Gedde-Dahl forteller mer om nettets frustrerte unge menn på Morgenbladets podcast. Abonner gratis via Itunes eller lytt her:
Den kanadiske psykologen Jordan Peterson visste neppe hva han bega seg ut på da han i september i fjor satte seg foran pc-en på hjemmekontoret og spilte inn videoserien «Professor against political correctness». Han hadde brukt Youtube i noen år allerede, og opparbeidet en hengiven tilhengerskare. Videoene hans – stort sett opptak fra forelesninger – nådde ofte flere tusen seere. Ikke dårlig til å være lange, uredigerte opptak gjort med en Ipad, men ingenting imot det som skulle komme.
---
Podcast
Martin Gedde-Dahl forteller mer om den digitale høyresidens ytringsfrihetskamp på Morgenbladets podcast. Abonner gratis via podcast-programmet ditt eller gå inn på www.morgenbladet.no/podcast
---
«Jeg har fått vite noen ting denne uken som virkelig plager meg» begynner han den første av tre timelange filmer. «Det skjer ting på universitet og i politikken som gjør meg veldig nervøs». Han snakker langsomt med dyp, alvorlig stemme. «Jeg tror det er fordi jeg vet noe om hvordan totalitære, autoritære stater utvikler seg.»
Det han har fått vite om, er et forslag om styrke rettighetene til transpersoner. Lovforslaget går ut på å legge kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk til listen over ulovlige grunnlag for diskriminering og inkludere begrepene i lovgivningen om hatkriminalitet.
Endringen vil, ifølge Peterson, gjøre det påbudt å bruke en persons foretrukne kjønnspronomen. Det innebærer ikke bare å bruke «she» om kvinner født som menn og «he» om menn født som kvinner, men også bruk av nye ord som «ze», «viz» og «hir» om folk som ikke identifiserer seg som hverken mann eller kvinne. Den som nekter å tilpasse språket sitt, eller bare tar feil, risikerer å bli dømt for diskriminering og hatkriminalitet. «Jeg nekter!» roper Peterson. «De får sette meg i fengsel, for jeg kommer til å fortsette».
Forståelsen av kjønn som ligger til grunn for loven, for eksempel at kjønnsidentitet er uavhengig av biologisk kjønn, strider med hans faglige forståelse. Den er ikke basert på vitenskap, men på en venstrevridd ideologi – «postmoderne nymarxisme». Menneskene som står bak, ønsker å slite i stykker kategoriene som holder den vestlige sivilisasjonen sammen. Måten de gjør det på, er ved å ta kontroll over språket og dermed gjøre ærlig meningsbryting umulig.
Nye Jordan Peterson-memer dukker opp hele tiden, ofte blandet med typisk alt right-assosiert symbolikk som frosken Pepe og Kek.
«Å bruke disse ordene gjør meg til et verktøy for deres hensikter» sier den opprørte professoren. Han kaller forslaget det verste angrepet på ytringsfriheten i landets historie. «Jeg vil uttrykke mine egne hensikter. Ikke være et talerør for en morderisk ideologi!» Han laster opp videoen og linker på Twitter: «Det er på tide å stå imot denne bevegelsen.»
En dag og noen hundre videretvitringer senere blir videoen omtalt av en studentavis. Deretter av nasjonale medier, så internasjonale. Peterson deler alt som blir skrevet. På Youtube vokser seertallene, på finansieringsnettstedet Patreon tikker det inn pengestøtte.
Studenter arrangerer protester, andre holder støttedemonstrasjoner. Når Peterson forsøker å snakke til dem, blir han overdøvet av bjeller, horn og taktfaste rop. På et arrangement kalt «rally for free speech» bruker demonstrantene en «white noise»-maskin for å sette mikrofonen hans ut av spill. Han hever stemmen og fortsetter uten. Med hendene på ryggen, marsjerende frem og tilbake, roper han et forsvar for ytringsfrihet.
I et brev ber universitet ham om å legge bånd på seg. I et annet ber et knippe studentgrupper ledelsen om å ta affære. Peterson leser dem opp på Youtube – i en film som åpner med refrenget av I wont back down – og erklærer at forsøkene på å stilne ham til er i gang for alvor. Historien inneholder nå alt som skal til for å forene høyreradikale, nettroll og folk som bare er opptatt av ytringsfrihet og er lei av politisk korrekthet.
Peterson når ut til millioner av lyttere ved hjelp av podcastene til Sam Harris og Joe Rogan. Samtidig går videoer som «PhD gives up trying to reason with SJWs» viralt. Når Peterson får avslag på en søknad om forskningsmidler, organiserer det høyreradikale nettstedet «The Rebel Media» kronerulling og sørger for finansiering som Peterson tar takknemlig imot.
All oppmerksomheten gir nytt liv til de gamle forelesningene hans Plutselig strømmer seere til lange, ambisiøse forelesninger om psykologien bak religion og ideologi. Hans mest sette video er to og halv time lang, med tittelen «Introduction to the Idea of God». Youtube-kanalen vokser og har i skrivende stund nærmere 500 000 følgere. Peterson selv anslår at 90 prosent av dem er unge menn.
Ved siden av jobben på universitetet har Peterson i mange år drevet med selvhjelpsteori. Nå begynner han å lage videoer om selvutvikling, tilpasset sin nye tilhengerskare. Han forklarer dem strengt, men kjærlig hvordan de skal takle selvmordstanker, avvisning fra kvinner og hvorfor det er viktig å rydde rommet sitt. I en av videoene får han spørsmålet «Hvordan føles det å være en farsfigur for mange som vokste opp uten?». Han svarer at «det er en utrolig ære».
Tilhengerne trykker opp T-skjorter med sitater og bilder av ansiktet hans. I forumer på 4chan og Reddit diskuteres ideene hans over hundrevis av sider. Nye Jordan Peterson-memer dukker opp hele tiden, ofte blandet med typisk «alt-right»-assosiert symbolikk, som frosken Pepe og Kek. Selv spiller han tilsynelatende smigret med. I løpet av et drøyt halvår har han gått fra å være en ukjent akademiker til å bli en slags åndelig leder i «alt-light»-universet, den brede og mer moderate strømningen rundt den høyreekstreme «alt-right»-bevegelsen. En slags voksen, klok og dannet versjon av den britiske alternativhøyre-bloggeren Milo Yiannopoulos.
Før lovforslaget om diskriminering av kjønnsidentitet endelig skulle vedtas, ble Peterson invitert på høring, men han klarte ikke å overbevise lovgiverne. Med full ytringsfrihet, i en debatt som ikke handlet om politisk korrekthet, men om den konkrete loven, stilte han plutselig svakere. Loven var nemlig mye mindre dramatisk enn han hadde gitt inntrykk av. Det hadde rett og slett aldri vært snakk om å kaste noen i fengsel for å bruke feil pronomen.