Det er få artister som har betydd mer for meg enn Michael Jackson. Jeg har stått foran speilet og danset til Bad-kassetten som liten, og foran scenen på Valle Hovin og skreket som tenåring. Jeg har spilt låtene hans i band som voksen, og jeg spiller dem fortsatt i hjel på stereoanlegget hjemme i stua. Kort sagt: Jeg elsker Michael Jackson.
Det bør derfor være unødvendig å si at jeg gruet meg til å se den omdiskuterte dokumentaren Leaving Neverland. Jeg var redd for at jeg aldri vil greie å høre på musikken hans igjen. Eller i hvert fall ikke å nyte den i samme grad. Det ville vært et stort tap for meg.
Nå har jeg endelig sett den. Og den var akkurat så forferdelig som jeg fryktet. I motsetning til veldig mange andre Michael Jackson-fans, trodde jeg på alt anklagerne fortalte. Da den var ferdig, var jeg sjokkert og nummen, og følelsene og fornuften virket vel forent om at Michael Jackson var et monster.
Hat er et sterkt ord, men jeg vil i hvert fall si at jeg nå misliker Michael Jackson sterkt. Men har det forandret forholdet mitt til musikken hans? Får jeg en vond smak i munnen når jeg setter på Michael Jackson i bilen?
Merkelig nok ikke. Og jeg har testet det. Jeg har satt på Michael Jackson i bilen, flere ganger. Og jeg følte ingenting. Ikke noe ubehag. Ingen vemmelse. Bare den gode oppstemte følelsen jeg alltid har fått når jeg setter på Michael Jackson. «The Way You Make Me Feel» får meg fortsatt til å føle meg, vel, sånn som bare han får meg til å føle.
Dette overrasket meg faktisk. Jeg hadde nemlig ikke trodd at jeg helt uten videre kunne finne tilbake til musikken hans uten at en eneste følelse forstyrret lytteropplevelsen. Og det handler ikke om at jeg ikke føler med ofrene. Det er absolutt ikke sånn at jeg tenker at Thriller er så bra at det var verdt det. Men jeg greier ikke slutte å like å like musikken hans. Hodet mitt sier at jeg bør. Men følelsene nekter å adlyde.
Jeg greier ikke slutte å like å like musikken. Hodet mitt sier at jeg bør, men følelsene nekter å adlyde.
Det rare er at de nok ville gjort det, dersom det var en annen artist. Jeg har forsøkt å se for meg hvordan jeg ville reagert dersom dokumentaren omhandlet en annen av mine musikalske forbilder – dersom Donald Fagan, Stevie Wonder eller Joni Mitchell hadde vist seg å være pedofile. Det ville vært et mye tyngre slag for meg, og jeg tror jeg ville hatt store problemer med å lytte til musikken deres igjen.
Så hvorfor ikke med Michael Jackson?
Med fare for at dette kommer feil ut, så har Michael Jackson alltid hatt draget på barn. Og som de fleste andre fans, oppdaget jeg ham da jeg var liten, og han var på høyden, på midten av 80-tallet. Hvis Michael Jackson hadde en ond plan om å forføre oss, kunne han heller ikke ha valgt et bedre tidspunkt å nå sin kommersielle apeks. På 80-tallet ble nemlig populærkulturen stadig mer barnevennlig. Filmene ble lettere og mer naive, musikken mer tyggegummipreget – selv tyggegummien ble mer tyggegummipreget – og klærne mer fargesprakende og gøyale, som om de var designet av barn. Hele verden fremsto egentlig mer barnlig enn før, som om Steven Spielberg hadde tatt regi over det hele.
