Jens Evensen ville fylt hundre år i november, og ikke mindre enn to ferske biografier forteller historien om mannen som i 1974 ble Norges første og eneste havrettsminister. Noe måtte gjøres. Trålerflåtene tømte verdenshavene og oljesjokket året før hadde mangedoblet verdien av oljen og gassen som nylig var funnet under Nordsjøen. Oppgaven med å redde fisken og sikre ressursene på havbunnen for nasjonen gikk til stjerneforhandleren som på 1960-tallet ledet Utenriksdepartementets juridiske avdeling og la det rettslige grunnlaget for at eventuelle olje- og gassinntekter fra Nordsjøen tilfalt det norske folk og ikke ble gitt bort for småpenger til private aktører, slik danskene på samme tid gjorde med sine mulige rikdommer.
Knapt noe land har bidratt mer til det mellomfolkelige samarbeidet enn Norge, men så er det heller ikke mange som har hatt større nytte av det.
Mens ministeren var i New York og forhandlet en havrettstraktat for menneskeheten vokste utålmodigheten på hjemmebane. Skulle han ikke snart vise mot og erklære en femti mils fiskerigrense for Norge? Med det havrettsministeren oppnådde var noe langt bedre: ikke en lurvete femti mils fiskerigrense, improvisert med mykt kanonbåtdiplomati, men en 200-mils økonomisk sone, garantert av folkeretten. Enorme rikdommer i form av olje, gass og fisk ble det norske folkets felles eiendom. En demokratisk og miljømessig forsvarlig forvaltning ble mulig.
Evensens «havrettsfabrikk» i New York fant kompromisset mellom kyststatene i den tredje verden, som fryktet at vestlige konserner ville utplyndre deres naturressurser, og skipsfarts- og handelsnasjoner som fryktet for verdenshandelen når territorialgrenser nå ble trukket opp til sjøs. Kyststatene fikk 200 mils økonomiske soner, samtidig som retten til fri ferdsel på havet ble videreført.
En figur som Evensen, som utrettet så mye for så mange med sitt verdensborgerlige engasjement, er ikke nevnt hos Tvedt, han passer ikke inn i skjemaet.
For Norge, som også hadde sterke interesser som handels- og skipsfartsnasjon, var dette en drømmeløsning. Mirakelet var frukten av et langvarig norsk internasjonalt engasjement, som overses i Terje Tvedts mye omtalte bok Det internasjonale gjennombruddet. Fra Fridtjof Nansens og C.J. Hambros tid var Norge en motor i arbeidet i Folkeforbundet i Genève og etterfølgeren De forente nasjoner. Evensen virket i FN og med folkeretten av 1949, og han ble innsatt i ulike roller i norsk samfunnsliv av overbeviste internasjonalister som Halvard Lange, Trygve Lie, Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli. Knapt noe land har bidratt mer til det mellomfolkelige samarbeidet enn Norge, men så er det heller ikke mange som har hatt større nytte av det.
Terje Tvedt skriver med vidd og detaljkunnskap om virkelighetsvegring i norsk utviklingshjelp og innvandringspolitikk, og om en skandinavisk akademisk middelklasse som kritikkløst definerer egne verdier og egen virkelighetsforståelse som hele menneskehetens felles mål og målestokk, garantert gjennom de såkalte universelle menneskerettighetene. Det internasjonale gjennombruddet er et oppgjør med en norsk 70-tallsradikalisme som forfatteren selv utgår fra. Men denne radikalismens mørke og konspirative side klinger likevel med i form av en velkjent og altfor enkel motsetning mellom det stedbundne folket og «de kosmopolitiske elitene», som så igjen sies å være redskaper for USAs interesser. En figur som Evensen, som utrettet så mye for så mange med sitt verdensborgerlige engasjement, er ikke nevnt hos Tvedt, han passer ikke inn i skjemaet.
Maktens formalisering og ansvarliggjøring er demokratiets beste botemiddel mot de globaliserte elitenes uformelle makt.
Det er et demokratisk problem at kosmopolitiske eliter øver så mye makt både på vegne av nasjonalstater og i funksjonsrom som finans og teknologi, idrett og kultur. Det demokratiske svaret på problemet er å formalisere uformell makt ved å skape institusjoner som sikrer offentlighet, demokratiske representasjon og rettigheter for enkeltmennesket.
Seriøse aktører ser ikke på menneskerettighetene som uforanderlige metafysiske prinsipper. Sammen med FN-pakten av 1945 utgjør den allmenne menneskerettighetserklæringen av 1948 en konstitusjon for verdenssamfunnet. Menneskerettighetene er vesentlige fordi nesten alle verdens land har akseptert dem og gitt uttrykk for at de er juridisk bindende for dem. Som alle konstitusjoner utvikler verdenssamfunnets seg i pakt med politisk praksis og juridisk tolkning. Tvedt skriver sarkastisk om hvor absurd det er at dommere i Strasbourg skal kunne bestemme hva de universelle menneskerettighetene er. Men akkurat så enkelt og så lite metafysisk er det. Gjennom FNs og EUs organer og gjennom Europarådet og alle de ulike domstolene som forvalter FNs konvensjoner og bidrar til fredelig konfliktløsning, binder demokratiene retten og retten makten. Dette er ikke en konspirasjon mot folket. Maktens formalisering og ansvarliggjøring er demokratiets beste botemiddel mot de globaliserte elitenes uformelle makt.