Jeg hadde vært på Tinder i to år, Happn i ett år, da jeg ble ghostet. Eller, jeg vil ikke kalle det fullblods ghosting, hvor den ene parten i en relasjon kutter kontakten tvert, ikke svarer på tekstmeldinger, ikke tar telefonen – ignorerer den andre, helt til hun gir opp.
Men da han fra Happn som jeg hadde hengt med i en måneds tid, sluttet å ta kontakt og svarte unnvikende på melding, skjønte jeg hvor det bar. På’n igjen: Jeg ble nødt til å sveipe videre.
Er det noe vi moderne (app)datere har lært oss, så er det å riste av seg skuffelsen. Ikke gruble, bare sveipe. Bite tennene sammen, bli hardføre: «Han ghoster bare.» Det finnes jo så mange andre i bunken.
Sjekkeappene får ofte skylden for ghosteinflasjonen, og skal man dømme etter klagingen til vennene mine (og meg selv), er ghostingen noe av det verste ved å være på Tinder. Men folk har forsvunnet fra relasjoner lenge før Tinders tid. Det nye – og uutholdelige – er ikke ghostingen per se, men synligheten: Du ser at han er aktiv på Tinder, at han er «less than 200 meters away» på Happn, men han svarer deg ikke. Du ser «lest 18.05», etterfulgt av … ingenting.
Jeg trodde aldri jeg skulle bli en sånn en selv, en som ikke svarte, da jeg lastet ned Tinder en vårdag i 2014. Som så ofte er tilfelle med ny teknologi, kjentes Tinder nesten magisk: Telefonen min var en stor fest full av menn jeg kunne møte. Dessuten var det tidsbesparende: Jeg hjertet de jeg likte, krysset vekk de jeg ikke likte, visste at personen på skjermen sannsynligvis var singel – ett sveip, og jeg fant ut om han var interessert eller ei. Halve jobben var gjort. Ikke alle mennene svarte når jeg skrev til dem, men det tok jeg meg ikke nær av, da hadde jeg for lengst matchet med noen andre, eller var på vei til en date.
---
Ghosting
Når man ikke tar seg bryet med å slå opp eller forklare hvorfor man ikke vil date en person, men bare slutter å svare på meldinger, telefon osv.
Uttrykket dukket første gang opp i amerikanske medier i 2014 (i en spørreundersøkelse for Huffington Post samme år svarte 11 prosent at de hadde ghostet noen) og har siden spredd seg.
---
Sjekkeapper er i ferd med å revolusjonere måten vi møter hverandre på: Det har aldri vært så enkelt å treffe folk. I skrivende stund er godt over en halv million nordmenn på Tinder, over 160 000 er på Happn – mange er på begge. Det er ikke det spor merkelig: Appene gir oss håp (kanskje det er noen der ute for meg også) og trøst (jeg er ikke den eneste som sitter alene hjemme på lørdagskvelden), men også en forventning om at det finnes en stor åpen slette full av single som vi kan trekke opp av lommen når som helst og velge og vrake fra. For når sveipingen inkorporeres i reklamekampanjer om alt fra pasta til bil, når vi shopper rundt etter folk, hva gjør det med oppfatningen vår av kjærlighet og synet på andre mennesker?
Jeg innrømmer det gjerne: Jeg ble både nonchalant, kynisk – og litt tom – av å være på Tinder.
Jeg satt på date og tenke på neste date(er). Sjekket appen for nye matcher mens daten var på do. Sveipet på vei til date. Personene jeg møtte, festet seg liksom ikke, de forble profiler på en skjerm, brikker i et spill, ansikter uten innhold. Og da behandlet jeg dem deretter. Bedømte en date basert på feil sokkevalg. Unnskyldte meg etter det obligatoriske glasset – dro hjem og sveipet videre.
Sveipingen ble stadig mer halvhjertet, jeg begynte å kjenne meg uvel, litt trist, når jeg så Tinders røde flammeikon pulsere på skjermen. Enda en økt med denne gjengen. Tinder var bare nok en app, nok en greie på telefonen min.
Likevel klarte jeg ikke slutte å sveipe. Grunnen til det, skal vi tro den amerikanske nevrologen Lucy Brown, skyldes at bildene vi sveiper gjennom og de potensielle matchene vi får, virker direkte inn på hjernens belønningssystem og serverer oss en liten dose med dopamin. Du vet når du ikke klarer å legge deg fordi du bare må spille litt mer Candy Crush? Da er det hjernen som trenger dopamin. Dopaminets virkning på nervecellene gir en følelse av belønning, samt en motivasjon til å fortsette. Det er det kicket – ofte forårsaket av et pling i telefonen, som får oss til å sveipe videre.
Plinget fra Tinder – tegnet på at noen har likt deg, eller at du har fått en melding – virker inn på nysgjerrigheten vår på samme måte som en ulest e-post eller melding, men med en ekstra bonus: Bak hver enkelt match skjuler det seg et ukjent potensial. Hva hvis akkurat denne matchen er personen i mitt liv? Jeg bare må sjekke. Tinder tar kontroll over hjernens belønningssystem, forklarer Brown, det er derfor vi kommer tilbake for å få mer, selv når vi kanskje ikke er så gira på å spille. Det vil alltid finnes et nytt ansikt, en ny match, en ny «superlike», og dermed et nytt skudd med dopamin som får oss til å føle oss bra.
Jeg begynte å kjenne meg uvel, litt trist, når jeg så Tinders røde flammeikon pulsere på skjermen.
Noe som bringer meg til tinderdaten Tim og min egen usle oppførsel. Ingenting var galt med Tim, jeg var bare ikke interessert, fant jeg ut etter to dater. Så da han sendte melding og spurte om vi skulle møtes igjen, gjorde jeg det enhver normal person ville gjort: Jeg svarte ikke. Ikke på den neste meldingen hans, og heller ikke den tredje. Han kunne jo bare sveipe videre, finne et nytt ansikt, en ny match.
Teknologien gjør det kanskje lettere å ghoste, men følelsene våre er de samme. Vi vil fortsatt ha nærhet, vi vil fortsatt føle oss spesielle for et annet menneske – og vi er fortsatt sårbare. Likevel er det som om vi sluttet å snakke om følelser på vanlig måte da alt ble et kortspill.
Dateappene er et verktøy som kobler oss sammen og gir oss valgmuligheter. Resten er opp til oss. De bryr seg ikke om hva som skjer når vi møtes, de skaper ikke forhold, de legger bare muligheten til rette for oss. Det er vi, brukerne, som har kraft til å bestemme hvordan vi skal ta i bruk verktøyet, les: oppføre oss mot hverandre. Det betyr ikke at vi er nødt til å slette appene, men vi kan gi dem mindre oppmerksomhet. Og huske på at bak hvert kort, hver profil, skjuler det seg en person, med tanker, følelser og ideer, en som kanskje er like skjør som deg selv. Så, Tim: Sorry. Jeg burde ha sagt fra. Det var ikke deg, det var meg.
Ellen Sofie Lauritzen har drevet feltarbeid fra den digitale datingverdenen i to år til boken Snakkes til uka. Hun er også forlagsredaktør og skribent i Morgenbladet.