«Jeg skal være bad guy, og dere skal alle være mine medsammensvorne». Mange så hvordan hun spilte rollespill for de fremmøtte under en høring i Kongressen, for å avsløre hvor sårbart det amerikanske politiske systemet i USA er. Saken hun ville belyse, var hvordan økonomiske interesser kan kjøpe politisk innflytelse og drive skjult valgkampfinansiering, uten å bryte loven. «Halvparten av dere i rommet er vel uansett enige i at jeg er bad guy», la hun til.
BBC (Radio 4) spurte 22. januar i år om Alexandria Ocasio-Cortez (eller AOC, som hun gjerne forkortes), er «millennium-generasjonens første politiske ikon». Flere har fulgt opp interessen. Tom Perez, formannen i Det demokratiske partis nasjonale komité, har allerede utropt henne til «fremtidens ansikt for det demokratiske partiet». Michael Moore mente hun i praksis er venstresidens nye leder. Netflix skal etter sigende ha punget ut 10 millioner dollar for rettighetene til å lage dokumentar om henne.
Hun har så vidt rukket å innta sitt sete i Representantenes hus, for New Yorks 14. distrikt for Demokratene, før hun er blitt en av de mest kjente politiske ansiktene i USA. Hun er tidenes yngste kvinne i kongressen noensinne – etter en vellykket grasrotkampanje i Queens. Også i Norge er det blitt fattet interesse for den ferske kongresskvinnen som i popularitet i sosiale medier kun er slått av president Trump. På Instagram har hun 2,3 millioner følgere, på Twitter er tallet over tre millioner.)
Klippet ble enormt populært, men ironisk nok beviser det jo bare at Trumps mest ivrige støttespillere bryr seg veldig.
Hun fronter progressiv politikk som faller i god jord hos en venstreside som befinner seg i Post-Trump-Stress-Disorder. Men det er egentlig ikke spesielt oppsiktsvekkende saker fra progressive deler av det demokratiske partiet. Det dreier seg om drastiske skatteøkninger for de aller rikeste, eller å gjøre amerikansk industri og samfunn utslippsnøytralt i løpet av ti år.
Reaksjonene AOC vekker hos sine politiske motstandere, er derimot spesiell. Det virker ikke å dreie seg om hva hun er i stand til å få til politisk, men på latterliggjøring. På en forunderlig måte, er det som om hun ikke blir tatt på alvor – at mest mulig eksponering bare vil tjene til å undergrave henne på sikt.
Kommentatorer på Fox News og konservative nettkrigere, slik som Ben Shapiro, Chicks on the Right eller Turning Point USA, ynder å bruke AOCs siste uttalelser for å underminere den nye venstresiden. Det kan være Green New Deal, som hun har frontet, Israel-kritikk, eller forsøk på å undergrave hvor fattig hun faktisk vokste opp. Tidvis blir det parodisk, som da en gammel college-film av henne som danser på et tak (for øvrig, temmelig bra) ble forsøkt brukt mot henne.
Det hittil verste vedhenget, er uttalelsen hennes på et 60 minutes intervju, hvor hun sa noe som kan tolkes i retning av at det er viktigere å ha moralsk rett enn å snakke sant. Det er i alle fall dette som ble spinnen mot henne.
Den eneste som har vist henne likegyldighet så langt, er Trump selv, som fnøs «who cares?» når han ble konfrontert med at hun hadde omtalt ham som rasist. Klippet ble enormt populært, men ironisk nok beviser det jo bare at Trumps mest ivrige støttespillere bryr seg veldig.
AOC treffer åpenbart en nerve.
Bekymringene hun tar opp, det være seg klimaspørsmål, økende sosiale forskjeller eller korrupsjon i politikken kan ikke avfeies. Det er lite som tilsier at dette er bekymringer som kommer til å bli borte av seg selv. Noen på høyresiden, slik som Karl Rove, har sett problemet, og mener det er sakene som bør diskuteres, ikke personen AOC.
Inntil noe slikt skjer, er det sannsynlig at AOC faktisk vil holde seg som «millenniums-generasjonens første politiske ikon». Hun er for ung til å ha rukket å gjøre mye galt fra før, og for dyktig i sosiale medier til å miste offentlighetens oppmerksomhet.
AOC treffer åpenbart en nerve. Kanskje er det fordi hun er et negativt speilbilde av Trump, i alt fra utseende, stil og meninger. Det er trygt å anta at hun vil fortsette å vokse i Det demokratiske partiet fremover. Hun har havnet på en spiral av oppdrift, hvor motstand og sympati bygger hverandre opp.
Det ryktes at det er blant sine egne, erfarne demokrater i Kongressen, man finner størst vilje til å tie henne ned. Men er det noe Donald Trump har bevist, så er det at gamle portvoktere ikke lenger duger i sosiale medier-tidsalderen.