Hvorfor har vi sex, spurte Morgenbladet for en tid tilbake. Svarene kom fra en tekstforsker, en religionshistoriker og en forskningsformidler, og ga oss interessante gløtt inn i ulike forskningsperspektiver. Vi var innom islamsk middelalderteologi. Seksualdriften ble nevnt. Paradise Hotel ble drøftet kort.
Men var det ikke noe med evolusjon, pep det plutselig fra sidelinjen. Og da gikk det utforbakke. Det ble truet med Siri Hustvedt. En higen etter femtitallets normer ble antydet. Ordet totalitær svirret i luften.
Nå som støvet har lagt seg, tenkte jeg å våge meg utpå med nettopp denne evolusjonære forklaringen. For spørsmålet om hvorfor vi har sex, er faktisk et deilig lite mysterium. Men dette må ikke leses som a) at jeg mener at dette er Det Ultimate Svaret eller b) en subtil måte å bringe skalldyrkabaret tilbake på norske middagsbord, eller c) noen form for stillingtagen til Siri Hustvedt eller hennes forfatterskap. Til tekstforskerne der ute må jeg dessuten tilstå at jeg ikke vet hvilken sjanger jeg skriver i, kanskje er det nidvitenskapsformidling.
Til saken. Evolusjonært sett er sex altså et mysterium. For å skjønne hvorfor, må man først skjønne hva som er meningen med det hele. Livet, altså. Så vi begynner der.
Vi kommer fra grøt. Urgrøten. Omtrent fire milliarder år før Kristus. Kjemiske stoffer i en eneste stor velling. Ikke noe biologi, bare kjemi. Så skjer det noe rart, noe som bare har skjedd en eneste gang i jordens historie, kanskje til og med i universets. Et molekyl får tilfeldigvis en form som gjør at det kan omdanne andre molekyler til kopier av seg selv. Tenk på en pepperkakeform som trykker ut nye pepperkakeformer. En egenkopimaskin.
Dette er selve livet. Kopiering. Så kommer membraner og DNA og metabolisme og – i siste instans – Siri Hustvedts forfatterskap, men det er egentlig bare utbrodering. Kopiering er livets essens.
Men hvor er mysteriet? Da trenger vi én brikke til. For det ligger i sakens natur at den kopimaskinen som er mest effektiv, også er den som etter hvert vil dominere. Det blir nødvendigvis flest av den det blir flest av, hvis du skjønner.
Og sex er en håpløst tungvinn måte å kopiere seg på. Det er mye mer effektivt bare å klone seg selv. Det høres avansert ut, men kloning var altså bokstavelig talt det første trikset vi lærte. Cellene i kroppen din gjør det hele tiden. Bladlusa gjør det, snegler også. Det har til og med et tidsriktig navn: selfing.
Å trekke inn en tredjepart i kopieringsprosessen er sløseri når du bare kan klone deg. For det første må du finne en partner. For det andre må du akseptere at bare halvparten av arvematerialet ditt føres videre i hvert barn. For det tredje kan dette arvematerialet risikere å ende opp som sønner, som i denne sammenheng bare er sædblærer med noe attåt.
Bare tenk – og her skjeler man jo uvegerlig til den nye bioteknologiloven – hvor mye mer effektivt vi kan reprodusere oss uten menn. På ni måneder kan hundre klonalt reproduserende kvinner produsere hundre barn – en dobling av populasjonen. Men en seksuelt reproduserende populasjon med halvparten menn klarer bare å lage femti. Kloning er altså dobbelt så effektivt. Sagt på en annen måte: Sex er katastrofalt dyrt.
Så her er mysteriet: Hva er den store fordelen som gjør at sex likevel er så utbredt?
Møt koronaviruset. Å være levende er å bli utsatt for en stri strøm av angrep fra parasitter som ser på deg som råmateriale for sine egne kopieringsprosesser. En pekepinn på hvor fullstendig omsluttet vi er av mikroorganismer, er at du har flere bakterier enn du har egne celler i kroppen din. I tillegg kommer virus, og dem er det enda flere av. De forandrer seg dessuten i et halsbrekkende tempo; det er allerede funnet tusenvis av mutasjoner i koronaviruset.
Kloning er rasende effektivt, men det gjør deg til lett bytte for parasitter. Fordi de evolverer så raskt, ramler de stadig over nye måter å angripe deg på. Sex innebærer at gener blandes, og dermed oppstår nye kombinasjoner av gener i hver generasjon. En parasitt som kan omgå dine forsvarsverk, er dermed ikke nødvendigvis tilpasset dine barns. Formerer du deg via kloning, er derimot døtrene dine like deg selv, og blir fortere akterutseilt i våpenkappløpet med parasittene.
Den kjente og kjære bananen illustrerer farene ved å være seksuelt avholdende. Den er i utgangspunktet et seksuelt vesen, men vi mennesker har temmet den, og administrerer nå dens reproduksjon på aseksuelt vis. Vi har gjort dette så ettertrykkelig at alle bananene du har spist i ditt liv, i en viss forstand kan sies å komme fra samme individ.
Dermed har vi gjort den sårbar. Ingen genetisk variasjon betyr lite sykdomsresistens. Bananens erkefiende er en sopp som heter fusarium, som på kort tid kan legge en hel plantasje øde fordi alle bananplantene er genetisk like. Bananen er såpass utsatt at noen frykter at vi kan gå en bananløs fremtid i møte. I sannhet dystre utsikter.
Men der har du det. Sex som selvforsvar, i vår evige kappestrid med virus og bakterier.
Er dette den egentlige grunnen til at vi har sex? Nei. Selv om vi holder oss til evolusjonsbiologi, finnes det flere alternative hypoteser for å forklare hvorfor seksuell reproduksjon oppsto. Sex er også en effektiv måte å sørge for at skadelige genetiske mutasjoner forsvinner fra genomet på, for eksempel.
Skarpsynte lesere vil dessuten se at det er snakk om flere forskjellige spørsmål her, og at selv om man forklarer hvorfor seksuell reproduksjon som sådan eksisterer, har man ikke forklart hvorfor sex er en så fornøyelig aktivitet for oss som individer. Dette kan utbroderes til hele fagfelt, så la meg bare bemerke at kopieringsglede aldri vil være noen evolusjonær ulempe.
Når det gjelder hvorfor deltagerne på Paradise Hotel har sex, er det i tillegg mange andre forhold som må tas i betraktning, og her tror jeg ikke evolusjonsbiologer flest vil nøle med å slippe andre fagfelt til. Sånn bygges vitenskapen, sten på sten.