Ride, ride ranke.
Hesten heter Blanke.
Hesten heter ikke så:
Hesten heter Abildgrå,
sitter en liten junker på.
Norges historie har sine lykketreff, men oftere det motsatte. I farefylte tider, da landet trengte en makeløs leder, fikk vi ofte en Nygaardsvold, en Håkon 6. Folk flest vet lite om sistnevnte, kongen som regjerte i 25 år frem til sin død i 1380, og som med sine overdrevne ambisjoner la veien åpen for 434 år med dansk styre.
I løpet av disse årene endte viktige deler av Norges kulturarv i Danmark. Mangt er på museene, men nesten hver uke selger danske auksjonshus gjenstander som danske tjenestemenn plukket med seg hjem fra det grisgrendte nord. Godt er det, ellers ville mer ha gått tapt.
En slik levning er nå tilbake i rampelyset. Nationalmuseet i København har en samling av 24 drikkehorn fra høymiddelalderen, flere av dem fra Norge. Danskene ville vite om hornene stammer fra urokser, tamkvegets stamfar. Mitokondrie-DNA-et i åtte av dem ble analysert i 2017.
Uroksen, som ble endelig utryddet i 1627, var kjent for sin enorme størrelse og store horn – vilt for konger. Det er ikke funnet urokser i Norge, men landet var trolig et viktig marked i den internasjonale handelen med uroksehorn, et ekko fra det gamle Valhall, der nornene tok imot falne krigere med mjødhorn i hendene.
Drikkehornet var et maktsymbol i middelalderen, om ikke av samme karat som krone og septer. I sagaene er drikkehornet noe storfolk bruker. De synes å ha vært et viktigere statussymbol i Norge enn andre steder, kanskje fordi føydalismen ikke slo rot her og det norrøne maktspråket fikk virke lenger.
Mens det viste seg at flertall av de analyserte hornene stammer fra tamkveg, er det danskene kaller «Det norske kongehornet», fra en urokse. Drikkehornet er stort, 17 centimeter i diameter, prydet med åtte våpenskjold, de fleste av dem fra norsk høyadel. I midten står den norske riksløven med St. Olavs øks i givakt.
Det hersker ingen tvil om at kongshornet er tilvirket i Norge, trolig i Oslo. I boken Norsk guldsmedkunst i middelalderen (1927) spekulerer Thor Kielland om det kan ha vært brukt i et laug hvor konge møtte adel. Ved nasjonalmuseet i Danmark skriver man at hornet sannsynligvis ble brukt ved det norske hoff.
Hornet endte siden opp på Island, hvorfra det fant veien til København i 1720. Hvor ellers? Det norske kongeriket var jo en saga blott.
I 2020 åpner Norges nye nasjonalmuseum. Så kan vi glemme pinligheten på Tullinløkka, med sine sammenraskede montre og pedagogiske vattfigurer. Det ville være gildt om våre danske venner ga oss kongshornet i innflytningsgave.
I 2020 åpner Norges nye nasjonalmuseum. Det ville være gildt om våre danske venner ga oss kongshornet i innflytningsgave.
Jeg sier «i gave», for krav vil trolig ikke ville føre noe steds hen. Tilbakelevering av historiske objekter er et omstridt tema. Europas museer er breddfulle av gods fra fremmede kulturer. Alle er tilbakeholdne med å tilbakeføre objekter.
Grunnen er åpenbar. I sin ytterste konsekvens vil det føre til at alle museer blir nasjonalmuseer. Men enkelte objekter er symboler av særlig nasjonal betydning. Et åpenbart eksempel er frisene fra Parthenon-templet i Athen, som British Museum nekter å gi fra seg, på tross av trusler og søksmål.
Nå er «alle beholder hva de har»-doktrinen under press. I 2007 returnerte British Museum 17 inntørkede maori-hoder, og på tampen av 2017 kunngjorde Frankrikes president Macron at hodeskallene av algeriske frihetskjempere drept på 1850-tallet skal returneres fra Musée de l’Homme i Paris.
Algerie er mer interessert i å få tilbake Baba Merzoug, en 12 tonn tung kanon som i 200 år voktet innseilingen til Alger, men lite tyder på at de får den. Franske myndigheter er redd for å skape en presedens som kan føre til at de blir av med Luxor-obelisken på Place de la Concorde.
---
Mange reaksjoner
Flere danske medier har dekket debatten som fulgte etter publisering av denne kommentaren, blant annet Kristeligt Dagblad, TV2 og Dansk Radio.
I Norge har Nordlys krevd hornet tilbake på lederplass.
Bruk emneknaggen #BringHornetTilbake for å si din mening.
---
Til alt hell er fortiden mindre betent i Norden. Danmark har alt gitt tilbake en rekke fornminner, mest nevneverdig er det at Island fikk sine sagaer tilbake. Det er umulig å ikke røres av bildene fra 1971, da nesten hele øyas befolkning møtte opp på kaia i Reykjavik for å ta imot nasjonalskattene.
Og slik er det også med kongshornet. Det er en bit av fortellingen om Norge, en påminnelse om hva vi var, hva vi mistet og hva som gjenoppsto. Jeg vil nok ikke stå alene på kaia ved Nasjonalmuseet den dagen kongshornet atter vender tilbake.
Historien gir fellesskapet «bly i kjølen» i endringens tid. For hver enkelt av oss bærer i oss Norges fortid og nåtid, selv om vi ikke er det bevisst. De fleste av oss deler – for eksempel – et gjemt minne med mannen som drakk av kongshornet: Den gamle ride ride ranke-reglen, som Dronning Blanka skal ha komponert for sønnen som ble Håkon 6. Magnusson, konge av Norge.