---
4chan
ALT-RIGHT
---
Lite er så nedslående som å innse at noe du en gang likte er blitt til noe du forakter. Den følelsen får jeg når jeg leser Dangerous (2017), den nye boken til alt-right-stjernen Milo Yiannopoulos. For det mange beskriver som moderne fascisme, minner lite om Tyskland på 1930-tallet. Det har mer til felles med internettloggen min da jeg var femten.
Jeg tror mange som var tenåringsgutter samtidig som meg, i tiåret etter årtusenskiftet, har tenkt det samme. Alle som vokste opp i 00-tallets internettbaserte guttekultur, kjenner igjen referansene, estetikken og tenkemåten i alt-right-bevegelsen: South Park-humoren, verdensbildet fra Fight Club og The Matrix og ikke minst trollingen, memene og den særegne måten å utvikle og avgrense internett-subkulturer som ble dyrket i forumer som Fyad og 4chan. For oss var det selvsagt at man burde tulle med alt, at moralisme var hyklersk, og at den anonyme, lederløse og usensurerte internettkulturen var en kulturell fortropp.
Det ble den også, dessverre. Sosiale medier utvannet de skinnhellige tradisjonelle mediene, men fra ruinene vokste ikke noen ny, demokratisk opplysningstid. Tvert imot. Å «tulle med alt» var sånn jødekonspirasjoner, kvinnehat og rasehygiene ble dagligdags. Ironi ble en strategi for aldri å kunne stilles til ansvar.
2016 var «the year of the troll», skriver Milo Yiannopoulos. Hvordan ble det vi oppfattet som frigjørende moro til dagens postmoderne gutteromsfascisme?
I boken Kill All Normies (2017) skildrer den irske sosiologen Angela Nagle fremveksten av en skog av ulike subkulturer med røtter i dette kulturelle landskapet. Hun beskriver også en internettbasert kulturkrig som har vært med å forme den politiske tenkemåten til en generasjon.
4chan er et naturlig sted å begynne. Det var opprinnelig et forum for japanske tegneserier, men ble tidlig til noe mer: et nerdefelleskap bygget rundt dataspill, sære interesser og mørk og ekstremt ironisk humor. Samtidig var det et elitistisk miljø som voktet grensene mellom inn og ut-gruppe med hurtig forandrende koder. Parallelt vokste andre distinkte, men overlappende, bevegelser frem. The Manosphere, for eksempel – et nettverk av blogger og forumer for menns rettigheter, sjekketaktikker og antifeminsme. Eller miljøer for libertarianere, nyateister, selvhjelpsgrupper og konspirasjonsteoretikere.
Begrepet alt-right kom fra eldre og mer oppriktige høyreekstreme. Det er ingenting ironisk med Richard Spencer, som grunnla nettstedet AlternativeRight.com. Men da ideene hans om hvit makt sivet inn i 4chan-forumene, var alle tilsynelatende «in it 4 the lulz».
Milo Yiannopoulos – «a jewish faggot who loves black guys» – skriver aldri om etnisk rensning. Derimot argumenterer han på en på en måte som innebærer at han egentlig, bak den hatefulle retorikken, er tilhenger av liberale verdier. Antirasistene er de virkelige rasistene, feminister ødelegger likestillingen og så videre. Denne mellomposisjonen kalles ofte alt-light.
Ironi ble en strategi for aldri å kunne stilles til ansvar.
Selv om strømningene lenge har vært kjent for mange, var det ikke før Trump-kampanjen at de ble identifisert som del av en større, samlet bevegelse. Før den tid skjedde en ideologisk krysspolinering. Kvinnehatere ble rasister og pornobesatte gamere begynte å bekymre seg for den vestlige kulturens forfall. Men viktigst var den felles paraplyen, som både kunne forene på tvers av politiske kløfter og gi appell langt utover sære nettkroker: hat mot politisk korrekthet. Og akkurat dét er det nok av i den politiske ungdomskulturen på internett.
Angla Nagle kaller det «tumblr liberalism», de unge, internettbaserte subkulturene som tar identitetspolitikk til det ekstreme ved å legge alt sitt engasjement i å dekonstruere og skape identiteter, dyrke sårbarhet og peke ut stadig nye former for undertrykkelse.
For 4chan-gutter er det en selvsagt fiende, en ideologi basert på alt de hater: moralsk posering, nærtagenhet og selvrettferdighet. For alt-light-kommentatorer er det en velsignelse. Milo Yiannopoulos er på sitt desidert beste når han radbrekker de mest latterlige, tanketomme og provoserende eksemplene på politisk korrekthet.
I Dangerous gir han metoden et teoretisk bakteppe ved hjelp av Antonio Gramscis ideer om kulturelt hegemoni. Politisk makt er forankret i kulturen, skriver Yiannopoulos. De siste tiårene har den nye venstresiden – som har erstattet arbeidere med homofile, kvinner og innvandrere – vunnet kulturkrigen og vil derfor bestemme forutsetningene for politikken uansett om de vinner valg eller ikke. Det er det Andrew Breitbart, grunnleggeren av Breitbart News, mente da han sa at «politics is downstream from culture». Å bryte tabuer er angrep på dette hegemoniet. Å latterliggjøre politisk korrekthet er å påpeke at keiseren er naken.
De usensurerte, frie guttelommene av internett var hele tiden groteske, perverse og hatefulle, men av en eller annen grunn tenkte få over at det kunne oppstå ekte nazisme bak røykteppet av ironiske holocaust-vitser. I stedet har den grumsete internettkulturen blitt båret frem både av utopisk tro på det lederløse internett og forestillingen om at motkultur i seg selv er bra.
Men grunnen til at en høyreekstrem, selverklært konservativ bevegelse kunne få rollen som samfunnets overskridende kulturelle kraft, er at det var nærmest tilfeldig at den posisjonen inntil nylig tilhørte venstresiden. Hvor raskt den kunne vinne terreng, viser hvor sårbare frie, lederløse nettverk er for kupp og radikalisering. Denne absurde kulturkrigen viser også hvordan internett har forandret hvordan unge blir formet politisk. For en generasjon som får informasjon primært fra internett, skjer politisk dannelse delvis ved å dykke ned i subkulturelle kaninhull.