---
KJØNNSLIV
Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp.
Spaltistene er Kristin Fridtun, Espen Ottosen, Nora Mehsen og Kyrre Wathne.
---
Det er ikke mye hold i bekymringen om at metoo har sporet av og blitt en gapestokkampanje, som dømmer menn til en evig tilstand av utenforskap og arbeidsløshet.
Varslingssakene mot Trond Giske var knapt arkivert, før han sto trippende klar til å være en del av den politiske varmen igjen. Samtidig sto hans allierte partifrender med åpne armer for å ta ham imot.
Optimismen jeg har hatt om at det finnes et «før» og et «etter» metoo, at tiden for å se gjennom fingrene for maktmisbruk er forbi, kunne blitt lunken av mindre. Oftere enn at menn mister posisjonene sine på grunn av avsløringer om moralske overtramp, skjer det at de beholder dem – på tross av overtrampene.
Forsøket på politisk comeback som vi nå ser hos Giske, handler om en insistering på å holde på den samme makten som muliggjorde ugjerningene i utgangspunktet. Hvilken anger eller selvinnsikt ligger i overbevisningen om at folket vil klare å glemme maktmisbruket hans, så lenge den politiske dampveivalsen får fortsette å rulle som om ingenting har skjedd?
Selv er jeg ikke overbevist om at Giske kan ha tatt innover seg hva handlingene hans virkelig har betydd, hverken overfor menneskene han har krenket eller oppført seg upassende mot, eller for hans egen karriere. Mangelen på bluferdighet som ligger i hans karrieremessige fremstøt, vitner om at det ikke er moralsk gjenoppstandelse han er ute etter, men en posisjonell gjenoppstandelse. Det vil si: en gang maktsøkende, alltid maktsøkende.
Vi er ingen frådende mobb, vi er folket.
Selvsagt er det mulig at mennesker som har utvist dårlig dømmekraft og utført krenkelser faktisk klarer å innse sine feil og aldri gjentar dem. Det er også slik at tillitsvalgte som har driti seg ut moralsk sett fortsatt kan gjøre en god jobb. I hvert fall i teoretisk forstand. For dette handler hverken om påstander om manglende arbeidsevne eller skyldspørsmål ut ifra et juridisk perspektiv. Situasjonen vi snakker om nå er større enn mennesket Trond Giske.
Politikken lever nemlig sitt eget liv, et liv som er tuftet på at borgere skal oppleve at de vi delegerer makt til er ålreite mennesker som vi skal kunne stole på. Tillitsvalgte vurderes derfor etter en mer fininnstilt vektskål enn resten av oss fordi grunnmuren i deres virke avhenger av noe så subjektivt som våre vurderinger av deres godhet og pålitelighet. Intet godt skussmål fra folket, intet tillit. Uavhengig av hva som måtte være innenfor og utenfor i objektive termer.
Motstanden mange har mot metoo-mennenes tilbakekomst bør derfor ikke leses som en sadistisk heksejakt, der krenkerne avkreves å betale for sine synder til evig tid. Vi er ingen frådende mobb, vi er folket. Og folket trenger å stole på at de vi skjenker makt til, ikke skusler den bort i jakten på seksuelle eventyr – eller mareritt.
Å være tillitsvalgt er ingen rettighet, men et privilegium.
Hva bør så politikere gjøre, dersom de har begått moralske overtramp og krysset grensen for god seksuell anstendighet? Hvordan ser han ut, en metoo-mann som vi kan klare å tilgi?
Vel, la oss starte med at tillit ikke er noe som gjenoppstår av seg selv dersom man forsvinner fra radaren i noen måneder. Tillit er noe man gjør seg fortjent til. Det krever tid, ydmykhet, selvransakelse og reell endring. Noen ganger er den umulig å vinne tilbake, og slik skal det også være. Å være tillitsvalgt er nemlig ingen rettighet, men et privilegium.
Og om det er ett råd jeg ønsker å womansplaine til Giske, er det at han bør ta seg en kalddusj, legge fra seg skylappene og bevege seg et kraftig steg tilbake. Han har nemlig ikke gjort seg fortjent til å jobbe i min tjeneste.