I denne valgkampen har jeg vært en gjennomsnittlig passiv velger. Tvilen fulgte meg helt inn til valgavlukket, der to lister ble veid opp mot hverandre. Den tamme magefølelsen etterpå kan man saktens skamme seg litt over. Vi snakker om et jordskjelv-valg, med et nytt kart av interessemotsetninger: Fragmentert polarisering sett fra ett perspektiv, ny tro på folkestyre og gjennomslag for partier som virkelig vil noe fra et annet. Men fra et medieanalytisk perspektiv, har den tilbaketrukne velgerrollen noen fordeler. Jeg har ikke nerdete fulgt med på alt som har krøpet og gått av valgdekning og debatter. Men jeg har fått med meg to formater for valgkommunikasjon som har nådd virkelig mange, og det er partilederdebattene på tv og strømmen av politisk reklame i sosiale medier. Både det tradisjonelle valgformatet «partilederdebatt» og den nye formen for betalt politisk valgreklame på digitale plattformer, vitner, på ulikt vis om at vi har en informasjonsstruktur, valgets «motorveier» om du vil, som lider under en vital mangel på åpenhet og transparens, og dermed meningsfull formidling av politiske alternativer.
Årets partilederdebatter var som de har vært i mange år. Programmene bød på en kakofoni av partiledere som kjempet om ordet, avbrøt hverandre, kranglet og omtalte sin egen og andres politikk som om de var forskjellen mellom hvit moral og svart umoral, vett til å se de helt åpenbare løsningene opp mot motpartens udugelighet.
TV 2 annonserte før sin sending at «Her blir det kamp om mikrofonen». Og det ble det. Men i år fikk seerne nok. Kritikken haglet mot politikere som oppførte seg som drittunger i studio rett og slett. Dermed fant NRK og den ellers dyktige debattleder Fredrik Solvang en løsning for den siste partilederdebatten. Etter at partilederne en og en vinkende og smilende gjorde sin entre i full «idol»-regi, erklærte Solvang at DENNE gangen hadde alle partilederne faktisk lovet på tro og ære at de ikke skulle krangle og IKKE avbryte hverandre. Alle var også innforstått med at straffen for den som brøt regelen var å danse med tøypandaen for anledningen utlånt fra barnas NRK super. «Pandatrusselen reddet debatten», og «Jøss. Partiledere som oppfører seg som folk» oppsummerte Aftenposten dagen etter. Jeg tenker snarere at nærmere barnehageopplegg har NRK knapt vært. Og den barnehagen er det NRK og ikke politikerne som har hovedansvaret for.
Helt siden NRK droppet stoppeklokka som sørget for at hver parti fikk like lang taletid på 60- og 70-tallet, har NRK og TV 2, forbeholdt seg retten til å bestemme premissene for valgdebattene selv. Og omtrent like lenge har de fulgt et opplegg der «høy temperatur» har vært mål fremfor debatter i roligere former. Det har lønt seg å være en type politiker som kaster seg frem, avbryter andre, forenkler, spisser, og kommer med harde angrep på motparten. Når deltagere til valgdebatter er blitt plukket ut de siste tiårene, er det ikke de som ville ha trivdes best i NRKs nye «Einig»- som er blitt faste gjester, det er kranglefantene og de som har mage til å spisse retorikken som er blitt debattvinnere. Når vi kommer til selve partilederdebattene, kan ikke redaksjonene selv velge hvem de vil ha i studio. Men de kan bestemme debattreglene.
NRK skiller seg ut, ved å ha mye rundere formuleringer om balanse enn andre kringkastere flest.
Alle som har hatt nesa i nærheten av politisk arbeid i praksis vet at om det er noe politikere kan, så er det møtekultur, turtaging og debattprosedyrer. Da NRKs Politisk Kvarter feiret jubileum for to tiår siden holdt Erna Solberg en hilsningstale til jubilanten. Dette var lenge før Erna ble statsminister. Fra mediene kjente jeg henne som Høyre-leder i motvind, akkurat like endimensjonal og kranglete som alle andre norske politikere. Jeg husker overraskelsen over en taler som på NRKS bakscene, med tv-kameraene avslått, viste både nyansert kunnskap og selvironisk vidd. Jeg husker også godt den eldre NRK-veteranen fra politisk avdeling som kom bort og sukket: «Det er jo ingen tvil, måten man lager tv-debatter i dag fører til politikerforakt, det kan ikke bli annerledes».
Vel – slik lager NRK partilederdebatter i dag også, 20 år senere. Det ikke alle vet, er at dette er en ganske særnorsk oppskrift. Valgkamp-perioden er ansett som eksepsjonelt viktig i demokratiet, da, om ikke ellers, er det et hovedprinsipp at politiske alternativer skal komme til orde basert på klart uttalte prinsipper om likebehandling og ryddighet. Dette gjør at mange kringkastere i Europa, som BBC, har klare forpliktelser i sine vedtekter om å sørge for en balansert dekning, der ulike partier sikres en viss taletid. NRK skiller seg ut, ved å ha mye rundere formuleringer om balanse enn andre kringkastere flest. I motsetning til for eksempel svenske SVT og danske DR, nevnes ikke valget spesielt i det hele tatt.
