Kommentar

Striden om innvandring brutaliserer USA og Europa, skriver Sylo Taraku

---

Dette er saken

Kilde: NRK.no

---

Vi husker alle bildet av treåringen Aylan Kurdi, som ble funnet død på en tyrkisk strand sommeren 2015. I USA har de ikke et tilsvarende ikonisk bilde, men lydopptakene med gråtende barn som blir skilt av foreldrene sine ved grensen mot Mexico, har vekket sterke reaksjoner de siste dagene. Det koker i sosiale medier og i tv-studioer, og til og med den tidligere republikanske førstedamen Laura Bush har kritisert presidenten. Donald Trump har ikke for vane å snu etter press fra opinionen, men denne gangen gjorde han det.

Trump har nå uttalt at han vil holde familiene samlet. Det er en lettelse for alle som ønsker en anstendig migrasjonspolitikk. Men den amerikanske befolkningen er langt fra samlet i migrasjonsspørsmålet. Dype verdikonflikter splitter amerikanerne i både virkelighetsforståelse og posisjoner i migrasjonsdebatten. Noe av det kan vi kjenne igjen fra våre debatter i Europa. Folk flest ønsker jo kontroll på grensene, men ikke til enhver pris. Et sted går grensen også for grensekontroll.

I kjernen av liberale demokratier ligger humanismen og respekten for enkeltindividet. Alle skal ha rett til en sjanse og alle skal ha reelle muligheter til frie liv. Samtidig opplever vi økende migrasjon på tvers av verdensdeler og land med svært ulike muligheter. Strengere kontroll med grensene er ikke Trumps påfunn, det er også Demokratene enige i. Er det mulig å forene en streng migrasjonskontroll med grunnleggende liberale verdier? Og kan vi finne brede kompromisser i en sak som mer enn noe annet splitter våre samfunn nå?

Bakgrunnen for Trumps «nulltoleransepolitikk» er den kraftige økningen i ulovlige grensepasseringer. I lang tid har den irregulære migrasjonen til USA vært dominert av enslige menn fra Mexico, men siden 2014 har hundretusener av migranter fra El Salvador, Guatemala og Honduras strømmet til USA. Mange av dem er barnefamilier. Trump-administrasjonen sier at mange av disse barna ikke kommer med sine egne foreldre, men blir utnyttet av kyniske migranter for å få innpass til USA. Hvor mange det faktisk er snakk om, vet vi ikke, men grensemyndighetene begynte derfor å sikte alle voksne for ulovlig grensepassering og å skille barna fra voksne.

Et sted går grensen også for grensekontroll.

Separasjonen av barn og foreldre skjer, ifølge myndighetene, bare enten hvis myndighetene mistenker at de voksne lyver om at de er barnets foreldre, fordi foreldrene representerer en «trussel» for barnet eller fordi de blir straffeforfulgt. Man kan ikke holde medfølgende barn internert i mer enn 20 dager. Det er avskrekkende, men også brutalt. Likevel er selv ikke en slik praksis helt ny. Også under Obama-administrasjonen ble migranter internert og familier splittet med de samme begrunnelsene. Forskjellen er at Trump begynte å gjøre dette mer systematisk, med en tydelig intensjon om å avskrekke.

Paradokset er at polariseringen skjer på et område der det er bred enighet om mål, men ulike syn på praksis. I USA har det tradisjonelt vært en del overlapp mellom det republikanske og det demokratiske partiet, men de siste årene har politikere fra disse partiene appellert mest til sine egne kjernevelgere og velvillig dyrket polariseringen. På 1990-tallet og tidlig 2000-tallet hadde man et tverrpolitisk flertall for å redusere den voldsomme økningen i ulovlig innvandring (i Europa bruker vi et snillere begrep: irregulær migrasjon). President George W. Bush fikk ressursene han ba om til å redusere tallet og bygge et langt grensegjerde. Men fordi mange migranter gjennom årene hadde klart å ta seg inn til USA, var problemet ikke bare grensekontrollen, men det store antallet «papirløse».

Også under Obama-administrasjonen ble migranter internert og familier splittet med de samme begrunnelsene.

For å rydde opp i dette tok republikaneren John McCain til orde for et amnesti for flere millioner migranter. I 2005 samarbeidet han med den liberale demokratiske senatoren Ted Kennedy for å få dette til, men forslaget ble raskt senket av begge partier. Senere har flere forsøk på reform blitt torpedert. Siden den gang har avstanden bare økt. Og retorikken blitt stadig mer giftig. Demokratenes leder i Representantenes hus, Nancy Pelosi, kalte adskillelsen mellom barn og foreldre «barbarisk». Andre demokrater har gått enda lenger og sammenlignet praksisen med konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig.

I Europa har vi ingen praksis med systematisk internering av migranter og asylsøkere. I Norge har Frp tatt til orde for lukkede mottak for alle asylsøkere, men de står alene om dette. Barnefamilier interneres på Trandum i forbindelse med tvungen retur, men snart skal det opprettes en mer barnevennlig avdeling. Arbeiderpartiet har foreslått elektronisk kontroll av foreldre som alternativ til fengsling av barn, men har ikke fått flertall for det.

Som i USA har migrasjonspresset vært økende også i Europa de siste årene. Foreløpig er det størst fokus på trafikken mellom Libya og Italia over Middelhavet, men etter hvert vil også det økende antallet papirløse skape kontroverser. I Italia har den nye populistregjeringen sagt at de vil deportere en halv million papirløse fra landet. Snart vil også Tyskland ha hundretusener av menn, kvinner og barn med avslag som vil gå under jorden. Massedeportasjoner fra Tyskland og Italia vil ikke være et vakkert syn. Kompromisser om amnesti vil være vanskelige i lys av problemet med økende voldskriminalitet blant migranter.

Massedeportasjoner fra Tyskland og Italia vil ikke være et vakkert syn.

Strategien for ansvarlige partier kan ikke være å kopiere høyrepopulistene, men reformere migrasjonspolitikken og gjøre den mindre brutal og mindre splittende. I stedet for å slippe alle irregulære migranter inn for så å deportere mange av dem etterpå, bør man ha en mer regulert flyktningpolitikk. Det forutsetter bedre kontroll med grensene, som igjen forutsetter bedre internasjonalt samarbeid. De reelle flyktningene plukkes opp og hentes inn via trygge og forutsigbare prosesser. Det er lite bråk rundt kvoteflyktninger. Det er mangelen på kontroll, eller brutale kontrolltiltak som skaper splittelse og polarisering. Det ga Trump oss et eksempel på denne uken. Med mindre alle sider finner bedre løsninger for mer effektiv grensekontroll og asylpolitikk, ligger forholdene til rette for ytterligere polarisering.

Mer fra Kommentar