Mitt privatliv, for nå å innlede med en intimbetroelse abstrahert til en graf, avtegnet i 2016 en kurve som kan beskrives omtrent slik: Første halvår forløp nokså jevnt og mistrøstig; deretter ville man sett en oppadstigende linje utover høsten; til slutt et merkbart fall, forårsaket av min årvisse desembermelankoli, som pleier å vare til de første dagene i januar.
Hendelsene i mitt eget liv hadde med andre ord lite og ingenting med verdensbegivenhetene å gjøre, i dette året som de fleste mediekommentatorene er enige om var et annus horribilis. Slik er det også med de fleste jeg kjenner. Livet kan ha tatt en overraskende vending, lykkelig, vanskelig eller tragisk, men ingenting av dette hadde noen direkte forbindelse med dramaet ute i den store verden.
Perspektivet kan utvides. Gransket man livet til en vanlig russer, tysker eller italiener fra første halvdel av det 20. århundre, ville man i de fleste tilfeller sett at det ble sterkt påvirket av verdenskrigene, revolusjonen og totalitære voldsregimer. Det samme var ikke tilfellet hvis man så på livsløpet til en gjennomsnittlig nordmann i samme periode.
Mormoren og morfaren min, født samtidig med kong Olav, kjøpte hus i Mo i Rana under den tyske okkupasjonen. Moren min fikk vakkert utskårne trefigurer, en krokodille og en hane, av russerfanger, i bytte mot nistepakker. Faren min elsket å fortelle den harmløse anekdoten om da flyalarmen gikk i Misvær utenfor Bodø, og familien rømte opp på fjellet for å søke ly; i forfjamselsen tok faren hans med en vekkerklokke i sekken, av alle ting – til de andres store munterhet. Dette er omtrent alt jeg vet om mine forfedres og formødres erfaringer fra 2. verdenskrig – stort mer var det neppe heller.
Okkupasjonstiden til tross: Norgeshistorien avtegnet en kurve som selvfølgelig ikke var upåvirket av det blodige verdenshistoriske dramaet, men livskurven til de fleste nordmenn var ikke sammenfallende med verdenshistoriens voldelige svingninger på samme skjebnesvangre vis som livene til folk i størstedelen av Europa.
I dag blir Utopia projisert inn i fortiden, slik man i renessansen drømte om en gjenoppvekking av antikken.
Stilt overfor de siste årenes begivenheter – Russlands annektering av Krim-halvøya, IS, migrasjon, terrorisme, Donald Trumps valgseier – reagerer mange europeere med fremtidsfrykt, en frykt som ideologisk kommer til uttrykk gjennom to grunnposisjoner, som begge har påfallende konservative elementer. Den første handler om å bevare det Europa vi kjenner og den vestlige liberale orden (jeg står selv svært nært denne posisjonen, og det jeg skriver her kan også leses som en selvkritikk). Den andre – som er nasjonalistisk – befinner seg langs hele skalaen fra konservativ til reaksjonær. Og mens den EU-vennlige fløyen kjennetegnes av manglende politisk fantasi og handlekraft (i vår oppråddhet ligner vi til forveksling på sosialistenes tafatthet i kjølvannet av Sovjetunionens sammenbrudd), preges de mest høyrøstede nasjonalistene av nostalgiske fantaseringer om verden av i går.
Vi har bare sett begynnelsen på den digitale revolusjonen, som, for å bruke Karl Marx' terminologi, på én og samme tid rammer både overbygningen og basis: Meningstyranniet i sosiale medier (det vil si det omseggripende kravet om å skulle mene noe bastant og entydig om samfunnsutviklingen for ikke å bli ansett som feig og unnvikende) forsterker den ideologiske polariseringen og splitter grupper helt ned til den minste sosiale cellen, nemlig familien.
Automatiseringen av stadig flere arbeidsoppgaver, som i sin tur vil forårsake massiv arbeidsløshet, er et annet tegn som vitner om at ikke bare historien, men også den teknologiske utviklingen har skutt fart mot mål vi hverken kjenner eller har styring over. I en slik situasjon er det absurd å gå inn for status quo – å ville fastfryse verden slik den ser ut i dag – og både illusorisk og farlig å ville sette historien i revers, det være seg i form av krav om etnisk homogene nasjonalstater styrt av «folkets vilje», eller de forrykte gullalderdrømmeriene om en tilbakevending til kalifatets gloriøse og rene begynnelse. Redningen kan umulig ligge i det blotte forsvar, tafatt eller panisk, for hva vi har eller en gang hadde.
Fremskrittstanken i sin utopisk forførende stråleglans, slik den behersket sinnene og formet samfunnene i mer enn to hundre år, er trolig død. I dag blir Utopia projisert inn i fortiden, slik man også i renessansen drømte om en gjenoppvekking av antikkens tapte verden. I stedet skapte man en ny gullalder, basert på friske fortolkninger og skapende misforståelser av rike gamle kilder innen filosofi, litteratur og kunst. Det er vanskelig å forestille seg at lignende projiseringer i dag – det være seg til 1950-tallets etnisk homogene, egalitære velferdssamfunn i Skandinavia eller 600-tallets Arabia – skulle kunne innevarsle en tilsvarende fruktbar epoke. Ikke minst fordi den første utopien er drevet av nåtids- og fremtidsangst, den siste av apokalyptiske lengsler, halvt dennesidige og bokstavtro, halvt hinsidige.
Kanskje består utfordringen i å danne et nytt og ikke-utopisk begrep om fremtiden, et mer beskjedent, eksakt og verdensvendt begrep om morgendagen som overskrider status quo. Hvis ikke, overlates trolig scenen til alle de som fanatisk og bokstavtro, svermerisk eller panisk drømmer seg tilbake til en fortid som ikke lar seg gjenopplive, ja, som aldri eksisterte: en nostalgisk artefakt.
Skulle dét skje, rykker marerittet vi kanskje frykter aller mest mye nærmere: at våre private liv avtegner en kurve som sammenfaller med verdensbegivenhetene.