, nå med det samme. Vi er alle epidemiologer nå. Og derfor forstår vi at vi må leve i harmoni med en høyere tanke for det vi gjør.

Jeg løfter mitt febermatte blikk, fra Youtubes matematikk til livet på gaten utenfor. Det er faktisk ganske mange mennesker der ute. De spaserer, ensomme, eller i små grupper. En del har hund. Andre har barnevogn, en fotball under armen eller tennisracketer på ryggen. Påfallende mange jogger. Jeg ser ingen militære eller politifolk. På radioen hører jeg myndighetenes representanter. De er ikke alltid nøyaktige, den beskjedne testingen gjør det empiriske grunnlaget i Sverige vaklende. Det mangler så mye, så mange unnlatelsessynder kommer for en dag. Mye er ikke som det burde vært. Men, i det hele tatt, det finnes en mening i det de sier. De har argumenter. De sa tidlig at det avgjørende var timingen og at mennesker forstår. Blant medarbeiderne deres finnes det mange epidemiologer. Bakom de iblant vage, søkende ordene deres merker man etter hvert de samme vidunderlige regnestykkene som jeg har sett på Youtube. Hvorfor er ordene likevel så vage? Trolig fordi det ikke er mulig å vite sikkert. Regnestykkene er det enkle. Det vanskelige er å vite hva som er riktig å gjøre. Jeg tenker at de også hegner om hverdagen og om alle livene som vi vil leve. Ingenting kan tas for gitt. Vi har ett valg. Vi treffer det dag for dag.

Finnes det en politikk for det ambivalente valget av metode? Jeg tror det. Diktaturer, som Kina, har ingen vanskeligheter med å iverksette et hardt regime. Polen, Ungarn, Russland og andre som allerede gjennomgår ulike stadier på tyranniets vei, ser korona som en mulighet til å innskrenke innbyggernes friheter og rettigheter ytterligere. Andre land følger en, kanskje edel, sentralistisk tradisjon (Frankrike, Finland) eller en politisk kultur kjennetegnet av lav tillit til staten med en arv med repressive tendenser (Latin-Amerika, også Sør-Europa). Her finnes det arbeid for samfunnsforskere og historikere for å forstå disse mønstrene som viser seg, iblant med den voksende svulstens motbydelige tydelighet. Det er ikke uviktig hvilken vei vi velger for pandemien vår. Ikke bare for hvor godt vi lykkes med å ta vare på de mest utsatte – men også på et dypere nivå for demokratienes fremtid. Som Slavoj Zizek har bemerket: «Utfordringen for Europa er å vise at det Kina har gjort, kan gjøres på en mer transparent og demokratisk måte.»

Jeg må innrømme at de første døgnene, før jeg visste hvilken vei infeksjonen min ville ta, eller hva slags infeksjon det var, så grøsset jeg ved tanken på svært radikale tiltak. Jeg hadde sett bilder av de øde gatene i Wuhan, og de folketomme byene i Lombardia. Skulle det bli slik? Skulle politi, kanskje militære, overvåke boligene våre? Skulle det ikke lenger være en menneskerett å komme seg i sikkerhet på et annet sted? Eller i det minste å gå ut? I etterkant fremstår mine febertanker som overspente, nesten paranoide. Men, ved nærmere ettertanke, ikke helt. Lenge etter så jeg en ung kinesisk kvinne på tv. Hun reflekterte over valget sitt, som sto mellom å vende tilbake til sin vestkinesiske hjemby, som hadde åpnet igjen, eller å bli i karantene i Oxford, der hun studerte. En grunn til at hun valgte Oxford, var at hun ikke trengte å risikere at noen forseglet døren hennes til verden utenfor. For min egen del fantaserte jeg om en mulig flukt til Lappland, kanskje senere på våren. Da skulle jeg være frisk, immun, og nettene lyse med skiføre på skaren. Der skulle jeg leve tilbaketrukket, låne en gammel skogshytte for et midlertidig prepperliv, eller rett og slett være den eneste gjesten på et høyfjellshotell. Noen uker senere, når vi alle, både smittede og ennå ikke-smittede, har lært oss mer, forstår jeg at det ikke er nødvendig å flykte i landet vårt, selv om det er mulig. Det er en lettelse. Jeg foretrekker å fortsatt kunne se mennesker som kan spasere i det nære nabolaget, slik jeg selv har gjort den siste tiden når jeg har fått tilbake en del styrke (så klart med en godt opptrukken personlig cordon sanitaire). For det som til slutt fremstår som en svært stor verdi for den som tilbringer uker med sykdom og isolering, er – å vende tilbake til hverdagen. Slippe smerte, slippe å møte hver dag med mer enn 39 grader i feber (det tok tolv døgn), kunne spise litt mat uten vemmelse, å slippe å telle frekvensen på åndedrettet hver natt. At det skal være over.

I etterkant fremstår mine febertanker som overspente, nesten paranoide. Men, ved nærmere ettertanke, ikke helt.

Kanskje kunne man kalle veien vår den deltagende veien. Den politiske ideen er: frihet i hverdagen i bytte mot aktivt ansvar. Jeg ser hva som har skjedd de siste ukene som en stor øvelse i praktisk etikk. Mennesker i landet vårt har lært mye om hva ansvar og omtanke i realiteten betyr. Vi har gjort det vi kan gjøre. Det er William H. McNeills budskap til oss: Slik former samfunnet vårt pandemien vår. Først i etterkant vet vi om det hjalp oss.

Helt siden de første korona-døgnene i landet vårt, i mer enn en måned, har jeg livlig forestilt meg befrielsens stund. Hvordan det kommer til å kjennes. Eksplosjonen av lykke, bare fordi alt kan bli som vanlig. Hvordan vi fra dypet av kroppen vil bryte ut vårt eget: ja! Jeg forsøkte å holde fast tanken på den stunden, spesielt da børsnedgangene slo rekord og permitteringsbeskjedene raste inn. «Man kan for øvrig si at fra og med det øyeblikket, da befolkningen kunne begynne å nære et aldri så svakt håp, var pestens effektive herredømme brutt.» Albert Camus' ord i Pesten forteller om vendingen. Den som Klemperer ventet på i tolv år, og den som også vi lengter etter, men ikke vet når kommer. Jeg vet selvfølgelig like lite. Det kan kreves at Sverige må stramme inn. Det som viser seg å være nødvendig, må tross alt gjøres. Vi må teste mer, så snart som mulig, spesielt personalet i helsetjenesten og eldreomsorgen, men også bredere. Vi må sørge for at antistofftester blir mulige. På visse plan har vi vært unødvendig langsomme. For ikke å snakke om de siste årtienes mange politiske feilgrep, som økte sårbarheten vår i bytte mot liten gevinst. Det kan vi nå gjøre noe med. Men vi gjør klokt i å fortsette å respektere innbyggernes rolle som medvirkende, etiske skapninger. Likeverdige i sine bidrag. Som tas på alvor. Når vi har kommet oss gjennom dette viruset, vil vi dele en moralsk og politisk erfaring som gjør det lettere å løse andre, vanskelige oppgaver.

Mer fra Essay