---
KJØNNSLIV
Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp.
Spaltistene er Kristin Fridtun, Espen Ottosen, Nora Mehsen og Kyrre Wathne.
---
Knut Arild Hareide har vært en imponerende politiker dette året. Helt siden han sto opp imot Sylvi Listhaug i mars, noe som endte i hennes ministeravgang, har han demonstrert et lederskap der moral og anstendighet har vist veien – fremfor blind maktsøken.
En god stund var jeg selv så forført av at Hareide tok stilling at jeg nesten vurderte å bli støttemedlem i KrF. Nesten. Så har den siste tidens debatter om spiralnekt og innskrenkninger i abortloven minnet oss på det vi egentlig har visst hele tiden – KrF er og blir et kvinnefiendtlig parti i flere spørsmål. Dette er viktig å huske på – også for Arbeiderpartiets del – som Hareide nå har strukket hånden ut til.
«Alle må gi og ta», uttalte Solberg til VG i forrige uke, idet hun annonserte at hun var villig til å forhandle med KrF om å gjøre endringer i abortloven. «Hvis KrF konkluderer med at de vil forhandle for å komme inn i regjeringen, er det naturlig at de får sette et verdi-preg på en felles plattform med saker som er viktige for dem».
Men det er ikke sant at det er alle som må gi. For det er kvinner som blir satt i en posisjon der de må gi vekk sine rettigheter. Eller snarere – de blir satt i en posisjon der de potensielt blir fratatt dem.
Omformulert betyr Solbergs uttalelse at hun er villig til å hive kvinnekroppen under bussen, i et forsøk på å klore seg fast til sjefsstolen. Leflingen med fundamentale rettigheter er imidlertid alt annet enn sofistikert politisk forhandling – det er kynisme i sin enkleste form. Det er nemlig statsministerens politiske liv, snarere enn ufødt liv, som hun nå kjemper for.
Villigheten til å gjøre sårbare kropper til forhandlingskort er nettopp det bekymringsverdige i situasjonen. Trenden til å anvende disse kroppene til egen politisk vinning, enten det er snakk om kvinner, svarte, skeive eller personer med migrantbakgrunn, er også utbredt i flere europeiske land. Utnevnelsen av den konservative høyesterettsdommeren Brett Kavanaugh tidligere denne måneden kan også føre til at abortrettighetene i USA strupes inn. I et slikt klima tar Solbergs hestehandel seg dårlig ut, spesielt som såkalt «likestillingsnasjon».
Villigheten til å gjøre sårbare kropper til forhandlingskort er nettopp det bekymringsverdige i situasjonen.
Nå som kvinnekroppen igjen ligger på forhandlingsbordet her i Norge, undrer jeg over hvilke andre av mine grunnleggende rettigheter Solberg er villig til å bytte bort for å holde seg ved makten. Hva med retten min til å gifte meg med den jeg elsker, også om det er en kvinne? For det ser ut til at tilgangen jeg og mange andre mennesker har til å kunne leve gode og fulle liv, er noe som kan opp- eller nedjusteres, avhengig av maktsøkende partiers eget forgodtbefinnende.
Vi skal uansett ikke se bort fra at statsministerens lusne fremstøt kan gi avkastning for hennes tenkte regjeringsprosjekt. Neste uke får vi vite hvor moralske og anstendige KrF egentlig er, når de på et ekstraordinært landsmøte skal votere over om de skal inn i regjering eller ikke, og i så fall – hvilken side de ønsker å regjere med.
Uavhengig av hvilken regjeringskonstellasjon vi ender opp med fremover, er situasjonen vi står overfor en viktig påminner om at verden ikke alltid går fremover. En rettighet som er kjempet frem, er også en rettighet som kan bli tatt fra oss. Men, som vi viste på kvinnedagen i 2014 da reservasjonsretten ble forsøkt innført, det skjer ikke uten kamp. 8. mars er ikke bare én dag i året, det er hver dag. Og denne gangen, som sist, skal ermene våre være brettet opp. For noen ting er bare ikke oppe til forhandling.