«Retraumatiserende». Ordet ble nylig brukt av en psykiater om NRKs intervju med Haddy Njie, Trond Giskes kone. Ikke bare de som har hatt direkte befatning med Giske, men også alle andre som har opplevd seksuell trakassering, kunne etter psykiaterens mening oppleve intervjuet som retraumatiserende.
Kanskje har hun rett i det. Men uttalelser som dette etterlater et bilde av psyken vår som det er verdt å dvele litt ved. Er den virkelig så skjør?
Akkurat det er en utbredt forestilling. Den motiverer amerikanske forelesere til å bruke trigger warnings for å advare studenter mot tekster som kan gjenoppvekke traumer. Den ligger under når man bruker ord som «ødelagt» om ofre for vold eller overgrep. Og kanskje forklarer den også noe av utenforskapet i arbeidslivet.
Men denne sårbarheten er vanskelig å forene med vår evolusjonære historie. Livet i et jeger/sanker-samfunn er nemlig nokså traumatiserende, sett med moderne øyne. De fleste foreldre opplever at et barn dør. Vold er utbredt – i noen kulturer er det årsak til mer enn en tredjedel av alle dødsfall. Sultedød er en reell mulighet, hvis ikke et rovdyr tar deg først.
Går man dermed rundt og er permanent traumatisert? Det hadde vært et underlig system. Naturlig seleksjon er en statistisk prosess, og en arts tilpasninger reflekterer variasjonsbredden i det miljøet arten utviklet seg i. Dette gjelder for mentale tilpasninger så vel som fysiske.
Å brekke armen er innenfor den forventede livserfaring til en art som klatrer i trær og bruker armer som sine viktigste verktøy. Det er forferdelig vondt, tar tid å lege, og i fravær av moderne helsestell vil benet kanskje ikke sette seg jevnt. Men det er sjelden katastrofalt. Hadde det vært det, ville vi ha utviklet kompenserende tilpasninger som kraftigere benbygning eller fobier mot situasjoner som kan medføre armbrudd.
Å få hele armen revet av er derimot utenfor vår sannsynlige livserfaring. Vi klarer ikke å håndtere at store blodårer kuttes over, og uten moderne førstehjelp vil vi forblø raskt. Det finnes en salamanderart som mister lemmer såpass ofte at den har utviklet evnen til å gro nye, men det har heldigvis ikke vært tilfellet hos oss.
Den samme distinksjonen er nyttig når vi tenker på psykisk helse. I løpet av livet vil de fleste brekke en mental arm eller to. Det å miste et barn, må være en forferdelig opplevelse. Men det var en vanlig erfaring for inntil kort tid siden. Å oppleve vold og krig er også helt normalt, historisk sett. Hjernen vår har utviklet seg i et miljø der slike hendelser har forekommet med brutal forutsigbarhet. Den er laget for å håndtere dem.
Dette er ikke å trivialisere disse opplevelsene. Det er heller ikke å underslå at det – som tilfellet er for fysiske skader – er stor individuell variasjon i hvor godt man takler dem, og hvor mye hjelp man trenger.
Men flere studier viser at folk er mer robuste enn det mange forestiller seg. «Bare» anslagsvis 13 prosent av veteranene fra den første Gulf-krigen oppfylte kriteriene for diagnosen post-traumatisk stress-syndrom (PTSD), på tross av at de altså hadde deltatt i krigshandlinger.
Da oljeplattformen Piper Alpha eksploderte i et flammehav i Nordsjøen i 1988, tok det livet av 165 av de 226 arbeiderne som oppholdt seg der. Resten måtte vente opp til åtte timer på å bli reddet, etter alle solemerker en skrekkinnjagende erfaring. Ett år etter hadde en tredjedel fortsatt fysiske skader, men bare én av syv fikk en diagnose av en psykiater.
Av dem som ble direkte rammet av bomben i regjeringskvartalet 22. juli, fylte 24 prosent kriteriene for PTSD ti måneder senere. Et stort flertall klarte seg altså bra. Selv blant de overlevende på Utøya hadde 53 prosent ikke tegn på PTSD et halvt år etter angrepet.
De som er blitt utsatt for seksuelt misbruk som barn, har både dårligere mental helse og omtrent dobbelt så stor selvmordsrisiko som befolkningen for øvrig, men veldig mange fungerer normalt. «Ødelagt» er heldigvis ikke dekkende for de fleste.
Selvsagt kan man også få armen revet av, mentalt sett. Men det mest typiske utfallet er at mennesker klarer seg bra, selv når de har opplevd grusomme ting. Det trenger ikke å bety at man ikke kan bli retraumatisert av å se et tv-intervju med kona til en som har brutt retningslinjer for seksuell trakassering, men det nyanserer bildet av psyken som et hypersårbart system.
For menneskesinnet er ikke laget av glass. Det er som et annet organ, slitesterkt og tøyelig. Det kan få både sår og arr, og det kan også gå i stykker. Men det skal vanligvis mye til. Det er ikke sikkert det er hjelpsomt å skape et inntrykk av det motsatte.