To have one's cake and eat it too – å få i både pose og sekk, om enn det virker ulogisk – var en vesentlig del av repertoaret da Storbritannia innledet forhandlinger om å tre ut av EU våren 2017. Daværende utenriksminister Boris Johnson erklærte med sedvanlig ironi at hans syn på kake var «pro having it and pro eating it». Det ble tidlig klart at EU ikke hadde helt samme tilnærming. Britene ville vinne tilbake full suverenitet, begrense innvandring og samtidig beholde sømløs markedsadgang til EU. Det så vanskelig ut da og gjør det fortsatt.
---
Veien ut av EU
Hva kan britene forvente seg etter EU-exiten? Hvordan vil EU se ut uten Storbritannia? Og hvorfor skaper brexit så mye hodebry for statsminister Theresa May?
Disse spørsmålene vil Øivind Bratberg, førstelektor ved Institutt for statsvitenskap ved UiO, forsøke å besvare ukentlig frem til den endelige brexit-avgjørelsen.
[ Alle artiklene kan leses her. ]
---
Gjennom disse to årene har den britiske regjeringen beveget seg rykkvis mot det som har vært EUs krav til en utmeldingsavtale. Samtidig har de vanskeligste trefningene ikke vært bak lukkede dører i Brussel men for åpen scene i det politikkens teater som Underhuset i London kan være. Statsminister Theresa May forvalter en parlamentsgruppe like bred som debatten selv. Den ene utposten befolkes av dem som har ventet i tiår på å bryte hardt og kontant med EU. På motsatt hold står de som betrakter utmeldingen som et miserabelt feilgrep og ser skadebegrensning som sin viktigste oppgave.
Legg så til at det eneste reelle samarbeidet regjeringen har fått i stand med andre partier er med det nordirske unionistpartiet DUP. Avtalen sikrer overlevelse for Mays mindretallsregjering, men i brexit-spørsmålet har avhengigheten gjort alt verre. DUP står klart og kontant for brexit, men representerer et Nord-Irland der flertallet (og især katolikkene) stemte for fortsatt EU-medlemskap, uten at deres syn kommer klart til uttrykk i London. Alt dette i en situasjon hvor forholdet mellom Nord-Irland og Irland, der EUs yttergrense skal gå, har vist seg som den aller vanskeligste knuten å løse.
Her og nå, fire uker før brexit-datoen, er det vanskelig å se for seg noen vei ut av uføret. I januar ble Mays utkast til utmeldingsavtale stemt ned så det ga gjenlyd i Underhuset. I dag er det likevel det samme utkastet som er Mays fremste håp. Det forhandles fortsatt om et tillegg som skal sikre en at nødløsning for den irske grensen ikke får vare evig. Det er denne nødløsningen, som holder Storbritannia inne i EUs tollunion, som har vakt størst harme hos kjernen av EU-skeptikere i det konservative partiet.
Problemet for May er at avtalen ble kritisert også av helt andre enn disse. Avtalen er ydmykende og dysfunksjonell, blir det hevdet, også fra dem som slett ikke ønsket Storbritannia ut av EU. I stedet for å få i pose og sekk har regjeringen endt opp med en slags husmannsstatus; formelt selvstendig, men i praksis prisgitt Brussels direktiver. I alle fall dersom man skal beholde noe som ligner en direkte markedsadgang til EU, og dersom man ønsker en rimelig sømløshet mellom Nord-Irland og republikken sør for grensen.
Men alternativene, da? Brexit uten noen avtale er et sprang ut i mørket som bare et lite mindretall av halsstarrige ønsker seg. Opposisjonspartiet Labours oppskrift trekker i motsatt lei, mot et tettere forhold til EU med permanent tollunion og forpliktelser på områder som arbeidsliv og miljø. Det finnes heller ikke noe parlamentsflertall for det, og som en konsekvens har partiet omsider beveget seg til neste skanse: en ny folkeavstemning, hvor ja til fortsatt EU-medlemskap skal være et alternativ.
I tre påfølgende dager i midten av mars skal Underhuset først få stemme over Mays reviderte avtaleutkast. Dersom det faller, stemmes det over brexit uten avtale. Dersom også dette stemmes ned, kommer voteringen om hvorvidt London skal be Brussel om ytterligere betenkningstid før utmeldingen trer i kraft.
Frykten for en brexit uten avtale har inntatt parlamentets grønne benker. Mays håp er at frykten er stor nok der ved kanten av stupet til at et flertall vil slutte seg til avtalen, om enn mange vil holde seg for nesen i det de gjør det. Per i dag er det vanskelig å se at det skal skje. Men det er også vanskelig å se at noe annet alternativ bærer med seg noen større lovnad. At det skal holdes en ny folkeavstemning, er fremdeles usannsynlig. Foruten å få et flertall i Underhuset til å støtte en slik plan, behøves også tid og mot til å gjennomføre den.
Fire uker før D-dagen mangler landet som skal melde seg ut av EU en klar plan. I det kaotiske feltet på oppløpssiden er det først og fremst armer og ben å se. Fra sidelinjen høres et lavmælt rop om tydeligere ledelse, hevede blikk og renere trav. Kanskje når ropet frem i mars.