---
Skam
---
Til stor fortvilelse for norske akademiske kommentatorer i aldersgruppen 30–60, er NRKs ungdomstriumf Skam inne i sin aller siste sesong. Med nyheten om at fjerde sesong vil bli suksesseriens svanesang, steg de allerede skyhøye forventningene enda lenger til værs. Denne gangen er det Sanas tur til å være seriens midtpunkt, og i tillegg til spørsmålet om hvorvidt serien vil kunne leve opp til tidligere sesonger, har derfor spesielt ett tema vært på manges lepper: Vil manusforfatterne finne en god balanse i å skildre Sanas liv som tenåringsjente og muslim, uten å redusere henne til sin religion?
Blant de som har engasjert seg, er redaktør for den innvandringskritiske nettavisen Document.no, Hans Rustad. Allerede da sesong to, med Noora som hovedperson rullet over skjermen på denne tiden i fjor, var han på banen med den friske tesen om at NRK brukte slett seksualmoral for å hylle islam: «Når jentene er nedpult og har mistet sin identitet, kan man lansere islam som ideal (…). Opplegget er ganske gjennomskuelig» (Document, 10. mai 2016). Altså bedrev NRK en snikislamisering fra starten av med Skam, ifølge redaktøren.
Den 10. april i år gikk han hardt til verks i en artikkel med den fengende tittelen «Analfiksert NRK med hijab», som han skrev etter å ha satt seg godt til rette og sett alle de første ti minuttene av sesong fire. I den aktuelle scenen fremheves Sanas relative konservatisme gjennom at hun noe frustrert hører på de andre jentene snakke detaljert om sexlivene sine og å «komme og komme», og det smøres bokstavelig talt tykt på ved at kameraet zoomer inn på Vilde som spruter rømmedressing på et pizzastykke. Sana får til slutt nok, og kritiserer de andre jentene for deres mangel på blygsel.
I en artikkel forrige uke anklaget Rustad NRK for å bedrive dawa (misjonering) – ja, å rett og slett være en brekkstang for islamistisk terror — ved å etablere Sana som en fornuftens stemme, og samtidig undergrave og nedvurdere «vår egen» ungdom, som fremstilles som «dumme, og fikserte på analsex, fyll og hor» (20. april). Han mener NRK driver en «kvalmende nedvurdering» av det han altså kaller «vår egen ungdom», noe som åpenbart ikke inkluderer Sana.
Man skal ikke undervurdere utfordringen i å være den eneste i tenåringsgjengen som verken drikker alkohol eller har sex.
At Rustad ser islamiseringsspøkelser på høylys dag er ingen overraskelse. Men i tillegg kommer en annen kortslutning, som sannsynligvis kan knyttes til generasjonsgapet. Han skriver at «NRK har oppgitt å tolke og forstå norsk ungdom med et voksenblikk» og tilbyr sitt eget, hvor Sanas virkelighetsoppfatning – som i dette tilfellet er den mest i tråd med hans egen – nødvendigvis er den korrekte og anstendige. Men nettopp ved å eliminere det moraliserende voksenperspektivet, har Skam lykkes i å fenge sin målgruppe – da fortrinnsvis faktiske tenåringer, ikke mediefolk som tilhører rollefigurenes foreldregenerasjon, men som er veldig engasjert i serien i sosiale medier.
Serien er en alene hjemme-fest praktisk talt blottet for voksenskikkelser og korreks utenfra. Og Sana settes ikke på noen moralsk pidestall, slik Rustad mener. Om noe, brukes Sanas veslevoksne og tekkelige habitus nå til å kaste lys på hennes utenforskap – hun er en insider, men på enkelte måter også i periferien. Man skal ikke undervurdere utfordringen i å være den eneste i en tenåringsgjeng som verken drikker alkohol eller har sex.
Når Sana kommer tilbake til festen etter å ha bedt kveldsbønn, er det ikke mye som minner om en islamistisk propagandamaskin i det sårede fjeset hennes når hun ser gutten hun er forelsket i, Yousef, sitte og flørte med Noora. Og når Noora så begynner å stille spørsmål om Yousef på skolen, er det en ukarakteristisk beklemt Sana som forsøker å avlede Nooras oppmerksomhet. Vi får se en mer sårbar side av en karakter som hele veien har blitt fremstilt som urokkelig og stoisk, uten at denne sårbarheten er noe mer den «virkelige» Sana enn den kapable, munnrappe jenta vi har blitt kjent med tidligere.
Rustad ser serien gjennom sine reaksjonære gubbebriller og legger til grunn at jentene som snakker fritt om fyll og sex nødvendigvis må være dumme og dypt umoralske. Ingenting er vel mer tilfredsstillende for dessertgenerasjonen enn å kunne hovere over ungdommens dårskap. Men Skam setter nettopp ikke opp et slikt moralsk prosjekt. Vi er blitt kjent med et knippe oppriktig virkelighetsnære tenåringer, som alle er rå og menneskelige i all sin feilbarlighet. Ikke hver erfaring er en lekse, og ikke alle fallitter fører med seg ny og dyp innsikt i livets mysterier.
I stedet går livet ganske enkelt videre, og alle av seriens karakterer er mikser av svakhet og integritet, dømmekraft og tull og tøys. Å gå på fylla, drite seg ut og være i overkant sexfiksert er en vanlig del av også jenters vei til voksenlivet, enten Hans Rustad liker det eller ikke. Det gjør på ingen måte de aktuelle jentene underlegne den muslimske jenta med et annet verdigrunnlag. Eller vice versa.
Skams siste sesong vil by på en gjenkjennelsesfaktor ikke spesielt for muslimske ungdommer, men all ungdom som på sin måte står med føttene i forskjellige verdener. Verdener som ikke «alle andre» umiddelbart har grunnlag for å forstå — det være seg på grunn av religion, seksuell legning, geografisk opprinnelse, sykdom eller andre brudd med normen. Dette bryter ned skillelinjer og er en oppfordring til dialog og forståelse. Ikke en snarvei til sharialov, jihad og – inshallah — pølseforbud på 17. mai.