Særtrekkene ved den norsk regien på partilederdebatter blir tydelig når man tar en titt på andre lands partilederdebatter. Én ting er at de gjennomgående er mer høytidelige enn de norske. Det mest iøynefallende er at programlederne forklarer debattpremissene for seerne før selve debatten starter. Før de amerikanske presidentkandidatene får utfordre hverandre, forklares det slik hvordan reglene er for hovedinnlegg, og senere oppfølgende kommentarer, og at dette er regler begge partier er blitt enige om. I Frankrike, som faktisk stadig følger en streng stoppeklokkemodell, er alle kandidater sikret nøyaktig like lang taletid – seerne kan følge det digitale uret ved hver kandidat.
Det er ikke gitt hva som er den beste modellen – om alle kandidater bør ha like lang tid, eller om det er mer fair at taletiden gjenspeiler et partis størrelse. Det grunnleggende er at det finnes debattregler som alle kandidater forholder seg til, og som seerne kjenner til. Når de ikke finnes, men regien tas etter debattleders forgodtbefinnende underveis, blir det rett og slett rasjonelt for den enkelte partileder å kjempe om ordet og å slik oppføre seg som hen mangler den mest elementære dannelse. Gjør de ikke det, risikerer de rett og slett å ikke komme til orde, eller å få sagt svært lite. Både velgere og politikere fortjener bedre.
Der partiene i stor grad er prisgitt journalistenes implisitte regi på fjernsynet, har de til gjengjeld fritt leide i sosiale medier. Politisk tv-reklame er ikke lov i Norge, men flommer over i sosiale medier. Paradoksalt nok lider den politiske kommunikasjonen også her av en mangel på gjennomsiktighet og åpenhet. Igjen fungerer infrastrukturen – malen som preger formen på de politiske budskapet – på en måte som undergraver en åpen utveksling av politiske alternativer. Og også her er det som er en individuelt rasjonell måte å kommunisere på for de enkelte partiene, ikke i tråd med en idealene for en åpen demokratisk offentlighet.
Selv har jeg blitt pepret med poster fra Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre på Facebook denne valgkampen. Jeg er nok ikke ansett som sannsynlig velgermateriale av hverken Fremskrittspartiet, SV, MDG eller Senterpartiet, de har jeg ikke sett noe til. Hvis jeg ser godt etter, kan jeg finne informasjon om at jeg får sponsede innlegg fra akkurat disse partiene ut ifra alder, kjønn og hvor jeg bor. I tillegg kan partiene skreddersy budskapet sitt til ulike grupper ut ifra detaljert personinformasjon som du og jeg ikke har innsyn i.
Formen på agitasjonen, og hvordan ett og samme parti snakker med helt ulik stemme til ulike grupper kommer heller ikke frem.
Dette er betenkelig fordi det bidrar til polarisering og fragmentering. Velgerne pakkes i økende grad inn i ulike bobler av politisk informasjon, der andre politiske alternativer forsvinner ut i periferien. Formen på agitasjonen, og hvordan ett og samme parti snakker med helt ulik stemme til ulike grupper kommer heller ikke frem. I min feed dukket stort sett poster om enkeltkandidaters innsats fra for eksempel Oslo Arbeiderpartiet opp. Det er et ganske annerledes Arbeiderparti som opptrer i videoene som flommet inn i på en venns Snapchat-konto: «Hva vil du at skattepenga dine går til»? «Oslos rikeste eller eldreomsorg?» «Oslos rikeste eller bedre kollektiv trafikk?» «Oslos rikeste eller gratis skolemat?» Ingen argumenter, ingen løsninger, bare vignetten: «Du burde stemme Arbeiderpartiet». Andre partier går til direkte angrep på konkurrerende partier i sine reklamer, som Høyres utpekning av MDG økonomiske politikk som uansvarlig. MDG på sin side har ett budskap til studenter – da nøyer de seg med å vise veien fra campus til nærmeste valglokale – de er øyensynlig allerede overbevist, mens foreldregenerasjonen møtes av videoer der barn med bedende øyne trygler «mamma» og «pappa» om å lytte til dem.
Her tilpasser altså partiene seg til den informasjonen, skjult for deg og meg, som kommersielle sosiale medieselskaper selger til annonsørene sine. Dermed skjer det noe nytt i valgoffentligheten – velgerne har ikke lenger oversikt over de ulike partienes budskap, og budskap med negative, spissede, ubegrunnede – og ja – populistiske budskap – sendes ut til enkeltgrupper, i ly for det kritiske blikket de ville blitt til del en i en felles, åpen og kritisk offentlighet.