Kommentar

Sosiale medier har gjort feministisk teori til virale memer, skriver Martin Gedde-Dahl

Privilegier, mansplaining, giftig maskulinitet, hvite tårer og kulturell appropriasjon.

Nesten alle som følger med et halvt øye med på amerikansk kulturdebatt – eller på nordmennene som er påvirket av den – har antagelig lagt merke til disse begrepene. I det siste har de også begynt å dukke opp i Norge, både i sosiale og tradisjonelle medier.

Felles for dem sammen er at de ble lansert på 70-, 80- og 90-tallet innen smale, teoretiske og omdiskuterte fagfelter – queerteori, kjønnsforskning og postkoloniale studier – og deretter forble relativt ukjente inntil bruken plutselig har eksplodert de siste syv-åtte årene.

Utviklingen er tydelig i Google trends. Siden 2010 er det blitt fire ganger så vanlig å søke etter «white privilege», ti ganger så vanlig å søke etter «intersectionality», og hundre ganger så mange leter etter et eller annet som har med «toxic masculinity» å gjøre. Røttene til disse begrepene finnes i akademia, men det er ikke fagfolk som først og fremst har popularisert dem. Det har skjedd på grunn av særegen ungdomskultur som har gjort støvete teori til et sett fengende memer.

Historien begynte for et knapt tiår siden. På samme tid som Google trends-kurven for søkeord som «patriarchy» og «cis privilege» skjøt i været, vokste to internett-institusjoner frem, som på hver sin måte har vært sentrale i dette, nemlig bloggplattformen Tumblr og mediehuset Buzzfeed.

Forumer som 4chan blir for tiden ofte beskrevet som et fristed for unge som ikke fant seg til rette andre steder. Det samme kan definitivt sies om Tumblr. Men der 4chan-kulturen dyrker bryting av tabuer, var dette et sted for det motsatte, hvor unge outsidere fant trygghet og fellesskap til å utforske temaer som skeiv identitet, rasisme og mental helse.

Når dogmene blir utfordret, kombineres ofte sårbarheten og kravene om å bli skånet med nådeløshet og skadefryd.

Kritikere på høyresiden kaller dem «social justice warriors», selv foretrekker de «woke». Ordet er en bevisst feilbøyning av awake, våken. På mange måter speiler alternativhøyres «red pill» – en metafor for valget mellom å leve passivt i en behagelig løgn eller å ta innover seg den stygge sannheten (om for eksempel rase, feminisme eller kulturmarxisme) og kjempe imot. En person som er «woke» har åpnet øynene for alle de ulike formene for undertrykking i samfunnet.

Tumblr-ungdommen – som også befant seg på plattformer som Livejournal, Twitter og i Facebook-grupper – populariserte ideer som «giftig maskulinitet», «hvithet» og «privilegier». Det betyr ikke i denne sammenhengen nødvendigvis rik eller mektig, men å ikke tilhøre en marginalisert gruppe og dermed slippe diskriminering. Konseptet ble introdusert i 1989 av en kjønnsforsker som kartla sin egen rolle som undertrykker ved å lage en liste over ufortjente fordeler hun får som hvit i et rasistisk samfunn. To og et halvt tiår senere er å «sjekke privilegiene sine» et av de mest populære memene i den nye, superbevisste ungdomskulturen.

På samme tid ble makten i mediene forskjøvet, og en ny type nettaviser som behersket samspillet med de sosiale mediene, vant terreng. Med Buzzfeed i spissen fant de ut at sosiale medier handler om deling, og at folk helst deler innhold de identifiserer seg sterkt med. Derfor kastet de seg med voldsom entusiasme over den identitetsfikserte Tumblr-kulturen. Slik ble det som en gang var radikale ideer på kontroversielle fagfelter, til feelgood-klikkagn-artikler spesifikt tiltenkt alle dem som er «sick of trying to explain to people that gender and sex are social constructs».

Lister av typen «19 Of The Most Totally Amazing Body-Shaming Clap Backs Of 2015» fant sin naturlige plass ved siden av 19 søte katter og betroelser av typen «There Are No Black People In My Yoga Classes And I’m Suddenly Feeling Uncomfortable With It». Kulturell appropriasjon, et begrep med røtter i postkoloniale studier på 70-tallet, gikk i løpet av et par år fra å være et sært sosiologisk konsept til et selvsagt samtaletema blant hundretusenvis av tenåringer hver halloween. Interseksjonell teori – sosiologisk analyse av hvordan ulike former for undertrykking virker sammen – er blitt så mainstream at Buzzfeed kan skrive artikkelen «19 Books On Intersectionality That Taylor Swift Should Read».

En del av forklaringen på dette overraskende gjennomslaget er nok den enkleste: Memene fyller et behov. Mange av disse begrepene, som privilegier og mansplaining, beskriver fenomener mange kjenner igjen, og som det manglet presise ord for.

Den største svakheten er at nesten alle disse memene er bedre til å påpeke ulikhet og mane til selvrefleksjon, enn til å åpne for faktiske løsninger. I stedet for være åpne for diskusjon, er de besatt av forenklede metaforer, moralisme og slagord om å lytte og forstå. Når dogmene blir utfordret, kombineres ofte sårbarheten og kravene om å bli skånet med nådeløshet og skadefryd. Et paradoks som er presist oppsummert i begrepet «cry bully» – gråtemobber – en person som trakasserer og samtidig ser på seg selv som et offer.

Akkurat som forum- og trollekulturen på høyresiden, vokter medlemmene grensene mellom inn- og utgruppe med hurtig forandrende koder. En fornærmelse som «privilegiene dine synes» handler ikke om at meningen din er gal, men at du ikke engang vet hva den riktige meningen er. Sånne fornærmelser fungere ikke til å overbevise, kun til å vise seg mer våken og rettroende. Derfor brukes voldsomt mye energi på frådende kritikk av velmenende, men ikke helt oppdaterte folk.

På sitt verste oppfyller disse meme-aktivistene statsviteren Adolph Reed juniors kritikk av den moderne, amerikanske venstresiden: Den er ikke interessert i politikk, bare å være vitne til lidelse og markere solidaritet.

Mer fra Kommentar