Konflikter om integrering kan være et sunnhetstegn, skriver Anja Sletteland

Integrasjon er en av vår tids største konfliktspørsmål, og innvandrere rapporterer i økende grad at de blir utsatt for diskriminering. Betyr det at integreringen er feilet? Nei, snarere det motsatte, hevder den tyske sosiologen og statsviteren Aladin El-Mafaalani. Lørdag 27. april gjester han den tysk-norske litteraturfestivalen på Litteraturhuset i Oslo, der han skal diskutere sin nye bok med Grete Brochmann.

Das Integrationsparadox, eller Integrasjonsparadokset, ble utgitt i fjor, og slo gjennom med et brak i Tyskland. Boken havnet raskt på bestselgerlisten, og blant annet nevnt blant årets 10 beste av Der Spiegel. Det de overbegeistrede anmeldelsene har vært mest opptatt av, er at boken omgår de harde frontene i innvandringsdebatten samtidig som den er behagelig optimistisk på vegne av Tyskland. Nylig kom boken også ut på italiensk, og kan nok ventes på flere språk. Det er åpenbart behov for analyser av integrering som anerkjenner hvordan den påvirker både minoritets- og majoritetsbefolkningen, uten å dømme de sterke følelsene som uunngåelig oppstår i prosessen.

El-Mafaalani beskriver egentlig ikke ett paradoks, men to, som på ulike måter er knyttet til forholdet mellom oppfatninger og realiteter om innvandring. Det første er at folks misnøye med integreringen ikke betyr at den går dårlig, men faktisk er et resultat av en vellykket utvikling. Det andre er at integrering ikke fører til et harmonisk samfunn, men til et økt konfliktnivå. El-Mafaalani behandler de to poengene under ett, men det er litt ulike ting som gjør dem til paradokser.

Det første paradokset blir tydelig når man ser litt tilbake i tid. På 1970-tallet sto det så dårlig til med integreringen i Tyskland at El-Mafaalani ville gitt den karakteren 2 av 10. Innvandrere ble sett på som gjestearbeidere, og det fantes ingen integreringstiltak som språkkurs eller utdanning. Det var svært vanskelig å få statsborgerskap og fulle rettigheter. Arbeidsinnvandrernes barn ble plassert i separate skoleklasser, for ingen forventet at de skulle bli værende i landet. I dag er situasjonen heller ikke optimal, men såpass mye bedre at El-Mafaalani ville gitt den karakteren 7 av 10. Minoriteters muligheter til å delta i samfunnet er dramatisk forbedret, både på arbeidsmarkedet, i utdanningssystemet, på boligmarkedet og i politikken – uavhengig av hvor lenge de har vært i landet. En gjennomsnittlig flyktning som kom fra Syria i 2015 snakker allerede bedre tysk enn mange av arbeidsinnvandrerne som har bodd i Tyskland i 50 år. Likevel er den rådende oppfatningen i landet at integreringen går dårlig. Den samme tendensen ser man også i Norge: Forskning fra Institutt for samfunnsforskning viser at færre en én av fem mener at integreringen fungerer godt, mens nær halvparten av befolkningen mener den går ganske eller meget dårlig.

Årsaken til dette misforholdet, ifølge El-Mafaalani, er at forventningene øker raskere enn virkeligheten klarer å levere. På 1970-tallet var begrepet «integrasjon» stort sett ukjent, og det ble ikke ansett som politisk viktig å integrere nye landsmenn i samfunnet. I dag forventer de fleste minoritetsgrupper likebehandling, og føler seg diskriminert når de ikke får samme muligheter som majoriteten.

Denne utviklingen er ikke spesifikk for Tyskland, men er ifølge El-Mafaalani et globalt fenomen. Han argumenterer for at 1990-tallets idealer om åpne samfunn og liberale demokratier i dag er blitt en realitet. En lang rekke stater har på kort tid åpnet seg utad for økonomisk globalisering, migrasjon og turisme. Samtidig har de åpnet seg internt gjennom å tilby sivile rettigheter for alle borgere, vedta anti-diskriminerende lover og garantere beskyttelse av utsatte grupper. Et viktig resultat av denne prosessen er altså at befolkningens forventninger til samfunnet har endret seg tilsvarende.

Her kommer vi til det andre paradokset: Liberale samfunn fører ikke til mer harmoni, men til et økt konfliktnivå. Som El-Mafaalani skriver, har det åpne samfunnet skapt en hel haug med nye problemstillinger knyttet til alt fra arbeid, utdanning og likestilling til hva som regnes som legitime ytringer, og gitt næring til motbevegelser. De populistiske motbevegelsene fokuserer spesielt på innvandrere, fordi de markerer seg som et særlig synlig symbol på endringene. Samtidig blir innvandrere stadig mer integrert i samfunnet, og begynner å stille flere krav. El-Mafaalani beskriver denne prosessen gjennom en kakemetafor. Den første generasjonen av innvandrere sitter gjerne på gulvet mens de innfødte sitter ved bordet, og da er det litt vanskelig å klage. Potensialet for konflikt kommer først ved den andre generasjonen, fordi de sitter ved bordet og vil ha en bit av kaken. Den tredje generasjonen vil i tillegg være med å bestemme hvilken kake som skal bestilles, og kanskje hvilken oppskrift som skal brukes. Jo mer integrert man blir i fellesskapet, vokser altså potensialet for konflikt. Et eksempel El-Mafaalani bruker, er hodeplagget hijab, som ikke ble ansett som et problem i Tyskland da kvinnene som bar dem bare ble ansett som «utenlandske vaskedamer». Så snart hijabkledde kvinner ble lærere og begynte å ha innflytelse over «kakeoppskriften», utløste det store kontroverser på nasjonalt plan.

Personlig sliter jeg med å tenke på det som et paradoks at liberale samfunnsomveltninger har ført til konflikter, for det virker helt åpenbart i dag. El-Mafaalani snakker her til en fagtradisjon fra en tid der åpne samfunn bare eksisterte i teorien, der man forventet at verden ville bli stadig mer fredelig og drømte om kosmopolitiske individer og ideologienes død. Det føles håpløst lenge siden nå. Samtidig fikk de liberale tenkerne fikk rett om så mye annet, så det er et godt tidspunkt å diskutere hvorfor de tok så feil om dette.

Noe som gjør El-Mafaalanis tese interessant, er at han viser at nedvurderingen av konflikter er en del av problemet. Det høye, men helt naturlige konfliktnivået som følger av åpne samfunn er en viktig årsak til at folk tror det går dårlig med integreringen og ofte legger skylden på innvandrere. Spørsmålet man heller burde stille, ifølge El-Mafaalani, er hvordan vi i dagens samfunn kan håndtere konfliktene på en konstruktiv måte. Hvilke feil er det som er blitt gjort? Og hvordan kan det åpne samfunn forsvare seg mot intoleranse og diskriminering? Det skal han snakke om på Litteraturhuset på lørdag.

Debatten «Integrasjonsparadokset» mellom Aladin El-Mafaalani og Grete Brochmann skjer på Litteraturhuset, lørdag 27. april klokken 12.45.