Igjen har kristnes holdning til homofili skapt sterke reaksjoner. I Bergen holdt organisasjonen Til Helhet 16. oktober et seminar om hvordan gi hjelp til homofile kristne. TV2 fremstilte det slik at foredragsholder Mike Davidson ville «omvende homofile» og en student uttalte at dette var «motbydelig». Jens Kihl, kommentator i Bergens Tidende, sa til avisen Dagen 22. oktober at han som homofil opplevde at «det er noe sårende ved at noen sier at den jeg er faktisk ikke er bra nok».
Omtrent samtidig med denne debatten skapte uttalelser fra den tidligere skistjernen Andreas Håtveit overskrifter. For Håtveit er det nemlig viktig at leirledere i den kristne organisasjonen Krik ikke er heterofile eller homofile samboere. Det fikk helseminister Bent Høie til å fyre løs i Nettavisen 19. oktober:
«En tydeligere beskjed om å være uønsket, er det lenge siden skeive barn og unge har fått. Fra det miljøet der de har vennene sine og dyrker sin viktigste interesse. En livsfarlig beskjed. Fortsatt er seksuell legning en hovedårsak til at barn og unge vurderer å avslutte livet sitt,» skrev Høie.
Selv synes jeg det er ganske oppsiktsvekkende at en helseminister velger en slik språkbruk – særlig siden anklagen hans treffer dårlig. Håtveit har ment noe om hvilke krav det er naturlig å stille til ledere på en kristen leir. Temaet er samlivsform, ikke legning. Og han sa ingenting om hvem som kan være deltagere. Og bør en av Norges mektigste menn koble selvmord til en diskusjon om lederverv og samlivsform?
Men Høie er slett ikke alene om å ta frem de virkelig store ordene. Jeanette Næs Løchen presenterer seg som «samfunnsengasjert lektor» og får lov av VG 22. oktober til å bedrive noe som ligner på ren utskjelling av Andreas Håtveit: «Det jeg derimot synes er skremmende, ufattelig trist og faktisk veldig provoserende, er at du velger å gå offentlig ut med et så menneskefiendtlig syn på noe du vet vil påvirke unge sårbare mennesker. Hvordan kan du ikke ta i betraktning at du forteller en haug med mennesker at de ikke er gode nok som de er?»
De gjengitte anklagene mot kristne som fastholder at homofilt samliv er galt, fremstår nesten identiske. Både Kihl, Høie og Løchen mener at homofiles menneskeverd rammes. Påstanden er at et nei til homofilt samliv betyr å si til homofile at de ikke er «gode nok som de er», ikke er «bra nok» eller er «uønsket».
Jeg er svært sikker på at alle kristne vil fastholde at ethvert menneske – uavhengig av seksuell orientering – har nøyaktig samme menneskeverd. Selv prøver jeg å understreke akkurat dette hver eneste gang jeg går inn i denne debatten. Men gang på gang må jeg konstatere at jeg ikke blir trodd. Hvorfor?
Som kristen er det fundamentalt å fastholde at vårt menneskeverd ikke avgjøres av hva jeg gjør (eller føler). Men det virker som om dette skillet mellom hvem vi er og hva vi gjør for mange fremstår som uviktig eller irrelevant. Men er det virkelig slik? Vil ikke de fleste ha som ideal at kjærligheten til barna våre ikke påvirkes av at det de gjør? Uansett tenker kristne at menneskeverdet handler om at jeg (og absolutt alle andre mennesker) er skapt av Gud. Dette faktum forandres ikke av mine handlinger, holdninger eller følelser.
---
KJØNNSLIV
Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp.
Spaltistene er Kristin Fridtun, Espen Ottosen, Nora Mehsen og Kyrre Wathne.
---
Jeg tror at de fleste kan akseptere at skillet mellom hvem vi er (altså verdifulle) og hva vi gjør (noe bra og noe ikke så bra) er meningsfullt. Men gjelder det virkelig på den seksuelle arenaen? Vår seksualitet er jo mye mer enn det vi gjør. Og blir ikke et homofilt menneske nedvurdert når kristne mener at det er galt å gå inn i et homofilt forhold? Får ikke homofile beskjed om at de ikke er «gode nok» hvis kristne synes at de skal se på sine homofile følelser eller sin homofile orientering som uønsket?
Nå vil jeg på ingen måte snakke lettvint om muligheten for å endre sin seksuelle orientering. Jeg er skeptisk til den type praksis som gjerne omtales som «reorientering». For selv om jeg har møtt menneskers om kan fortelle om (stort sett langsomme) endringer i sin seksualitet, har jeg også snakket med mange som ikke har opplevd endring selv om de virkelig har ønsket det. Jeg vil virkelig ikke gi mennesker urealistisk håp.
Men det viktigste å si i denne sammenheng er at jeg ikke tror at homofile kristne er mindre gode eller mer uønsket enn andre. Jeg tror alle mennesker er syndere. Og ingen av oss opplever at det bare er enkelt å leve etter det kristne idealet om at seksualitetens plass er ekteskapet mellom mann og kvinne.
På en slik bakgrunn vil jeg avvise at et nei til homofilt samliv er en nedvurdering av homofile. Jeg synes den britiske teologen Sam Allberry – som forteller at han bare tiltrekkes av menn og har valgt å leve som singel – sier det ganske presist:
«Bibelen sier at som syndere er alt vårt begjær i uorden. Det betyr at vi alle er falne og skadet i vår seksualitet. For de fleste vil fallenheten manifestere seg overfor de motsatte kjønn; for meg (og for noen få andre kristne) sees denne i samkjønnet tiltrekning».
Jeg kan forstå at et slikt perspektiv på seksualitet fremstår noe dystert. Men siden jeg først og fremst tror at Guds nåde alltid er større enn våre svakheter, feil og mangler, vil ikke følelsen av synd og skam få siste ord i kristen tenkning. I stedet er det mest sentrale vissheten om at Gud kan og vil tilgi alt som står i sentrum.