En venn av meg fortalte nylig at han hadde sluttet å invitere enkelte venner på fest fordi de hadde «dårlige» holdninger til innvandring. En annen venn kvier seg for å invitere de med de skarpeste meningene til samme fest. Jeg har til gode å høre noen fortelle meg at de har strøket venner fra gjestelisten på grunn av synspunkter på skatt, forsvarspolitikk, privatisering av kommunale tjenester, Acer eller noe annet. Selv i EU-debatten har det vært mulig å forsone seg etter folkeavstemningen i 1994. Det er nesten bare i innvandringsdebatten vi knytter identitet og verdier til holdninger på den måten. Polarisering langs identitets- og verdiakser er en tiltagende trend i alle vestlige land.
Innerst inne var det flere som var av den mening at de politisk ansvarlige burde tatt et tydeligere ansvar etter funnene om den manglende beredskapen.
It takes two to tango, men det er alltid en som fører. I USA begynte det republikanske partiet, med majoritetsleder i Kongressen, Newt Gingrich i spissen, et systematisk hardkjør mot demokratene allerede på 1990-tallet. Under sin presidentperiode ble Barack Obama gjenstand for konspirasjonsteorier og løgner om at han egentlig var muslim og ikke engang født i USA og derfor ikke hadde legitimitet som president. Dagens president Donald Trump spredte ivrig disse løgnene. Han styrer i dag en polarisert og splittet nasjon. Polariseringen har gått så langt at det påvirker også det sosiale livet i landet. Det legger ikke bare føringer på hvilket parti man stemmer på, men også hvor man velger å bo, hvem man velger å gifte seg med og hvem man velger å omgås med. Og ikke minst hvem man velger å stole på av medier. Etter samtalen med mine venner tenkte jeg på om vi er på vei mot amerikanske tilstander.
De siste ukene har Facebook-strømmen min vært preget av poster for og imot Sylvi Listhaug. Facebook speiler ikke bare et mer polarisert samfunn. Nettsamfunnet genererer mer polarisering. Sosiale medier er populistenes viktigste verktøy. Der kan de kommunisere direkte med sine tilhengere og velgere, uten motspørsmål fra en kritisk presse. Samtidig bidrar de tradisjonelle mediene paradoksalt nok til å forsterke effekten. Oppsiktsvekkende poster på Twitter og Facebook blir videreformidlet og kan sette dagsorden i en større sammenheng. Populistiske politikere som Sylvi Listhaug vet hvilke knapper hun skal trykke på for å sette seg selv i sentrum av debatten.
At hennes famøse statusoppdatering om Ap og terror skaper reaksjoner, kunne ikke være en overraskelse. Arbeiderpartiet var mål for terroren 22. juli, 69 barn og unge ble drept på Utøya. En hel generasjon ble berørt. Det er et traume for mange enkeltmennesker, men det er også et nasjonalt traume. Listhaug forsvarte seg med at hun ikke hadde tenkt på en kobling til Utøya. Det burde hun gjort.
Mange mener det markerer et veiskille når stortingsflertallet til slutt satte foten ned for uansvarlig, populistisk Facebook-bruk, og hun måtte gå. Det kan love bra for den fremtidige debatten er tanken. Jeg deler optimismen når det gjelder statsråder. De vil nok tenke seg godt om før de legger ut lignende provoserende meldinger på Facebook. Men det er i beste fall tvilsomt om det vil bidra til en mindre polarisert samfunnsdebatt. I verste fall ser vi bare starten på en stadig mer giftig debatt.
Frp vil trolig fortsette å kombinere ansvarlig regjeringsarbeid med populisme for å favne bredest mulig. Partiet vet at det har mest å tjene på en tilspisset debatt om innvandring, islam og terror. Partiet har også mye hente på å gjøre Arbeiderpartiet til hovedmotstanderen her.
Den moraliserende kritikken av høyrepopulistene brukes som en bekreftelse på at man har rett: «Se, de er mer opptatt av retorikk enn politikk». Å svare saklig og faktabasert på provoserende angrep bygger større tillit over tid. Slik Michelle Obama uttrykte det under, Demokratenes landsmøte i 2016: «When they go low, we go high».
Det er lettere sagt enn gjort. Vi lar oss styre av følelser mer enn av det rasjonelle og strategiske. I akkurat denne saken med Listhaugs Facebook-post handlet det også om å sette en standard: Som justisminister utnytter man ikke terrortrusselen for å nøre opp under hatet og konspirasjonsteoriene mot Arbeiderpartiet.
Som samfunn besto vi tilsynelatende testen etter 22. juli-massakren. Terroristen klarte ikke å polarisere oss slik han ønsket – snarere tvert imot. Selv om terrorangrepet var rettet mot Arbeiderpartiet, reagerte vi som en samlet nasjon og betraktet 22. juli som et angrep på alle oss og på demokratiet. Vi tok tak i både hatytringer på nettet og terrorberedskapen, men uten å undergrave ytringsfriheten eller rettsstatens prinsipper. Det var et valg som Arbeiderpartiet under ledelse av Jens Stoltenberg tok. Partiet falt ikke for fristelsen til å demonisere sin politiske rival, Frp.
På samme måte kan man si at også høyresiden viste tilbakeholdenhet da Gjørv-rapporten ble lagt frem selv om den inneholdt sterk kritikk mot Stoltenberg-regjeringen. Innerst inne var det flere som var av den mening at de politisk ansvarlige burde tatt et tydeligere ansvar etter funnene om den manglende beredskapen. Men fordi Arbeiderpartiet var målet for terroren, ble det utvist tilbakeholdenhet.
Vi må ha is i magen og ikke utnytte hver anledning som byr seg til å demonisere politiske motstandere.
Jeg er derfor enig med dem som sier at vi må bruke 22. juli mer i debatten. Ikke for å gjøre ytringsrommet mindre, men for å minne oss selv om hva hat og konspirasjonsteorier kan føre til. Håndteringen av 22. juli er også et eksempel på hvordan man setter kortsiktige partiinteresser til side når det nasjonale samholdet står på spill.
Det ligger noen strukturelle forhold bak polariseringen vi ser i vestlige samfunn i dag. Økt mangfold, innvandring, økonomi og terrortrussel. Men polariseringen er ikke uunngåelig. Det avgjørende er hvordan vi klarer å håndtere de vanskeligste debattene. Resultatet av polariseringen i USA er en demagogisk president som undergraver demokratiet og skaper dypere splid i befolkningen. Om vi skal unngå amerikanske tilstander, må vi ha is i magen og ikke utnytte hver anledning som byr seg til å demonisere politiske motstandere.
Vi må tåle høy temperatur i debatten, men la oss bli enige om dette: Varsellampene må lyse hver gang noen direkte eller indirekte beskylder sine politiske motstandere for forræderi eller for å ha konspiratoriske hensikter.