---
Alexander leser nyhetene
Politikere leser nyheter med rødpenn.
Faste skribenter i spalten: Sveinung Rotevatn fra Venstre, Lan Marie Nguyen Berg fra Miljøpartiet De Grønne, Alexander Zlatanos Ibsen fra Høyre og Magnus Marsdal fra tankesmien Manifest.
---
«Til syvende og sist er Peterson en middelmådig tenker med en viss finesse innen sosiale medier», skriver Sturla Haugsjerd i VG 2. februar. At Jordan Peterson behersker sosiale medier, er åpenbart. Sett bort fra statsminister Justin Trudeau, er psykologiprofessoren fra University of Toronto den eneste verdenskjente kanadier i dag. Jo da, det finnes flere, men alle tror de er fra USA.
Jordan Peterson er blitt kjendis på rekordfart, i utgangspunktet som et Youtube-fenomen med et stort og økende internasjonalt publikum. Noe slikt kommer ikke uten «finesse». Men han er bare middelmådig hvis middelmådighet sees som en forutsetning for å kunne treffe bredt. Hans faglige utlegninger, spesielt om psykologi, er så vidt jeg kan vurdere solid vitenskapelig forankret. Det er selvsagt mulig å kritisere hans generelle samfunnsbetraktninger, men han er på ingen måte uinteressant her heller. Han lider ikke selv av middelmådighet, men han ønsker å bekjempe middelmådigheten han finner overalt i samfunnet i dag, i hver og én av oss. Denne finner han i ansvarsfraskrivelse, offermentalitet og en utbredt rettighetskultur, for å nevne noe. Hans taler til yngre menn er berømte, der han ber dem om å ta ansvar for sitt eget liv, rydde på rommet sitt, slutte å se porno og bli voksne.
Det er kanskje mest i form han er nyskapende, og i evne til å sammenstille ulike funn og innsikter. Men det er ingen liten bragd å gi eksistensiell livsvisdom intellektuell tyngde. Selv Jean-Paul Sartre måtte tidvis gi opp, som da han skrev Kvalmen (1938): «Jeg er fordi jeg tenker, hvorfor tenker jeg? Jeg vil ikke tenke mer, jeg er fordi jeg tenker at jeg ikke vil være, jeg tenker at jeg … fordi … ugh!»
Selvhjelpssjangeren pleier ikke å fenge massene av tradisjonelt orienterte menn
Peterson er også etterrettelig, og gjør det tydelig for publikum når han faktisk spekulerer – om evolusjonsteori, ekteskapsmarkedet, mytologiske arketyper eller ytringsfrihet. Videoene hans er litt som Ted Talks, med den forskjell at innlederen ikke tror at verdens redning er rett rundt hjørnet. Han minner kanskje mest om 1990-tallets intellektuelle femme fatale Camille Paglia, som han for øvrig i stor grad deler synspunkter med.
Selvhjelpssjangeren pleier vel egentlig ikke å fenge massene av tradisjonelt orienterte menn – hans kjernepublikum – som stort sett skyr unna postere med visdomsord, yoga og Paolo Coelho. Men spekket med utfall mot politisk korrekthet i akademia og mediene, treffer han tidsånden i tillegg til åndeligheten i selvhjelpssjangeren.
Det er åpenbart en ideologisk slagside ved Petersons angrep på feministisk teori, identitetspolitikk og kulturell relativisering. Han befinner seg her på en løselig definert høyreside, uten at dette enkelt vil plassere ham partipolitisk. At han konsekvent omtaler sine hovedmotstandere samlet sett for «kulturmarxister» eller postmodernister er åpenbart polariserende. Men det samme kan sies om relativt vanlige anklager rettet mot «nyliberalismen» og lignende.
Jordan Petersons ønske om å rehabilitere manndom som psykologisk og sosialt fenomen burde uansett ikke avfeies. Det er stor oppmerksomhet omkring frafallet av unge menn i studier, på arbeidsmarkedet og på familiefronten. Skal du nå disse må du mestre internett, og du kan ikke komme trekkende med Sartre.
Jordan Petersons ønske om å rehabilitere manndom som psykologisk og sosialt fenomen burde ikke avfeies.
Det ligger kanskje ikke for vår samtid å kunne vurdere hvorvidt en tenker er middelmådig, spesielt ikke en som har gjort kometkarriere. Det gir like mye mening å konstatere – slik religionshistoriker Jørg Arne Jørgensen nylig gjorde i en svært god oversiktsartikkel om Jordan Peterson – at han er «middelaldrende». Han representerer verdier, oppdragelse, autoritet. For en tenker og formidler som særlig retter seg mot unge menn i en tid preget av endring og usikkerhet, er akkurat dét et vel så viktig kjennetegn.