Sommerens avisdebatt i 2017 sto i menneskerettene og menneskefeilenes tegn. Ole Gjems-Onstad startet ballet med kronikken «Menneskerettsjusen er en demokratisk utfordring». Han skrev «Menneskerettsaktivister reagerer ofte som om alternative synspunkter nærmest er menneskerettsbrudd». Meddebattantene gjorde sitt beste for å gi ham rett i dette.
Menneskerettighetene er i trøbbel. Det er de fleste enige om, men der ender også enigheten. Noe av svaret ligger i en bredere krise for liberale idealer, skriver Kenneth Roth i Human Right Watchs årsberetning. Ytringsfriheten svekkes, demokratiet innsnevres og fremadstormende stormakter skuer menneskerettighetene med skepsis. Han mener at vestlig nedprioritering av «MR», som det heter på stammespråket, har sluppet djevelen inn i dansen igjen.
Stephen Hopgood har en noe annen forklaring på hvorfor «grunnmuren for universelle liberale normer og overstatlig styring» smuldrer. I boken The endtimes of Human rights (Cornell University Press, 2013) hevder han at menneskerettighetstilhengerne spente buen for høyt.
Han viser til overambisiøse og dårlig implementerte forsøk på å gjøre menneskerettighetene til rettskraftig global moral. Den internasjonale krigsforbryterdomstolens (ICC) enøyde fokus på Afrika har fremprovosert et bredt tilbakeslag i regionen og NATO-operasjonen i Libya (2011), markedsført som en prøveklut for en «Ansvar for å beskytte»-doktrine, frister ikke til gjentagelse.
Samuel Moyn mener noe av problemet ligger i at menneskerettighetenes tilhengere later som om rettighetene er eldre enn hva som er tilfelle, for å underbygge påstanden om at de er universelle. For det er de jo ikke, i praksis. Moyn hevder at MR i sin nåværende form oppsto på 1970-tallet.
Manglende erkjennelse av at menneskerettighetene ikke bare er juss, men også makt og politikk har gjort debatt om hvordan menneskerettighetene fortolkes og brukes, ofte sporer av. Det er denne konteksten Ole Gjems-Onstad, professor ved Institutt for rettsvitenskap på Handelshøyskolen BI, sender sin nye bok sin inn i.
Menneskerettigheter – en verden uten helvete tar et kritisk blikk på hvordan rettighetene har utviklet seg og hvilken rolle juristene har spilt i prosessen. Innledningsvis skriver han at snarere enn å arbeide for blind aksept for menneskerettighetene, bør disse utsettes for vedvarende og målrettet kritikk. Bare slik kan feilgrep rettes opp og kjernen reddes. Hvert kapittel avsluttes med lavmælte råd om hvordan problemene som er påpekt, kan utbedres.
Kritikken som fremføres med henvisning til dommer, prosesser og påstander kretser om tre kjernemomenter. Det ene er inflasjonen i menneskerettigheter, som ifølge Gjems-Onstad har vokst fra en håndfull til anslagsvis 400, gjør at det essensielle og perifere – som retten til å leve og retten til å ikke føle seg krenket – blandes sammen og kolliderer. Boken viser til mange eksempler på dette.
Gjems-Onstad kritiserer hva han ser på som juridisk aktivisme, der menneskerettighetsdomstolene overskrider sitt mandat, uten synderlig forståelse for at dommere ikke er lovgivere. I demokratier er dette tillagt de folkevalgte.
Han hevder noe av problemet ligger i at menneskerettighetseksperter også er menneskerettighetsaktivister. Dette fører til en mangel på selvkritikk og en stammeimpuls som enes om at kritikk utenfra er kynisk, uinformert eller overdreven.
Når menneskerettighetene strekkes til å omfatte parkeringsbøter, feilstavede navn og krusifikser bidrar dette til å skape et inntrykk av at menneskerettighetene primært er til vern for kverulanter, ulovlige innvandrere, nudister og avocado-entusiaster. Mens MR-juristene har hevet seg over kampen om opinionen, er den blitt ført med stor suksess av alternative medier, ofte av kommentatorer med et omtrentlig forhold til sannheten.
Når domstoler tar på seg å innstifte en ny moral, uten hensyn til rettsfølelsen i de samfunn de griper inn i, bidrar dette til å politisere menneskerettighetene.
Gjems-Onstads hang til å sette ting på spissen springer nok i noen grad ut av hans bakgrunn som skatterettsekspert og erfaringer han gjorde under «Debatten om menneskerettsjusen», sommeren 2017. Serien av innlegg og motinnlegg løftet frem mange momenter, men partene var mer opptatt av perfide stikk enn å forholde seg til hverandres beste poenger.
Men den prinsipielle debatten er spesielt viktig her i Norge, dels fordi våre folkevalgte har skrevet menneskerettighetene inn i grunnloven og underlagt vårt rettsvesen MR-domstolen i Strasbourg. Når MR brer seg over stadig mer av rettspleien og stadig nye grupper prøver å vinne politiske kamper i domstolen, setter dette folkestyret under press.
Så langt har norske domstoler avstått fra å bruke menneskerettighetene til å bli sin egen lovgiver, men Norge er rik onkel for Inter-American Court of Human Rights. I januar krevde domstolen at Costa Rica må legalisere homofilt ekteskap. Dommen er særs omstridt, i et katolsk land. Når domstoler tar på seg å innstifte en ny moral, uten hensyn til rettsfølelsen i de samfunn de griper inn i, bidrar dette til å politisere menneskerettighetene.
Siste nummer av Foreign Policy er viet til «slutten på menneskerettighetene». Her skriver David Rieff om hvorledes menneskerettighetene er blitt noe i retning av en sekulær religion. Den striøyde insistering på at menneskerettighetene er udelelige og gjensidig forsterkende, når de åpenbart ikke er det, har gjort menneskerettighetene til et trosspørsmål for tilhengere og stadig mer uforståelige for utenforstående.
Gjems Onstads bok kunne like gjerne hatt tittelen «Problemet med menneskerettighetene», for det er dette boken beskjeftiger seg med. Den som vil lære om hva godt menneskerettighetsjussen har ført med seg, må lese annetsteds. Akkurat det er til gjengjeld ikke noe problem, for den siden av saken er behørig dekket i pensum på videregående skole.