Den 23. november, på 47-årsdagen for Alf Prøysens bortgang og ved inngangen til selve Prøysensesongen (tidligere kjent som «jul»), satt jeg på en benk i Kulturkirken Jakob i Oslo og skjenket en takknemlig tanke til øvre makter – altså arrangørene – for bookingen av gemenslige og alltid fornøyelige «Banjo-Kari» Svendsen som konferansier for denne utgaven av det årlige arrangementet «Prøysen tel by'n». Mye er blitt sagt om hvorvidt vi husker og feirer Alf Prøysen som en harmløs og koselig barnetimeonkel på bekostning av hans mer alvorspregede og samfunnskritiske diktning. Men i iveren etter å understreke Prøysens vidtrekkende artisteri, gjør fiffen ofte Prøysen en bjørnetjeneste.
Som hedmarking – og mer spesifikt hedmarking fra arbeiderklassen – har jeg vokst opp med et nært forhold til Prøysens viser og historier for barn. Gjennomgående i nær alt han skrev, er skildringer av nettopp arbeiderklassen, som ellers har fått lite plass i norsk kunst og litteratur annet enn som redskaper for å fremme en politisk agenda eller sosial kommentar. I den grad arbeiderne har vært representert, har det vært gjennom armodshistorier: undertrykkede, ressurssvake og fattige – evige gjenstander for vår medlidenhet. Ved å skildre arbeidsfolks hverdagsliv og gi dem et ansikt, hvor klassetilhørighet utgjør rammen heller enn bildet, tilfører Alf Prøysen alle sine verker – helt ned til den mest troskyldige barnevise – en politisk dimensjon, selv uten å være uttalt politisk. Når Prøysen så kritiseres for å rosemale og idyllisere sin husmannsoppvekst, fordrer dette at arbeiderklassen ikke skal kunne eksistere som selvdrevne individer i kunsten – bare som sosialpornografiske vekkere for de velstilte. «Dom skulle ha vøksi opp en stan der dom bære såg grå vegger, og gått i utvaske og oppattsydd hele oppveksten, så tenkje je dom hadde vørti sultne på farger dom òg, je» tenker Gunvor Smikkstuggun, hovedpersonen i Alf Prøysens eneste roman, Trost i taklampa, når hennes sans for det glitrende og fargesprakende blir hånet av smaksdommerne som «vet bedre». Folkelighetsdyrkelse ligger lett for dem som ikke selv lever i fattigdom. Riktignok er Prøysens diktning aldeles ikke fri for bitende skildringer av klassesamfunnet. Prøysens antipati mot bondestanden – innlandets overklasse i sin tid – og mange av «de lærde» er tydelig i hans tekster, ikke minst i Trost i taklampa. Poeten Lundjordet, lærer Brekkestøl og storbonden Smikkstad representerer alle undertrykkende krefter som legger bånd på proletariatets muligheter for utvikling og selvrealisering.
I sin bokFra Alf til Alf, om sitt vennskap med Alf Prøysen, skildrer visesangeren Alf Cranner utviklingen i sin forståelse av navnebroren. Til å begynne med oppfatter han – som så mange andre finkulturelle på deres tid – Prøysen som en avdanket og bondsk visesanger, uten nevneverdig mye å by på. Når de så blir kjent på en tur til Bergen med Visens Venner i 1964, oppdager Cranner at Prøysen tvert imot er en belest og kunnskapsrik multikunstner, og deres påfølgende vennskap bringer med seg en nyvunnet respekt for hans verker. Cranner utga sågar plata Almuens Opera i 1969, hvor tittelen spiller på den da lite ansette skillingsvisetradisjonen som nettopp de brede lags opera. I dag er vi nok flinkere til å ta høyde for de dypere lagene av Prøysens diktning enn i hans samtid, men et fortsatt underkjent aspekt som Cranner poengterer, er den såkalte «lavkulturens» egenverdi. At Prøysen også anerkjennes for sine mer dypsindige produksjoner er godt, men hans storhet som dikter bør ikke defineres ut fra hvordan verkene tar seg ut under en høykulturell lupe.
Da NRK markerte 100-årsjubileet for Prøysens fødsel i 2014, fikk sendingen kritikk for å ikke være aktverdig nok. Amatørteater og fremførelser ved Prøysens etterkommere fikk ta for mye plass i sendingen, mente noen. Men tilstelninger og produksjoner ment å hedre Prøysens minne, kuppes allerede ofte nok av den kulturelle eliten. I aller beste mening fortolker hagefestadelen Slipsteinvæilsen og Lomnæsvisa, mens pianovirtuose sosialantropologer komponerer sine sonater med utgangspunkt i Snekkersvekaras internaliserte machokomplekser. Materialet som har gjort Prøysen så folkekjær, blir satt til side for å vise hvor høyverdig han egentlig var.
Jeg mener ikke at målet bør være at alle andre enn Eldar Vågan og GT-Sara skal forbys å tolke Prøysen – selv om jeg kanskje ikke ville motsatt meg et slik lovforslag dersom det kom til dét. Men la oss inspireres mer av det prøysenske folkevettet til Matja Brattsveen i visa Kjærringkjeft. Hun står og sager ved for å holde liv i seg selv og sin intellektuelle mann, som på sin side er svært opptatt med å sitte ved kjøkkenbordet og tenke. «Je er så dum som en kjærring lyt vara», synger Matja syrlig, «ska'n livberge seg med så vettuge kara». I Alf Prøysens minne, fyr løs med «allsang og sur trompet» – for å låne en humoristisk betegnelse fra Prøysen-kjenner Bjørn Ivar Fyksen. Det enkle er ofte det beste.