I etterkant av Per Sandbergs kjærlighetsferie i Iran er også landets lovverk knyttet til sex, samliv og ekteskap blitt debattert. I Dagbladet 2. august skrev Mina Ghabel Lunde: «I Iran kan ikke en mann og kvinne ha sosial omgang alene med mindre de er gift. Følgelig kan ikke en iransk (eller iranskættet) kvinne reise eller bo på hotell sammen med en mann, uten å fremvise godkjent vigselsattest». Hun fortalte at hun selv var blitt arrestert for «å sitte i en bil sammen med en jevnaldrende mannlig slektning».
Det er bra at situasjonen i Norge er en helt annen. Men kanskje overdrives forskjellene? For heller ikke i Norge kan voksne mennesker ordne sitt samliv og sitt sexliv nøyaktig som de selv vil. Heldigvis.
Da samboerskap vokste frem som en vanlig samlivsform for noen tiår siden, kalte mange dette for «papirløse ekteskap». Ideen var nok at samlivet utelukkende angikk de to som levde sammen. Hvorfor skulle man ha papir på kjærlighet? Og var det en privatsak hvordan folk ordnet sine samliv?
I dag ser vi imidlertid at samboerskapet omgis av lover og regler. Staten trenger å vite om våre samliv fordi både ekteskap og samboerskap gir plikter og rettigheter. Ikke minst gjelder dette økonomisk. En enslig forsørger får mer støtte fra staten enn den som er i et parforhold. Og en student kan få problemer med Lånekassen hvis vedkommende skjuler sitt samboerskap.
Like fullt tenker de fleste av oss at staten bør være forsiktig med å blande seg for mye opp i hvordan voksne mennesker ordner sine samliv. Vi ønsker jo ikke iranske tilstander. Så hvor går den nøyaktige grensen for hva norsk lov bør regulere?
Jeg synes ikke et slikt spørsmål bare er enkelt å besvare. Riktignok er de fleste nordmenn, i en eller annen grad, politiske liberalister. Vi tenker at folk bør få lov å gjøre som de vil så lenge ingen andre rammes.
Utfordringen er at menneskers samlivsvalg – og indirekte seksuallivet vårt – raskt får betydning for andre enn de som er direkte involvert. For eksempel fører utroskap ofte til at samliv går i stykker. Og da rammes vi alle. Skatteinntektene blir redusert, og staten får økte utgifter (direkte, for eksempel på grunn av dobbel barnetrygd, indirekte i form av for eksempel sykemeldinger).
Vi bør drøfte om det, tross alt, er for enkelt å skille seg.
Mange blir også direkte berørt av en skilsmisse. Skiller naboene dine seg, kan det hende barna deres vil komme foran dine barn i barnehagekøen. Er du arbeidsgiver, vil en skilt ansatt med forsørgeransvar ha rett til dobbelt så mange dager hjemme med sykt barn.
Men i aller størst grad rammes barn når foreldre skiller lag. Det er en selvfølge at staten bør bry seg som barns situasjon. Derfor sier da også norsk lov mye om hvordan barn skal ivaretas når en familie splittes opp. Blant annet må foreldre som tar ut skilsmisse til megling hvis de har barn under 16 år (noe som også innebærer kostnader for staten).
Noen tenker kanskje, på bakgrunn av det jeg her skriver, at jeg ønsker et forbud mot utroskap. Det stemmer imidlertid ikke. Det skyldes flere forhold.
For det første har jeg en viss tro på politisk liberalisme når temaet er menneskers samliv. Derfor skjelner jeg mellom etikk og juss. Antagelig tenker jeg omtrent som de fleste – uavhengig av livssyn – om utroskap. Det er etisk forkastelig, men bør ikke forbys.
---
KJØNNSLIV
Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp.
Spaltistene er Kristin Fridtun, Espen Ottosen, Nora Mehsen og Kyrre Wathne.
---
For det andre finnes flere ulemper ved å gjøre utroskap straffbart. Sjansen ville ha vært stor for at de mest ressurssterke ville sluppet unna. Mange klarer jo å skjule sine sidesprang. Dessuten går det an å svikte sin ektefelle på flere alvorlige måter enn ved seksuell utroskap. Å lovregulere slikt er vanskelig.
Mitt ønske er primært å avvise myten om at våre samliv bare skal sees på som en privatsak. Så enkelt er det faktisk ikke. Derfor trenger vi gode debatter om hvordan norsk lov bør regulere våre samliv – uten å bedrive dyneløfting og krenke privatlivet.
Blant annet bør vi kunne drøfte om det, tross alt, er for enkelt å skille seg. Det er altså slik at jeg kan ha verdens beste ektefelle, ha lovet troskap for Gud og mennesker, ha fire barn og likevel stikke av i morgen. Alt staten da krever er et års separasjon (og en time megling hvis jeg har barn) før jeg kan gifte meg igjen. Men samboer kan jeg faktisk bli dagen etter.
Bør det være slik? Og er det rimelig at staten skal ta store deler av regningen når Ola stikker av fra Kari fordi han syntes Eva var mer interessant å leve med?