En vellykket topptrener i kvinnefotball risikerer alt for å prøve seg som trener for et herrelag som nettopp har rykket opp i Eliteserien. Det kan jo ikke gå bra. Som kvinnelig trener truer Helena Mikkelsen den rådende ordenen i herrefotballen, og møter motstand fra alle kanter. Sponsoren går til krig, assistenten motarbeider henne, supporterne forlater tribunen i protest, treneren for et konkurrerende lag beføler henne i skrittet under kamp, og hun får draps- og voldtektstrusler på telefonen.
Nå som finalen etter Heimebane sesong 1 er over: Hvilket sammentreff var det ikke at tv-serien ble produsert før og vist rett etter metoo? Sannsynligvis var jeg ikke var den eneste som fikk fysisk vondt av å se på de første episodene. Etter å ha lest utallige historier om trakassering i arbeidslivet, blitt konfrontert med statistikken og tatt inn over meg hvor store konsekvenser det kan ha, traff Helena Mikkelsens hverdag meg rett i hjertet. Den fremstår som ubehagelig realistisk.
Samtidig tegner Heimebane opp et mye bredere bilde av problemet enn det som kom frem i vinterens debatt: Serien sier noe om hva som skjer med folk når hele deres verden plutselig forandrer seg.
Hvilket sammentreff var det ikke at Heimebane ble produsert før og vist rett etter metoo?
Den lille sunnmørsbyen Ulsteinvik går i serien gjennom to store endringer på en gang. Økonomien går dårlig, og mange mister jobben. Samtidig får byens stolthet og sosiale nav, fotballaget Varg, satt sin identitet på prøve. Laget med mottoet «me som vil det mest» er på ingen måte klar for overgangen til Eliteserien, med alt det innebærer av menneskehandel og skittent spill. Supporterne kjenner seg ikke lenger igjen i Varg, og lengter tilbake til en svunnen tid, der laget representerte dem. Det er ikke bare Helena som er feil trener. Hun representerer noe som gjør dem feil.
Den kognitive dissonansen kommer ikke bare av Helenas kjønn. Det er bare den synligste trusselen, og den som er lettest å angripe. For supporterne representerer Helena også fiendens ansikt i flere konflikter som gir det lille samfunnet ankerfeste: hierarkiene mellom sentrum og periferi og mellom praktisk og teoretisk kunnskap.
Helena kommer fra Trondheim, et sentrum i Norges fotballverden. Hun feiltolker supporternes murring, og forsikrer en tv-reporter om at de kommer tilbake når laget begynner å vinne. Det viser seg å være en stor tabbe. Visst er supporterne interessert i å vinne, men bare dersom det er deres lag som spiller. Fotballklubbens identitet er dypt integrert i stedets historie, men også i en spillestil supporterne kjenner igjen. Helena kommer inn med en mastergrad i fotball, og tenker helt annerledes om teknikk og formasjoner. Så lenge håndverket er helt ukjent, er det en mager trøst for supporterne at det faktisk fungerer.
Det er slett ikke alle spillerne som har noe imot Helena. Men autoriteten hennes undergraves systematisk av lagets hovedsponsor Bjørn Ove Tangsrud og Helenas rival, Michael Ellingsen. Tangsrud viser tydelig fra starten at Helena ikke er velkommen. Han stanser alle videre investeringer i laget, og bearbeider styret for å få henne sparket. Michael, som i utgangspunktet var lovet jobben hennes, er den som rammes hardest av Helenas ankomst. Som tidligere proffspiller rokker statustapet ved hele hans selvforståelse, og han mister sitt moralske kompass og etter hvert nesten familien sin.
I et metoo-perspektiv er kanskje det mest interessante med serien hvorfor folk etter hvert slutter å trakassere. Metoo-debatten var altfor preget av en institusjonsoptimisme, der varslingsrutiner ble sett på som alfa og omega. Men som mange har advart mot, og som serien også viser, kan varsling være et tveegget sverd. Heimebanes oppskrift mot trakassering er langt mer omfattende: Den handler om å gi folk en plass i fellesskapet.
Metoo-debatten var altfor preget av en institusjonsoptimisme, der varslingsrutiner ble sett på som alfa og omega.
For supporterne dreier det seg om to ting. Først ved at noen gjør en Harvey Weinstein: De går for langt. Helena finner bilen og husveggen tagget ned av hetsende meldinger. Majoriteten i supportergjengen må da markere avstand fra trakasseringen. Men det som virkelig får dem med på laget, er at Helena setter dem på plass. Hun skjeller ut supporterne for å ikke skjønne at de skal være der for laget, ikke omvendt. Bare det at hun stiger ned fra sin tilsynelatende høye hest og blir en del av det engasjerte fellesskapet, hjelper. Men det viktigste er at hun gir dem en oppgave og misjon som skaper mening i tilværelsen. Bra, alt dette.
Fellesskap er en oppskrift: Det samme gjelder spillerne. Helena kjører beinhard justis mot solospill for å få laget til å fungere sammen. Den eneste hun ikke klarer å integrere, er Michael. Han må selv erkjenne at han ikke klarer seg alene. Men når han først får prøve, skjønner han hvilken hylle han hører til på: i Eliteserien, der han og laget faktisk trenger en bedre trener enn ham selv.
Bjørn Ove Tangsrud, derimot, han må ut, selv om det betyr at klubben mister penger. Det er ingen som er viktige nok til stanse «me som vil det mest» – når de først har funnet ut hva de egentlig vil.
Heimebane handler ikke bare om lille Ulsteinvik; det er en historie om Norge. Vi kan bruke serien til å sette i gang en ny debatt, en metoo 2.0: Hvordan kan flere dele samme heimebane? Hvordan kan vi skape et fellesskap der alle har en plass, og ikke trenger å føle seg truet av likestillingen? Kanskje noen må få nye oppgaver. Kanskje noen må få teste ut reell konkurranse. Kanskje noen må fratas makt til flertallets beste. For fortiden kommer ikke tilbake, og det er på tide å gi slipp på illusjonen. Heimebanes oppskrift mot trakassering kan måles på resultat. Og det er en seier for alle.