Kanskje har de utilsiktede bivirkningene av Vestens politikk etter den kalde krigen – dereguleringen av økonomien, outsourcingen av bedrifter til lavkostland, invasjonene av Irak, Afghanistan og Libya, alliansen med reaksjonære regimer i Midtøsten, innføringen av euroen, Schengen-avtalen, CO2-utslippene – vokst seg for store til å håndteres med de virkemidlene man har til rådighet, de være seg økonomiske, militære eller politiske. En konsekvens av denne avmakten i vår del av verden, er den økende avstanden mellom den politiske retorikken og politikken selv.
Særlig i året som har gått siden Donald Trump i juni 2015 lanserte seg selv som amerikansk presidentkandidat, har man sett flere og flere tegn på at ordskiftet skiller lag fra politikken, som om hendelsene, særlig krisene, som roper på gode politiske løsninger, i stedet avføder en mer og mer opphisset retorikk. Politikk, forstått som en resultatorientert vilje til å løse konkrete samfunnsproblemer og kriser; politikk forstått som forhandling og kompromiss, må vike til fordel for en emosjonell retorikk som knapt forholder seg til konsekvenser.
Vi så det i fjor høst, da migrasjonsstrømmen inn til Europa og Norge fikk et omfang som i en periode var vanskelig å kontrollere. Det avgjørende i et europeisk perspektiv var hvorvidt man ville lykkes i en koordinert fordeling av migranter mellom landene, samt å få kontroll med fluktrutene inn til Europa. Det siste lyktes tildels, gjennom den skrøpelige avtalen med Tyrkia og Hellas; og dette er hovedårsaken til at migrasjonstrømmen inntil nå i år har vært rekordlav.
Politikk må vike til fordel for en emosjonell retorikk som knapt forholder seg til konsekvenser.
Man kan like eller mislike løsningsforsøkene og resultatet, men denne europeiske dimensjonen påkalte minimal oppmerksomhet i ordskiftet, ikke minst her hjemme. Selv på nasjonalt nivå var Sylvi Listhaug mer opptatt av å tilfredstille et forarget sjikt i sitt eget parti, enn av å fremforhandle et flyktningforlik med de øvrige partiene på Stortinget; følgelig druknet politikken i kontroversielle spissformuleringer om godhetstyrannene og å «bli båret på gullstol». Polemikken utspant seg i hovedsak mellom en altomfattende humanisme og en dystopisk alarmisme som begge befant seg på utsiden av politikken.
Det samme fraværet av interesse for realiteter kom til uttrykk i retorikken før Storbritannia stemte for å melde seg ut av EU for en måned siden. Det viktigste var tilsynelatende å gi folket en anledning til å lufte sitt sinne mot elitene i Brussel. Hva et nei kunne innebære i praksis, ble uttrykt gjennom tomme løfter og advarsler om Armageddon. De som ledet brexit-kampanjen reagerte med sjokk og forvirring da det gikk opp for dem at seiren ville få politiske konsekvenser som de knapt hadde ofret en tanke på forhånd.
Ingen steder er denne separasjonen mellom retorikk og politikk mer tydelig enn i den amerikanske valgkampen. Hos Bernie Sanders hadde politikken forrang. Han ville revitalisere den; derfor anvendte han et språk som var genuint politisk. Med Donald Trump har retorikken forlatt politikken. Hvis han vinner, blir de politiske konsekvensene uoverskuelige.