---
IDENTITETSPOLITIKK PÅ NORSK?
Dette er tredje og siste artikkel i Morgenbladet-spaltist Mohamed Abdis serie om identitetspolitikk – i USA og i Norge.
Les også de to foregående sakene: «Venstresidens kritikere lyder ofte som høyresidens kulturkrigere» og «Trumps velgere er mer sexistiske enn Clintons velgere».
---
2017 var året da venstresiden var for feig til å delta i innvandringsdebatten. Det er i hvert fall konklusjonen til to venstresidepolitikere: Kamzy Gunaratnam, varaordfører i Oslo og nestleder i Oslo Ap, og SV-politiker Dara Goldar. Da jeg så Gunaratnam og Goldars kronikk – datoen var 2. januar – tenkte jeg at dette er startskuddet for årets selvpisking på venstresiden. Likevel, min nysgjerrighet fikk meg til å lese. Den fikk meg også til å reflektere over hva som ligger i dette mantraet som gjentas om at «venstresiden er for feig til å delta i innvandringsdebatten».
For mange år siden var jeg i en kort, men aktiv periode medlem av et stort ungdomsparti på venstresiden. På den tiden var jeg opptatt av innvandringspolitikk og integreringspolitikk, to ting som ikke alltid må blandes sammen. Jeg husker blant annet hvordan jeg og andre på landsmøtet til fylkeslaget fremmet forslag om å forby nikab på offentlige steder og gå inn for underlivsundersøkelser av jenter for å avdekke kjønnslemlestelse. Altså to gjengangere i den såkalte innvandringsdebatten. Siden den gang har jeg hatt vansker med å akseptere argumentet om at venstresiden er for feig til å snakke om de vanskelige tingene. Nå var fylkeslaget jeg var med i litt mer «blått» enn andre fylkeslag, blant annet i sin støtte til EU, Nato og en streng integreringspolitikk. Men jeg forstår ikke hvorfor folk med mye lengre fartstid enn meg på den norske venstresiden kan komme med slike påstander som Gunaratnam og Goldar gjør? Og hvis de først gjør det, hvorfor gir de ikke mer belegg for sine påstander?
I teksten bruker de et eksempel om en far som ikke tør å ta opp med den lokale skolen at sønnen blir mobbet av minoritetselever. Faren er redd for å bli stemplet som rasist. Det er for meg, som har jobbet i skolen, et forstyrrende og merkelig eksempel. Det er vel irrelevant hvorvidt mobbere har minoritetsbakgrunn? Det vil si, såfremt sønnen ikke blir utsatt for rasistisk hets fordi han er etnisk nordmann? Mobbing bør uansett få konsekvenser for dem det gjelder. Og hva forteller slike anekdoter oss om innvandring eller integreringspolitikk? Lite eller ingenting. Jeg tviler faktisk sterkt på at noen ville kalt en mor eller far som melder fra om mobbing for rasist. Dette blir en anekdotisk stråmann fra Gunaratnam og Goldars side.
Faren er redd for å bli stemplet som rasist.
Da boken Skamløs – skrevet av den skamløse trioen Amina Bile, Sofia Nesrine Srour og Nancy Herz (av kritikere kjent som Heltinneindustrien) – og Iram Haqs film Hva vil folk si kom ut samtidig oktober i fjor, skrev Inga Marte Thorkildsen at venstresiden på brutalt vis hadde sviktet minoritetsjenter. I et typisk venstrepopulistisk innlegg ville den tidligere statsråden og sentrale SV-politikeren ikke bare gjøre politisk mea culpa på sine egne vegne, hun drev også revisjonisme av nyere norsk politisk historie. Vi var for redde til å snakke om slike temaer på 1990-tallet fordi vi fryktet å bli stemplet som rasister, skrev hun – altså det klassiske mantraet som jeg har hørt mye de siste årene. Men ingen forklarer meg når og hvordan de ble hengt ut som rasister fordi de tok opp alvorlige temaer som ekstrem sosial kontroll og æreskultur. Det hadde ikke skadet å komme med konkrete eksempler på at dette har skjedd. Det får man ikke av Thorkildsen.
Ingen forklarer meg når og hvordan de ble hengt ut som rasister fordi de tok opp alvorlige temaer som ekstrem sosial kontroll og æreskultur.
Det har hele tiden eksistert personer og organisasjoner som har jobbet med denne problematikken, blant annet Mira-senteret og Fakhra Salimi. De har i nesten 30 år jobbet mot ekstrem sosial kontroll, vold mot kvinner og gjort viktig likestillingsarbeid. Alt dette forsvinner i Thorkildsens historiske oppgjør. Det samme gjør mange kvinnelige og mannlige hverdagshelter i minoritetsmiljøer, som med stor personlig mot har tatt opp vanskelige temaer de siste tiårene.
Gunaratnam, Goldar og Thorkildsen er bare noen få eksempler på venstresidens selvpiskere. Nylig var Palestina-aktivisten og forfatteren Espen Goffeng ute med boken Vikeplikt for høyre. Ifølge Goffeng har venstresiden latt høyresiden dominere og ta eierskap i viktige samfunnsdebatter rundt innvandring, integrering og islam. Men er det ikke heller slik at venstresiden har latt være å diskutere innvandring på populistiske premisser?
