For tiden reiser Hannah Helseth og jeg rundt og snakker om Det jeg skulle sagt, vår håndbok mot seksuell trakassering. Vi har møtt mange menn som har lyst til å delta i kampen mot seksuell trakassering, men lurer på hva de skal gjøre. De burde ikke mangle forbilder. Under arbeidet vårt har vi funnet mange rollemodeller å velge mellom, roller som utkrystalliserte seg allerede under metoo. Vi har kalt dem ridderen, lytteren, den angrende synderen, solidaritetsforkjemperen, lederen og den utsatte.
Den kanskje tydeligste ridderen under metoo var Alexander Schau, som formulerte et sviende oppgjør med trakasserende menn og medskyldige ledere på Twitter i november 2017. En av disse tweetene lød: «Vi vet hvem dere er. Vi har snakket sammen. Vi vet hvem som har utført handlingene og vi vet fryktelig godt hvilke ledere og mellomledere som har skjøvet dette under teppet i alle disse årene. Nå er deres tid forhåpentligvis over. Vinteren kommer.» [1]
Den kanskje tydeligste ridderen under metoo var Alexander Schau
Et artig eksempel på en lytter er forfatter Arne Berggren, som på kort tid tok en helomvending i synet på metoo. 12. november 2017 plasket han rett uti det under overskriften «Hvor er de kvinnelige svina?»: «Menn er trash til tider, men kvinner har sluppet påfallende lett fra det, vil jeg påstå. Skal vi godta at noen sier at de var redd for å si fra om overgrep av hensyn til karrieren sin, i 2017?» [2] Etter at innholdet i #stilleforopptak-kampanjen publisert i Aftenposten, beklaget Berggren ytringen, og innrømmet at det sto langt verre til enn han først trodde. Nå tok han et oppgjør med angrepene på hans kritikere, som han mente hadde rett. «Når en ung student får voldelige og seksualiserte trusler etter å ha sablet ned min Ytring, er det bare et bevis på at vi har et godt stykke igjen før vi er der vi bør være.» [3]
Selv om lytteren sjelden får like mye kred som ridderen som bekjemper kjeltringer for å redde jomfruer i nød, er det en mer krevende rolle å ta. Å lytte til kritikk krever at man ser nøye på seg selv, og tar ansvar for det man ser. En annen slik selvrefleksiv mannsrolle under metoo var den angrende synderen, som legen Pål Gulbrandsen inntok med bravur. I en kronikk i Aftenposten fortalte han om sin tid som ung lege, da han sjekket opp underordnede i stor stil uten å skjønne hva slags makt han hadde over dem. Her tok han et oppgjør med maktblindheten menn i posisjoner utvikler fordi ingen tør å ta til motmæle mot oppførselen deres, og argumenterte for at ledere må få bedre opplæring i relasjoner. [4]
En selvrefleksiv mannsrolle under metoo var den angrende synderen
En mannsrolle man ikke kommer utenom i kampen mot seksuell trakassering er solidaritetsforkjemperen. Et godt forbilde er Jonas Bals i LO, som organiserte et solidaritetsopprop mot seksuell trakassering for menn i fagbevegelsen. [5] Det at mange menn stilte seg på kvinnenes side under metoo var viktig for kampanjens gjennomslagskraft, fordi de fikk flere til å lytte. Men man trenger ikke stå på barrikadene for å vise solidaritet; det viktigste er hva man gjør i hverdagen. Et problem med trakassering og mobbing er at den som blir utsatt, ofte legger skylden på seg selv, med alt det medfører av skam og stress. Det er mye lettere å håndtere dårlig behandling om noen har ryggen din. Menn som følger med og sier ifra når noen går over streken kan både redusere mye av skadevirkningene og bidra til at flere tenker seg om før de trakasserer noen.
Mannlige ledere som bruker sin posisjon til å bekjempe seksuell trakassering på arbeidsplassen har vi sett flere gode eksempler på under metoo. En personlig helt er kaptein Hans Kristian Felde ved Krigsskolen, som har tatt initiativ til grundig opplæring av Forsvarets fremtidige ledere om seksuell trakassering. Rundt om i det ganske land har mange ledere gjort undersøkelser, fått på plass varslingsrutiner, satt i gang opplæring, og så videre. Siden mange menn søker seg til lederroller, burde disse oftere bli løftet frem som forbilder.
Metoo har også gjort det lettere for menn å innta rollen som den utsatte. Kampanjen åpnet opp en samtale om erfaringer og handlinger som de fleste jenter kjenner fra damedoen. Menn, derimot, har tidligere hatt lite tilgang til det samme språket eller den gjensidige solidariteten som finnes i slike kvinnerom. Noen av mine største metoo-helter er mennene som tør å vise at de også er seksuelt sårbare og har opplevd krenkelser. Jeg skal ikke nevne navn, men de som har delt sine historier under mine foredrag om seksuell trakassering bør klappe seg selv på ryggen. De er hjertelig velkommen i den store klubben.
Noen av mine største metoo-helter er mennene som tør å vise at de også er seksuelt sårbare
I tillegg til at alle disse mannsrollene er viktige i arbeidet mot seksuell trakassering, bidrar de til å knuse myten om at metoo er en krig mellom kjønn. Denne tolkningen var langt mer utbredt i offentligheten da kampanjen startet enn den er i dag, men den ser ikke ut til å ha avtatt noe særlig i sosiale medier. Tatt i betraktning at ingen i metoo-debatten anklaget menn som kjønn, virker hele tankegangen litt søkt. Den er likevel verdt å ta på alvor, fordi den illustrerer hvor frontlinjen i debatten om seksuell trakassering står i dag: mellom dem som mobiliserer til kjønnskrig, og de som kjemper for bedre relasjoner og et sunnere arbeidsliv.
Kjønnskrigens mannsroller er langt mer begrensende, og temmelig puslete, i forhold til metoo-bevegelsens. Her finnes det bare to: Bagatellisten og alarmisten. Når bagatellisten hører begrepet seksuell trakassering, tenker han på flørting, fleiping og ellers helt vanlige ting. Og noen må jo si det: «Er det ikke lov å flørte mer?». Det er bare fint at de spør, så vi får klargjort hva som er forskjellen. I alarmistens hode dukker det opp skrekkscenarioer av mulige konsekvenser en anklage om seksuell trakassering kan føre med seg. Og om ordene «heksejakt» og «gapestokk» er vel forslitt, må jo noen ta kampen for rettssikkerhet for de anklagede. Disse rollene har sin verdi, men siden de ikke anerkjenner problemet med seksuell trakassering, forblir de passive tilskuere til den samfunnsomveltningen som nå finner sted. De ekte heltene er de som bidrar aktivt og konstruktivt til endring.
Kjønnskrigens mannsroller er temmelig puslete
Anja Sletteland er samfunnsgeograf.