Ingen fanget denne Peter Pan-aktige tidsånden bedre enn Michael Jackson. Det var noe med uttrykket hans, som var tøft på en sånn overtydelig tegneserieaktig måte som barn liker. Kostymene var en blanding av gangster, soldat og motorsykkelgjeng. Det gikk i uniformer og lær, nagler og spenner, men også paljetter, hvite hansker og ballettsko. Faktene var overdrevent macho. Han tok seg i skrittet og hylte. Han grep til hatten og kastet den av seg. Han beveget seg som en robot, eller gled uvirkelig over scenen. Han pekte sint (med plaster på finger’n! Tøft!), kastet på hodet, og snerret som en villkatt.
Samtidig virket han harmløs og snill, og brukte formuen sin på å konstruere en gigantisk fornøyelsespark han kunne bo i (et himmelrike for barn). Han elsket filmer som E.T. og The Goonies, og foretrakk pysjamasfester med godterier og sukkerspinn, fremfor nachspiel med kokain. Det var som om han hadde kommet hjem på 80-tallet.
Musikken hans ble også stadig barnsligere. En trend som ikke pekes direkte på i dokumentaren, men som er vanskelig ikke å legge merke til dersom man er Michael Jackson-fan, er sammenfallet mellom hans seksuelle og musikalske utvikling. Omtrent samme året som han begynner å innynde seg hos James Safechuck – det som antagelig er hans første offer, hvis man skal tro anklagene – begynner også musikken hans å rette seg mot et betraktelig yngre publikum.
Musikalsk sett var Michael Jackson kanskje på sitt modneste på Off the Wall i 1979. Albumet kom helt på halen av diskobølgen, og var et nokså ensomt diskoalbum på hitlistene på denne tiden. Hvis du tar en titt på Billboard fra 1980 til 1982, domineres de av navn av typen Neil Diamond, Christopher Cross og Chicago – artister det er vanskelig å se for seg tenåringer og barn lytte til. Heller ikke den populære FM-rocken, representert ved ansiktsløse band som REO Speedwagon, Toto og Journey, låter spesielt barnevennlig.
Denne polerte voksenrocken kan man også finne spor av på Thriller, i låter som «The Girl is Mine» og «The Lady in My Life». Men Thriller representerte også en ny, urban og yngre popmusikk. Albumet kom ut i 1983, samme året som MTV ble et stort massefenomen. Kanalen hadde unge seere, og gjorde tenåringer til populærmusikkens viktigste publikum igjen, etter at det var blitt gradvis eldre siden femtitallet.
Musikken og videoene fra Thriller slo umiddelbart an blant MTVs seere. Sammenlignet med de fleste andre artister var Michael Jackson et blikkfang det var umulig å ta øynene bort fra, og kanskje særlig for de minste. Barn satt som forhekset foran skjermen, tok opp videoene, og øvde hjemme foran tv-en. MTV gjorde Michael Jackson til en megastjerne, og som en slags synkron kraft i populærkulturens univers, bidro de til at popmusikken utover tiåret ble stadig mer infantil, og publikummet stadig yngre.
Det neste albumet til Michael Jackson, Bad, henvendte seg også mer eksplisitt til barn. Kostymene var mer karikerte. Følelsene som ble kommuniserte, enklere og mindre subtile. Den nye grimasen han hadde innstudert, var tøff-tøffere-tøffesen. Produksjonen barnsligere, og tittelen, da, så klart. Bad var et fantastisk popalbum, men sammenlignet med de to foregående soloalbumene var det en barneplate. Det solgte selvfølgelig ekstremt godt, men nådde likevel ikke helt opp til Thriller, antagelig fordi han mistet store deler av sitt voksne publikum.
Bad henvendte seg mer eksplisitt til barn.
Blant de yngre ble han imidlertid bare mer populær. På Bad-turneen var det beatlemania-tilstander, men fansen var betraktelig yngre. Det var ikke bare tenåringer som sto og hylte, men små barn. Åtte-niåringer med foreldrene på slep. Og hver kveld dro han dem opp på scenen og tok dem med seg backstage, slik andre rockestjerner gjorde med groupies. To av dem var James Safechuck og Wade Robson.
