---
Jordan Peterson
Psykologiprofessor og klinisk psykolog, ansatt ved Toronto-universitetet.
Ble berømt over natten da han tok til orde mot kjønnsnøytrale pronomen på Youtube-kanalen sin i september 2016.
Aktuell med boken 12 Rules for Life: An Antidote to Chaos.
---
En konservativ er en person som på død og liv ønsker å opprettholde status quo selv om hen ønsker å «fornye for å bevare». Når du ser nærmere på kjernen av det konservative tankegodset, ser du at det i virkeligheten handler om å «bevare for å bevare». På den måten kom det ikke som en overraskelse at den konservative ideologen Torbjørn Røe Isaksen hyller den kanadiske psykologen Jordan Peterson som en slags «korreksjon» av «arven fra 1968». Hva legger man i «arven» fra 1968? Hva er det Isaksen hyller? Og er Peterson i grunn en korreksjon, eller bare enda et av patriarkatets siste forsøk på å opprettholde makthierarkier?
For noen måneder siden ble jeg nysgjerrig på Peterson-fenomenet og skaffet meg boken 12 Rules for Life: An Antidote to Chaos. Mens jeg leste boken med et åpent, men også kritisk sinn, skjønte jeg fort at her er det nødvendig med en trigger-warning for alle som blir provosert av identitetspolitikk. Som en ung mann med minoritetsbakgrunn forsto jeg raskt at jeg ikke akkurat tilhører bokens målgruppe. Det kan hende at jeg som en heterofil mann kan finne noe fornuftig og nyttig i boken – men som en som tilhører en etnisk minoritet fant jeg ikke det. De tolv rådene Peterson kommer med i boken, er i seg selv ikke noe nytt eller revolusjonerende, ei heller kontroversielt. På mange måter er råd som «Stå oppreist!», «Rydd rommet ditt!» og «Snakk presist og tydelig!» allmenngyldige råd det er nyttig å ha med seg i livet.
Det er ikke det som er det problematiske med Petersons agenda. Det er ikke selvhjelpsdelen av boken eller at han er blitt en slags religiøs farsfigur for noen. Det problematiske er den røde tråden i Petersons bok, som på mange måter forklarer hvorfor den overveldende majoriteten av Petersons tilhengere og disipler er unge, hvite, heterofile og vestlige menn. Boken snakker nemlig først og fremst til en gruppe menn som føler at kvinner, samt etniske og seksuelle minoriteter har «forbigått» dem. Menn som føler at de største sosiale bevegelsene fra forrige århundre har forlatt dem på historiens perrong. Menn som mener at denne uheldige samfunnsutviklingen har funnet sted siden 70-tallet. Altså «arven fra 1968» som Isaksen snakker om. Det er denne historien om tap av status og privilegier som Peterson og hans likesinnede prøver å selge. Og det selger som varmt hvetebrød.
Dette forklarer hvorfor Peterson i metoo-bølgens æra er skeptisk til kvinners inntog i arbeidslivet, forkaster white privilege og hvorfor han fullstendig misforsto en lov som først og fremst handlet om hatprat og hatkriminalitet og ikke ytringsfrihet.
Petersons bok handler om følgende – kortfattet: Vi befinner oss i turbulente tider, det han kaller «kaos», og mange befinner seg i eksistensielle kriser. I tillegg til de tolv individuelle budene om hva man kan gjøre med sitt eget liv, såkalte indre faktorer, handler boken også om ytre faktorer. For å bekjempe og imøtegå kaoset, trengs en viss «orden». Dette gjøres blant annet ved å opprettholde makthierarkier, som Peterson mener er naturlige. Han bruker et eksempel fra dyreriket: Hummeren er et eksempel på at hierarkier ikke bare er nødvendige, men også naturlige. Men at det er mye fra naturens side som mennesker forkaster, har ikke falt Jordan Peterson inn. Denne «naturaliseringen» av det som grunnleggende sett er et konservativt menneske- og samfunnssyn, er ment å fremstille hans preken som mer faktabasert enn det hans meningsmotstandere forfekter.
Det viktigste hierarkiet Peterson ønsker å forsvare, er det som er basert på kjønn.
De som står bak kaoset, er ifølge Peterson «postmodernister» og «nymarxister», uten at han definerer hvem disse menneskene er, med unntak av noen få franske filosofer han name-dropper i boken sin. Han går ikke heller inn i en kritisk diskusjon med deres ideer, bøker og akademiske bidrag. Marxisme-biten i boken er mer eller mindre kritikk av ulike historiske kommunistregimer. Det er den mest interessante delen av boken – selv om man har hørt det før.
At Peterson er kritisk til postmodernisme og marxisme er riktig nok ingen overraskelse, da han nylig sa man burde karakterisere bestemte institutter og fag som «korrupte» og «postmodernistisk og marxistisk indoktrinering». Som en som er opptatt av høyere utdanning, burde Torbjørn Røe Isaksen notere seg at han gikk inn for å legge ned disse fagene: Peterson ønsker at det han ikke liker av ideologiske årsaker skal avvikles og sensurers. Dette gjelder blant annet fag som Ethnic Studies, Women Studies, Queer Studies og African American/Black Studies, for å nevne noen. Legg merke til det disse fagene har til felles: Samtlige har ikke bare gitt nyttige akademiske bidrag for å forstå samfunnsforhold og mellommenneskelige forhold i vestlige samfunn – de er også en reaksjon mot makthierarkiene som Peterson ønsker å opprettholde. Hierarkier som går på bekostning av historisk sett marginaliserte samfunnsgrupper.
Det viktigste hierarkiet Peterson ønsker å forsvare, er det som er basert på kjønn. For Peterson er kjønnshierarkiet ikke bare nødvendig for å opprettholde orden i samfunnet, det er også under angrep fra en annen av målskivene hans, feministene. Samme dag som millioner av irer stemte for å oppheve abortforbudet og fyre av enda et skudd i retning patriarkatets baug, ble teksten til Isaksen publisert i Morgenbladet. Han kan selvfølgelig ikke klandres for timingen, men det som skjedde i Irland, viser hvor sakte vår pågående marsj for at halvparten av menneskeheten skal få sine rettigheter går. For la oss gjøre et lite tankeeksperiment: Når var det sist gang et helt land måtte stemme over menns reproduktive rettigheter, Isaksen?
Å avvikle patriarkatet, uansett hvilken form det kommer i, enten det er religiøst, sekulært eller Petersons hummerversjon, er ikke bare nødvendig, men også på overtid. Og selv om Isaksen skriver at «ingen ønsker at pendelen skal sving tilbake» til tiden før 1968, så er det mye som tilsier at det er det som er Petersons agenda: et klassisk og desperat forsøk på å opprettholde status quo. Å gi livredning til patriarkatet i vår tid er ikke «forfriskende», ei heller en «korreksjon», slik Isaksen tror.