Nostalgi står ikke særlig høyt i kurs blant samtidens liberale demokrater. Det assosieres med sødmefylt sentimentalitet, kitsch, og i mer politisert sammenheng; reaksjonær og manipulerende lovprisning av fortiden. Men nå som vi går inn i den mest nostalgi-befengte tiden på året, er det grunn til å dvele litt ved fenomenet.
Nostalgi er en slag hjemlengsel, hevder Karin Johannisson, som har skrevet en innsiktsfull bok om temaet – Nostalgia; en känslas historia.
Begrepet ble opprinnelig utmyntet på 1600-tallet som den smerte man kjenner ved å befinne seg i eksil. Unge mennesker var særlig mottagelig for denne tilstanden. Menn i militæret. Man lengtet hjem til moderlig omsorg. «Hjem» ble assosiert med barndom: en unik tilstand av opprinnelighet.
Hjemlengsel og hjemløshet er andre ord for manglende tilhørighet og kan ha geografiske, kulturelle, sosiale og emosjonelle dimensjoner. Livsform, fellesskap og landskap svarte den kalde krigens flyktninger i Vest-Tyskland da de ble spurt om hva de savnet mest på 1950-tallet. En studie av skandinavisk-amerikansk immigrantlitteratur fra årene 1870–1940 viste at ¾ av alle publiserte dikt handlet om hjemlengsel.
¾ av alle publiserte dikt handlet om hjemlengsel.
Hjemløshet har en tendens til å gjøre folk mer sårbare. Men også til tider mer kreative. Verdenslitteraturen er full av eksilanters urolige sjeler. Ibsen, Naipaul, Rushdi, Kundera og mange andre har brukt spenningen mellom hjemlighet og fraværets savn som kilde i forfatterskapet. Internasjonalisten Edward Said skriver kraftfullt i essayet Reflections on Exile at man aldri kan komme over den type sorg eksilet bringer med seg.
Hjemlengsel har opptatt meg i mange år, næret av egne opplevelser og interessen for innvandring – for utenforskap og tap av hjemlighet. Vi vet at innvandring er forbundet med eksistensielle prosesser; rotløshet, smerte og lengsler.
Tap av hjemlighet kan også oppstå i egen kultur. Dette er kjent stoff blant eldre som lever i verden av i går, men fremmedgjøring i egne omgivelser kan også treffe andre samfunnsgrupper. Orhan Pamuk beskriver tilstanden «hüzun» i boken Noe fremmed i mitt sinn: en melankoli eller sorg som oppstår når store samfunnsmessige endringer finner sted i løpet av kort tid.
En av de vakreste beskrivelsene av denne følelsen kan vi finne i nylig avdøde Jan Jakob Tønseths novelle «Baudelaire og svanen». Novellens fortellerstemme er en seniorstipendiat som skal arbeide med en avhandling om begrepet stedstap: et forsøk på å beskrive entreprenør Haussmanns radikale renovering av Paris by i årene 1853-1870, belyst ved Baudelaires dikt «svanen». Stipendiaten ønsker å vise de menneskelige omkostningene ved stedstap. Diktet beskriver en landflyktig svane, som lider ved at tidene forandrer seg. Denne svanen «lepjet i seg vann fra rennestenen, tørst og forkommen og fylt av hjemlengsel, fylt av det fraværet dens hjemstavns skjønne innsjø hadde levnet. Reddsomheten setter seg. Den tar taleevnen fra deg. Du ser deg omkring i rommet. Det er ingenting der som angår deg. Den tar fuglesangen fra deg. Og barnas glade latter. Den tar solnedgangen fra deg. Den tar nord og syd fra deg, og solen og månen og de tolv stjerner.»
Det slår meg i dagens samfunn at stedstapet rammer i to leirer samtidig, både hos nykommere og hos de innfødte. Begge sider føler at de taper noe vesentlig. Trolig forklarer det noe av spenningsnivået i innvandringsfeltet. «Hjemlengselen» kan oppstå som en forsvarsmekanisme – med politisk sprengkraft.
Nostalgi er et tvetydig kulturelt fenomen. En bittersøt tilstand, selekterte minner, eskapisme og illusjoner. Men fenomenet representerer også en innramming av livshistorie og gir kontakt med livsløpet. Julen minner oss om dette hvert år. Tid for familistisk hygge. Tid for sorg og melankoli.
Home for Christmas – hjem til jul.