Det er altså på denne tiden at Michael Jackson angivelig begynte å misbruke barn seksuelt. Det er også på denne tiden at han begynte å bli rar. Han hadde alltid vært rar, men det var nå han fikk tilnavnet «Wacko Jacko». Historiene om at han ble mishandlet som barn spredde seg, og ryktene om hans bisarre vaner verserte (han var sykelig redd for smitte, sov i et oksygenkammer og hadde kjøpt likrestene til elefantmannen). Huden hans ble stadig lysere, og alle de plastiske operasjonene fikk ham til å se stadig mer grotesk ut. Da han ga ut Dangerous i 1991, var kløften i haken var blitt et krater og nesen nesten borte. Han så ikke lenger ut som et menneske.
Og her tror jeg også årsaken til at jeg ikke får en sterkere aversjon av å høre musikken hans i dag ligger, selv etter å ha sett Leaving Neverland. Jeg har vokst opp med at Michael Jackson var sprø: en voksen mann som bodde i sitt eget private lekeland og lekte med barn og aper. Han var liksom ikke et ekte menneske: hverken kvinne eller mann, barn eller voksen, svart eller hvit. Dette var selvsagt noe av fascinasjonen ved ham. Det gjorde ham fremmed og uoppnåelig, som et romvesen fra en annen planet. Men det gjorde også at jeg aldri følte noe særlig for ham, som person.
Med andre artister jeg liker, er jeg opptatt av livene deres, og at det de formidler kommer fra et ekte sted. Derfor ville det vært mye vanskeligere for meg å forholde meg til Bruce Springsteen som barnemishandler. Men med Michael Jackson har aldri mennesket hatt noen plass i lytteropplevelsen. Jeg elsker karakteren Michael Jackson, performeren, scenepersonen. Men selve mannen har jeg alltid avskrevet som gal.
Jeg elsker karakteren Michael Jackson, men selve mannen har jeg alltid avskrevet som gal.
Den andre grunnen til at lytteropplevelsen min er uberørt av dokumentaren, er at jeg føler jeg har visst dette hele tiden. Som en fiktiv Jackson-forsvarer sier til satireavisen The Onion: «Det virker fryktelig beleilig at alle disse folkene plutselig skal bestemme seg for å stå frem på regelmessig basis i løpet av et kvart århundre.» Anklagene mot ham har pågått siden 90-tallet. Jeg har kanskje ikke tatt det innover meg, men jeg har skjønt det. Det er akkurat som om underbevisstheten min allerede har absorbert disse støtene før, slik at musikken nå får en mykere landing.
Dette er selvfølgelig bare min personlige opplevelse. Et helt annet spørsmål er hvordan samfunnet bør forholde seg til musikken hans. I ukene etter dokumentaren ble sluppet, har det naturlig nok blitt spilt mindre Michael Jackson på radio, men strømmetallene har gått opp, og kanskje tyder det på at andre også opplever det som meg.
Etter jeg hadde sett Leaving Neverland, snakket jeg lenge med en venn av meg som har en sønn på fem år, som er besatt av Michael Jackson. Som barn gjorde da jeg var liten, står han foran tv-en og øver på dansetrinnene, kler seg ut som Michael Jackson på karneval, og vil helst gå utkledd som ham i barnehagen også. Dette fremsto som nokså uskyldig, frem til foreldrene fikk se dokumentaren og måtte diskutere hva de skulle gjøre. De kom frem til at de ikke ville ta fra sønnen gleden ved å høre på Michael Jackson, men forklare ham at Michael Jackson ikke var så snill mot barn. I all sin enkelhet, synes jeg det er en forbilledlig måte å forholde seg til dette. Michael Jackson: bad. Musikken: good.
Mannen kan vi godt glemme. Men å la musikken hans forsvinne, ville først og fremst vært et tap for oss selv. Den er tross alt ikke et resultat av barnemishandling, og låter like bra nå, som før Leaving Neverland.