---
Identitetspolitikk på norsk?
I en serie artikler skriver Morgenbladets spaltist Mohamed Abdi om identitetspolitikk – i USA og i Norge.
---
Tenk deg at du er en minoritetskvinne med hijab. Du er på handletur for å kjøpe bleier og barnemat. I butikken møter du på andre mennesker – ett av disse menneskene begynner å forfølge deg inne i butikken. Han begynner å skjelle deg ut, bruke rasistiske utsagn, han spytter på deg. Personen som angriper deg, mener «at alle muslimer bør slaktes». Du blir selvfølgelig livredd, flere andre i butikken reagerer, og mannen blir kastet ut. Men når du senere sitter i bilen din alene, er du fortsatt redd, og gråten kommer.
Scenarioet er ikke noe jeg fant på her og nå. Dette skjedde i Oslo for noen år siden, og det endte med at gjerningsmannen fikk fengselsstraff og bot. Grunnen til at jeg nevner hatkriminalitet (noe Oslopolitiet og påtalemyndigheten kalte det) i denne serien om identitetspolitikk, er at jeg vil vise at identitet allerede spiller en rolle i samfunnet vårt – på godt og vondt, og noen ganger får den alvorlige utslag. Man kommer ikke utenom identitetspolitikken hvis man vil forstå samtiden.
Jeg mener ikke at man ikke bør kritisere identitetspolitiske strømninger. Heller ikke at man automatisk skal forsvare alle typer av grupperettigheter. Man bør kunne kritisere identitetspolitikk på samme måte som alle andre former for politiske og ideologiske ideer i vår samtid. Men man bør gjøre det på en måte som viser at man har skjønt premissene og grunnlaget for identitetspolitikk. At man i det minste prøver å forstå det historiske, politiske og ideologiske bakteppet.
For hva er identitetspolitikk? Identitetspolitikk er politisk mobilisering basert på gruppeidentitet for å styrke rettighetene til individer fra marginaliserte og undertrykte grupper. Kritikere av identitetspolitikk henger seg svært ofte opp i «gruppeidentitets-» og «grupperettighetsaspektet». Denne kritikken er i beste fall selektiv. Kritikere glemmer at det grunnleggende sett fremdeles handler om individets autonomi – om individer som opplever undertrykkelse på grunn av sin hudfarge eller legning, eller begge deler. Gruppemobilisering har alltid vært en strategi for å styrke solidariteten mellom marginaliserte individer. Rett og slett fordi mange individer står overfor de samme utfordringer, barrierer og undertrykkende mekanismer – og dette gjør det nødvendig å stå sammen med andre som har samme identitet som en selv har. Å nekte folk å alliere seg selv med hverandre, for på den måten å fronte identitetspolitikk, er historieløst.
Etter at Donald Trump ble valgt som president i 2016, har debatten om identitetspolitikk blusset opp igjen. Fremtredende venstreorienterte politikere, som Bernie Sanders, og venstreintellektuelle, som idéhistoriker Mark Lilla, har gått ut mot det de kaller venstresidens overdrevne identitetspolitikk. Deres hovedtese er at Demokratene tapte valget fordi Hillary Clinton «spilte» for mye på identitetspolitikk.
Mark Lilla sammenligner den rasistiske terrororganisasjonen KKK (Ku Klux Klan) med en antirasistisk organisasjon som BLM (Black Lives Matter). Dette er en fullstendig malplassert og lite gjennomtenkt kritikk. Det er ikke første gang dette skjer – noe man ville forstått hvis man hadde satt seg inn i amerikansk historie. Da Dwight D. Eisenhower (president fra 1953 til 1961) ble spurt om han kunne møte svarte borgerrettsforkjempere, svarte han at det betød at han også måtte møte KKK-representanter. Å insistere på at identitetspolitikk ene og alene har et fokus på identitet, er ikke bare et eksempel på intellektuell uredelighet – men også på en grunnleggende motvilje mot å forstå. Hvordan kan man sammenligne en terrororganisasjon som ble grunnlagt for å opprettholde majoritetsbefolkningens privilegier ved å terrorisere og drepe minoritetsbefolkningen, med organisasjoner som prøver å rette opp historisk diskriminerende strukturer?
Å nekte folk å alliere seg selv med hverandre, er historieløst.
Den samme debatten om identitetspolitikk er kommet til norsk offentlighet. Visse trekk er tydelige. Her kommer kritikken av identitetspolitikk ofte fra det VGs Hans Petter Sjøli kaller «sentrumsliberalere» (left centrists). Men etter mitt syn ligner kritikken mistenkelig på den som høyresidens kulturkrigere fremfører. Og et paradoks: Ettersom kritikken er delvis importert til Norge fra USA, er det ofte de samme som advarer mot «amerikanske tilstander» og som skaper slike tilstander i norsk offentlig debatt.
