Det internasjonale friidrettsforbundet annonserte i høst at de utsetter en regelendring som har vært varslet en stund: at noen kvinnelige utøvere må gå på p-piller for å få konkurrere.
Det høres jo litt rart ut at et idrettsforbund skal blande seg opp i hva slags prevensjon utøverne bruker, men bakgrunnen er at noen utøvere har det som kalles hyperandrogenisme, som betyr at de har mye høyere testosteronnivå enn kvinner flest. Testosteron har etter all sannsynlighet en vesentlig effekt på prestasjon, og det er dermed vanskelig for kvinner med normalt testosteronnivå å konkurrere med dem. P-piller senker testosteronnivået, og nøytraliserer denne fordelen.
Den mest kjente utøveren med høyt testosteronnivå er kanskje sør-afrikanske Caster Semenya, som har vunnet en rekke gullmedaljer på mellomdistanse. Hun slo igjennom så ettertrykkelig i 2009 at det ble stilt spørsmål ved om hun egentlig var mann, og hun ble bedt om å ta en kjønnstest. (Du kan se henne knuse konkurrentene her.) Av hensyn til hennes privatliv ble ikke resultatet av kjønnstesten publisert, men regelendringen om testosteronnivå sees i sammenheng med henne.
Saker som Semenyas ser ut til å utfordre kategoriene kvinne og mann. De ble også brukt som eksempel i en lederartikkel i det prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftet Nature, med tittelen «US proposal for defining gender has no basis in science». Her hevdes det blant annet at kjønn er mer komplisert enn bare kategoriene kvinne og mann, og best kan forstås som et spektrum.
Ketil Slagstad, medisinsk redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening, fulgte nylig opp med en artikkel kalt «Ikke begge. Alle kjønn». Han peker på at systemet for å bestemme kjønn ikke er så enkelt som man tidligere trodde, og at det fødes barn der det ikke er samsvar mellom X/Y-kromosomer og kjønnsorganer. Av dette trekker han konklusjonen at tokjønnsmodellen «ikke finner støtte i biologien».
Tunge vitenskapelige autoriteter skaper altså et inntrykk av at 1) kjønn er et spektrum, og 2) vi biologisk sett like gjerne kunne operert med tre eller flere kjønn.
Men dette er grovt misvisende.
Kjønn er biologisk sett et system for reproduksjon. For å lage et nytt individ trengs én av hver type. Å si at denne modellen har god støtte i biologien er en underdrivelse: det er vanskelig å tenke seg noe som har bedre støtte i biologien enn tokjønnsmodellen, i hvert fall hvis vi holder oss unna sopp og bakterier. Det er riktignok en del arter som er hermafroditter, men selv hos dem er distinksjonen mellom hunn og hann fundamental.
For å konkurrere som kvinnelige friidrettsutøver i visse grener, må du, med den nye regelen, ha et testosteronnivå under fem enheter per liter blod. Normale kvinner ligger under to, normale menn over syv. Dette er distribusjoner uten overlapping, til forskjell fra for eksempel høyde, der mange kvinner er høyere enn en gjennomsnittlig mann. Caster Semenya er ikke bare en utypisk kvinne; hennes hormonproduksjon er kvalitativt annerledes enn andre kvinners.
Avhengig av hvilken definisjon man bruker, kan noe sånt som 99,98 prosent av oss greit klassifiseres som mann eller kvinne ved fødselen (i Norge fødes det årlig 12–15 barn med uklare kjønnskarakteristika). Et spektrum er helt feil analogi her. Et riktigere bilde er at vi havner i én av to bøtter, men at noen få treffer litt skeivt på kanten.
Et spektrum er helt feil analogi her. Et riktigere bilde er at vi havner i én av to bøtter, men at noen få treffer litt skeivt på kanten.
Å lage en organisme er ingeniørkunst som er så komplisert at det vil ta oss århundrer å forstå den fullt ut. Det er et mirakel at det vanligvis går så bra som det gjør. Men feilvare er vi alle sammen, i større eller mindre grad – sånn går det når en organisme med tre milliarder DNA-basepar skal bygge seg selv. De fleste har bare små skavanker og usynlige mutasjoner. Noen ganger går det galt med leveren eller immunforsvaret, andre ganger går det utover kjønnsorganer eller hormonsystemet.
Kjønn er en sentral identitetsmarkør. For de aller fleste er den avklart og ukomplisert. Men systemet for kjønnsbestemmelse er intrikat, og i noen tilfeller blir altså resultatet utypisk. Det er ingen stor ekstrabyrde for samfunnet å sørge for at livene til dem det gjelder ikke blir mer strevsomme enn de trenger å være. Derfor er det bra at samfunnet inntar en mer romslig holdning til kjønnskategorier, der biologi bare er ett aspekt.
Men vi må klare å gjøre dette uten å gå på akkord med vitenskapelig etterrettelighet. Å gi inntrykk av at biologisk kjønn hos mennesker er en flytende størrelse er kanskje velment, men det er ikke riktig.