Det må skilles mellom politikk og retorikk når man snakker om venstresiden og innvandring. Arbeiderpartiet, landets og venstresidens største parti, har i mange år frontet en asyl- og innvandringspolitikk som gjenspeiler majoritetssynet i Norge: streng og rettferdig. Arbeiderpartiet og Høyre står for dette majoritetssynet, mens vi har to minoritetssyn. Det ene er Frps enda mer restriktive ståsted, det andre er den innvandringsliberale minoriteten (SV, Venstre, KrF, MDG og Rødt).
Selv om Arbeiderpartiet står for en «streng og rettferdig» innvandringspolitikk, er deres retorikk annerledes enn Frps. Eller som kritikere av Aps politikk sier: De snakker penere om innvandrere, men de har ikke noe mot å sende asylbarn tilbake til konfliktområder eller gå inn for midlertidig oppholdstillatelse for mindreårige flyktninger. Å snakke varmt og inkluderende om det flerkulturelle samfunnet er et premiss som alle forholdt seg til inntil for et par år siden. Også regjeringspartiene Høyre og Venstre, som i dag aksepterer alt Frp sier og gjør. Premisset sier at man ikke skal bruke ekskluderende retorikk, gå inn for stigmatiserende politikk eller ty til konspirasjonsteorier – fordi integreringsutfordringer kan tas opp samtidig som man hegner om det flerkulturelle samfunnet.
Hvis man ønsker et inkluderende samfunn bruker man inkluderende retorikk, og retorikken er også en politisk handling. Debattinnlegget til Aps nye innvandringspolitiske talsmann, Masud Gharahkhani, er et eksempel på akkurat dette, og på Aps tradisjonelle linje i integreringsdebatten: et strengt forsvar av det flerkulturelle samfunnet. Lenge før Rune Gerhardsens «snillisme på norsk» har Ap gått inn for en streng integreringslinje, og ingen multikulturalistisk linje som visse demagoger i offentligheten mener. Jan Bøhler og Karita Bekkemellem er andre navn som popper opp i hodet når man tenker over Aps tradisjon på dette området. Sistnevnte skrev som minister en skarp kronikk i 2006 om ekstrem sosial kontroll, ukultur i minoritetsmiljøer, og redegjorde for tiltak og politikk som Stoltenberg-regjeringen skulle gjennomføre. Jan Bøhler er per dags dato den eneste stortingsrepresentanten fra Groruddalen – det området i Norge hvor høyest andel har minoritetsbakgrunn.
Det er når man ikke tror på det flerkulturelle samfunnet – eller et fellesprosjekt hvor minoritetsnordmenn er inkludert – at man tyr til konspirasjonsteorier, populisme, etnonasjonalisme og lignende. Og det er ingen som noensinne er blitt integrert av å først bli ekskludert. Det er ingen som blir integrert av å bli sett på som et problem, en trussel eller en «ghettoparasitt», som den unge Stovner-rapperen Hkeem synger.
Det er ingen som noensinne er blitt integrert av å først bli ekskludert
Skal vi virkelig tro at høyreradikale og høyrepopulistiske partier vinner terreng fordi venstresiden har sviktet? Jan-Werner Müller, Princeton-professor og forfatter av boken Hva er populisme, mener den etablerte høyresidens aksept av høyrepopulistiske partier er en viktigere årsak. Høyrepartiene (selv har jeg kalt dem den anstendige høyresiden) har tatt populistene inn i varmen, eller hvis ikke: adoptert deres standpunkter. Uten lederskapet i det republikanske partiet, Mitch McConnell og Paul Ryan, ville ikke Trump fått mer gehør i det republikanske partiet. Uten Høyre, og senere Venstre, ville Frps populisme vært mindre «hvitvasket» og «spiselig» for allmuen. Til og med i Sverige var det inntil nylig snakk om at Moderaterna burde samarbeide med Sverigedemokraterna, et parti hvor representanter bokstavelig talt gikk med nazi-uniformer på landsmøter til langt ut på 1990-tallet. I slike tilfeller blir ordet «hitling» som visse folk slenger ut av seg, overflødig. Hvordan «hitler» man et parti som måtte ha lovverk for å hindre at partimedlemmer og tillitsvalgte går med naziuniformer?
Hvordan «hitler» man et parti som må ha lovverk for å hindre at partimedlemmer går med naziuniformer?
Kamzy Gunaratnam og Dara Goldar sier indirekte at venstresiden bør snakke om innvandring på populistiske premisser. Bør den virkelig det? Jeg mener at populistiske trender vinner frem fordi den etablerte høyresiden omfavner dem i det stille. Hvis den etablerte venstresiden også begynner å ta denne retorikken, slik for eksempel danske sosialdemokrater gjør, så har man en utfordring. Men slik er det ikke i Norge nå. Derfor: Grunnen til at sosialdemokratiske partier sliter på meningsmålinger, er ikke at de bruker for lite ekskluderende retorikk. Og det er ikke venstresiden som praktiserer vikeplikt for høyre. Det er den anstendige høyresiden som praktiserer vikeplikt for ytre høyre.
Da er det ikke venstresiden som er feig, men den delen av høyresiden som i dag stortrives ved siden av Frp i regjering.