På kronikkplass i VG advarer medieviter Alex Iversen (24. oktober 2017) mot identitetspolitikkens farer og ville «amerikanske tilstander». Han sammenligner studentprotester med «Maos kulturrevolusjon». I stedet for å gi leseren en forståelig og grei definisjon av «identitetspolitikk» kommer Iversen med polemisk ordbruk. Han skriver at identitetspolitikk er «et sekulært religionssubstitutt». Advarselen følges opp av Bård Vegar Solhjell i Minerva og Hilde Nagell i Agenda Magasin. Bekymringen brer seg altså over hele det politiske spekteret, fra høyre til venstre. I ytterste konsekvens står ytringsfrihet, demokrati og fellesskap på spill. «Mitt politiske mål er å styrke fellesskapet på bekostning av gruppeidentiteter», sier Solhjell, og viser til USA, der samfunnets lim kan bli truet av identitetspolitikkens angivelige fokus på gruppeidentitet. Redselen for å undergrave samfunnsfellesskapet er forståelig. Men Solhjell, Iversen og Nagell er ikke bare dårlig informert når det gjelder identitetspolitikkens prosjekt og historie. De gir også uttrykk for en forbausende naiv forestilling om forholdet mellom fellesskap, grupper og individ.
Skrekkeksempelet på skadelig identitetspolitikk for Iversen er amerikanske universiteter. Iversen skriver at «[…] ingen steder har identitetspolitikken og den nye krenkbarheten hatt bedre vilkår enn på amerikanske universiteter.» Han gir ikke eksempler – men ved å begrense identitetspolitikk til visse kontroverser på amerikanske universiteter gjør Iversen det som i grunn er typisk på den amerikanske høyresiden, og særlig det man kaller «alt-right».
Nettsteder som Breitbart og høyreradikale provokatører som Milo Yiannopoulos har de siste årene har brukt slike hendelser som eksempel på alt som er feil med venstresiden, og særlig den identitetspolitiske venstresiden. Selvfølgelig ønsker ikke Iversen å assosiere seg med høyre-reaksjonære stemmer som Yiannopoulos – men også referansen til Maos kulturrevolusjon er malplassert. Mener Iversen at det som skjer på amerikanske universiteter minner om en av de verste og mest dødelige epokene på 1900-tallet?
Det er relativt lett å avfeie identitetspolitikk når det ikke er din personlige identitet som anses som et problem.
Venstreorienterte kritikere som Bård Vegar Solhjell fokuserer på farene ved manglende universalisme, eller det han kaller «fellesprosjekt». Solhjell støtter seg til statsviteren Brian Barry, som var ute med slik kritikk på 1990-tallet. Problemet med idealismen som Solhjell står for, er at den ser bort fra at identitetspolitikk ikke trenger å komme i konflikt med «fellesprosjektet». Identitetspolitikk er jo i bunn og grunn en reaksjon mot at «fellesprosjektet» har ekskludert store befolkningsgrupper. Den bør sees som en korreksjon som er ment for å ivareta menneskeverd og inkludere alle i fellesprosjektet. La oss ta eksempelet alle viser til, nemlig USA. I store deler av republikkens historie – og noen vil hevde at det fortsatt skjer – ble svarte amerikanere ekskludert, marginalisert og undertrykt. Andre innvandrergrupper ble inkludert fordi de var hvite europeere, mens svarte – som hadde bodd i landet i flere hundre år – ikke ble det. På slutten av 1960-tallet skrøt justisminister Robert F. Kennedy, som var av irsk hærkomst, av borgerrettskampen og sa at «det er ikke utenkelig at man får en svart president om 40 år». Forfatteren James Baldwin påpekte ironien. Kennedy, som kom hit «i går» sier at en som oss, som har vært her i 400 år, kan bli president om 40 år.
Eller la oss ta et norsk eksempel: I store deler av norsk historie var nasjonale minoriteter, som samer og tatere, ikke en del av det norske «fellesprosjektet». De ble utsatt for tvangsassimilering og grov undertrykkelse i regi av norske myndigheter. Den dag i dag finnes det fortsatt politiske partier som truer samers rettigheter. Det er relativt enkelt for en majoritetsposisjon (som Bård Vegar Solhjell) å avfeie identitetspolitikk når marginaliseringen og undertrykkingen ikke rammer en selv. Det er relativt lett når det ikke er din personlige identitet som anses som et problem.
Vi kan fortsette med eksempler fra de største sosiale bevegelsene siden 1950-tallet: kvinnebevegelsen, borgerrettsbevegelsen, den antirasistiske bevegelsen og homobevegelsen. Kvinner, etniske minoriteter og skeive er ikke – heller ikke i de frie og liberale vestlige demokratiene – blitt inkludert i «fellesprosjektet». Med andre ord: Identitetspolitikk har alltid eksistert og brakt oss politiske fremskritt.
Mohamed Abdi er fast spaltist i Morgenbladet.